Norske penger og regnskog i brann

Innlegget er skrevet sammen med Hege Karsti Ragnhildstveit, Regnskogfondet.

Nå brenner regnskogen i Indonesia, og Malaysia klager og må stenge skoler på grunn av røyk. Indonesere slår tilbake og sier det er palmeoljeselskaper i Malaysia som står for skogbrannene. Lederen for arbeidet mot avskogingen i Indonesia, Kuntoro Mangkusubroto, besøkte nylig Oslo. Han snakket åpent om hvor vanskelig det er. Stadig kommer det inn meldinger om ulovlig hogst, skogbranner, motstridende arealplaner og overgrep mot mennesker i Indonesias regnskoger. Dette gir grunn til å spørre om samarbeidet mellom Indonesia og Norge har livets rett. Utbrent jord står igjen der det en gang var frodig regnskog. Lokalsamfunn har mistet alt de hadde til palmeoljeselskaper. Et selvmotsigende lovverk og høy korrupsjon gjør det vanskelig å få dømt de ansvarlige.

Norge har et tilsvarende samarbeid med Brasil. Det er sensasjonelt vellykket. Avskogingen er redusert over 80 prosent siden 2004! Store områder er reddet for indianere, og verden er spart for CO2-utslipp tilsvarende 10 ganger Norges hvert år. I Indonesia var langt færre forutsetninger til stede da Norge i 2010 underskrev en avtale. Landet skulle få opptil 6 milliarder kroner dersom utslippene gikk ned og gode institusjoner til å forvalte regnskogen kom på plass.

Jens Stoltenberg uttalte i 2010 at «Vi vet allerede hvordan vi ikke skal kutte ned trær. Derfor trenger vi ikke teknologi, vi må bare slutte å gjøre det». Han kunne sagt det samme om olje. Allikevel er det vanskelig for oljerike Norge å få ned egne klimagassutslipp på kort tid. Det koster både penger og politisk kapital. Tror vi det er annerledes i utviklingsland?

Det ville vært svært naivt å tro at et land med 240 millioner innbyggere fordelt på 17.000 øyer som gjennom de siste 30 årene har drevet rovdrift på naturressurser skulle bli bærekraftig over natta. Korrupsjon og svak håndhevelse av loven er nøkkelproblemer. Deler av den politiske og økonomiske eliten tjener fortsatt godt på det eksisterende systemet for skogforvaltning med lange søknadsprosedyrer som oppfordrer til bestikkelser i hvert ledd. Lokalsamfunn som vil skaffe seg løyve til å drive skogen bærekraftig opplever en ventetid på mange år.

Kuntoro kunne fortelle at Indonesia nå har radikalt utvidet muligheten til å straffeforfølge ulovlig hogst. Der de før bare kunne ta hoggeren og gi noen måneder fengsel, kan de nå gå etter direktøren i selskapet bak og kreve flere år fengselsstraff. Dette fulgte av en avtale underskrevet i fjor høst hvor rettsvesenet får lov til å bruke flere lover samtidig.

Landkonflikter er også et nøkkelproblem. Staten eier det meste av skogen. Urfolk og andre skogavhengige lokalsamfunn har ikke hatt bruksrett til sine tradisjonelle landområder. Det er registrert over 200 konflikter mellom lokalsamfunn og selskaper som har fått tillatelser til å bruke deres tradisjonelle landområder. De fleste av konfliktene gjelder hogst- eller palmeoljeselskaper. I løpet av de siste to årene har et titalls mennesker mistet livet som følge av voldelige sammenstøt mellom lokalbefolkningen og selskapenes sikkerhetsvakter. Derfor gledet det mange da Indonesias grunnlovsdomstol anerkjente urfolks rett til sine tradisjonelle skogområder 16. mai. Dette er en sak urfolk og miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner har jobbet for i mange år. Dommen gir bedre rettigheter for 40 millioner mennesker som er avhengig av skogen for å overleve. Mange av disse er blant de aller fattigste.

Indonesia har det siste tiåret opplevd stor økonomisk vekst. Samtidig øker forskjellene mellom fattig og rik. Områdene med regnskog tappes for ressurser som havner hos en liten elite i hovedstaden Jakarta. På landets BNP framstår dette som økonomisk vekst og Indonesia er selvskrevet medlem av G20. Rike naturressurser blir lett en forbannelse heller enn en kilde til velstand dersom ikke ressursutvinningen kombineres med respekt for menneskerettighetene, kamp mot korrupsjon og tiltak som utjevner sosiale forskjeller. Samarbeid med land som Indonesia er mer krevende enn samarbeid med land som likner på Norge. Men er det grunn til å gi opp?

Arbeidet med å sikre skogfolk rettigheter til regnskogsområder og skape en mer bærekraftig og rettferdig skogforvaltning har hatt mange tilbakeslag. Først da verden forsto at avskoging er skyld i mer utslipp enn all transport, og at Indonesia kan stå for hele 8 prosent av de utslippsreduksjonene som er nødvendige for å nå 2-gradersmålet det er global enighet om, fikk vi gjennomslag for våre hjertesaker. Nå ligger en ny urfolkslov til behandling i nasjonalforsamlingen og det sivile samfunn kalles inn for å bistå myndighetene med å lage den nasjonale strategien for regnskogsbevaring.

Norges regjering har tatt på seg en banebrytende rolle for å hjelpe utviklingsland med å redusere utslipp fra avskoging. Men det er en farlig forenkling hos enkelte i regjeringspartiene som har sett på dette som bare spørsmål om CO2 og mindre utslipp. Dette dreier seg om støtte til verdens fattigste - og bevaring av over halvparten av verdens dyre- og plantearter. Bare i Indonesia kan støtten, om den brukes riktig, bety et bedre liv for minst 40 millioner av landets fattige mennesker. Da kan man ikke gi opp med en gang det går litt trått. Hos opposisjonspartiene har det vært klager på at det går seint og tendens til å kutte i regnskogpenger. Andre har snakket som om dette ikke er bra nok som utviklingshjelp. Vet de hva som foregår? Er de klar over at «lille» Norge sitter i nøkkelposisjoner, og forvalter en historisk mulighet i forhold til verdens tre største regnskogland Brasil, Indonesia, Kongo?

Nylig ble det kjent at Indonesia forlenger et forbud mot nye tillatelser for hogst og plantasjer. Dette viser at presidenten lytter til miljøbevegelsen. Men skal utslippene ned må flere tiltak på plass. Skal fattigdommen i regnskogen bekjempes må urfolks rettigheter sikres bedre. Og skal tusenvis av arter - fra orangutanger til orkideer - bevares for ettertiden, må lovverket ta hensyn til at regnskogen er et uerstattelig skattkammer, ikke et område for kortsiktig profitt. Det er en god investering for vår felles framtid at norske bistandspenger brukes på dette. Vil en norsk regjering også etter høstens valg ha kunnskap, innlevelse og stamina nok til å stå løpet ut?