AKP (m-l) med sparringspartnere i KGBs avdeling V

Som jeg ønsker å vise med denne serien: Utsendinger fra AKP (m-l) smøg seg stadig rundt i opprørt landskap blant verdens fremste terrorister. Og de befant seg ofte der terroristene fikk sin fysiske skolering, og var helt samtidig inne i operasjons og interessefelt til den mest hemmelige av alle avdelinger i KGB, «Avdeling V».

Det var nettopp denne avdeling V som betjente den direkte kontakten med terrorister i Irland og Midtøsten. Palestineren Wadi Haddad ble konsekvent omtalt som "Mesteren" internt i PLO, i følge den palestineren Said K. Aburish, i boken Arafat - from Defender to Dictator. Wadi Haddad var ikke bare en av KGBs fremste agenter i Midtøsten. Han var samtidig designeren bak de spektakulære flykaprimgene som nå fant sted i flere land, fra og med 1970. Da hele tre store passasjerfly ble kapret og tatt ned på en øde flystripe i den jordanske ørken i september 1970, var bl.a Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue fysisk med i oppløpet. Sjue ble tildelt ærestittelen "Abu Yasser", som egentlig betyr "Sønn av Yasser". Hvorfor trekløveret Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Trond Ali Lindstad ble så høyt påaktet i PLO allerede i 1970, er usikkert. Det som imidlertid er sikkert er at Peder Martin Lysestøl på dette tidspunktet hadde innledet et samarbeid med Jan Guillou i Stockholm, som siden 1967 hadde arbeidet flittig som KGB-agent under KGBs stedlige sjef i Stockholm, Jevgeni Gergel. Dette ble avslørt i Dagens Nyheter i oktober 2009.

Av dette KGB-dokumentet, som omhandler KGBs samarbeid med Wadi Haddad fra og med 1970, heter det innledningsvis: "Siden 1968 har KGB hatt kontakt med Wadi Haddad, politbyråmedlem i Folkefronten for frigjøring av Palestina." Ellers fremgår det i klar tekst at palestinerne er en del av araberlandenes "oljekrig" mot imperialistiske krefter. Ellers omtales en planlagt terroraksjon mot Diamant-Sentret i Tel Aviv, samt sabotasje mot oljeanlegg. I mai 1970 bekrefter KGBs leder Juri Andropov samarbeidet med denne toneangivende palestinske fraksjonen, i et brev til partisjef Leonid Bresjnev.

Den hemmelige sabotasjeavdelingen på dypet av KGB har vært godt kjent i Vesten, etter at gjentatte avhoppere pekte på dens eksistens. Det vil si, terroren hadde hele tiden ligget som en fast ingrediens i det politiske uttrykket, fra Lenin til Stalin og Hitler, og det brutale, svartkledde politiske politiet, tjekistene, var en grusom arv fra de russiske tsarenes tid. Med den forskjell at alt fikk mye mer omfang i det kommunistiske kuppet var gjennomført i Russland i 1917.

Avdeling V i Direktorat S i KGB har eksistert under ulike betegnelser og forkortelser siden Lenins dager, og var den avdelingen som besørget likvidasjoner og terror der det måtte være nødvendig, i og utenfor landets grenser.

Leon Trotsky (russisk: Лев Давидович Троцкий) ble drept med isøks (!) i Meksiko. I august 1940 åndet en av de fremste ideologene bak den internasjonale kommunismen ut. Han rømte praktisk talt rundt halve kloden. Det holdt slett ikke: Stalins bødler i NKVD (KGB) innhentet ham, etter at Trorsky ut fra til dels bagatellmessige disputter falt i unåde hos Stalin. I KGBs arkiver finnes utallige eksempler på tilsvarende likvidasjoner helt frem til 1990. Maskert under den palestinske vignetten ble bl.a. "Operasjon VIR" iverksatt i Beirut i 1970. En bestemt amerikansk diplomat skulle kidnappes, alternativt likvideres av palestinere, på oppdrag av KGB.

Som jeg var inne på i forrige artikkel, hadde AKP og KGB både de ideologiske røttene og helt samtidig - utvalgte, særdeles brutale frigjøringsorganisasjoner som felles prosjekter. Kritisk sett var både utgangspunkt og mål det samme. Selv med det eksotiske og halvt religiøse smilet til Mao på veggen, fant AKP og KGB frem til terrororganisasjoner i Midtøsten og Irland nesten samtidig. Dette viser arkivene.

I forrige artikkel viste jeg også til en slags samdrift og samedrift – i Finnmark, der det nokså ubeskjedent dreide seg om å bygge nok en frigjøringsbevegelse under samisk vignett; stadig i tråd med velkjente og til dels blodsprutende erfaringer fra irsk og utvalgt arabisk landskap, og tuftet på ideologier der terrorismen var en viktig del av det politiske uttrykket. Med slike ambisjoner bygde KGB opp strukturer og nettverk via Stockholm, Helsinki og Råvaniemi i Nord-Finland. AKP var nå inne i en spesielt hektisk periode i nord, som delvis favnet Svalbard, men fortsatt sentrert rundt Alta-aksjonen. Slik kom AKP og KGB igjen opp og ut, skulder ved skulder i opprørte nedslagsfelt. (Se artikkel 8 i denne serien).

Her hjemme bekrefter Erling Folkvord i AKP at det var kontakt med Baader Meinhof/Røde Arme-fraksjon rent fysisk også i Norge, men at AKP angivelig reserverte seg i forhold til samarbeid. Vel, i Midtøsten fant AKPs utsendinger fram til nøyaktig de samme leirområdene som Baader Meinhof. Den internajsonalt kjente terroisten Carlos begav seg inn i jordansk høyland i helt det samme område som AKPs Trond Ali Lindstad sommeren 1970.

Palestinere ble tidlig fraranet mulighet til fredelige løsninger?

La oss snu litt på kortene i den til dels ensporede og enøyde presentasjonen vi er så vant til om og fra Midtøsten, der palestinerne er helter og jødene, nærmest ved sin blotte eksistens, forsøkes gjort illegitime i sin egen lilleputtstat.

Efraim Karsh viser i denne boken, Palestinian Betrayed, hvordan palestinerne nesten helt konsekvent, gjennom flere tiår, har blitt forrådt og manipulert av sine egne bakmenn og maktfyrster, som i stor grad har drevet politisk teater på bekostning av langt mer siviliserte fremstøt som kunne ha gitt langt bedre og raskere resultater i palestinernes favør.

Bakmenn i ulike arabiske hovedsteder i Midtøsten og i Moskva boltret seg mye og lenge under den palestinske vignetten, i kjølvannet av en seksdagerskrig i 1967, der det gradvis gikk opp for flere aktører at Israel rett og slett ikke lot seg slå ut og bort i en konvensjonell krig. Det ble bygd opp et palestinsk prosjekt som utelukkende baserte seg på terror som altoverskyggende politisk uttrykk, først med flykapringer som virkemiddel.

Slik ble palestinernes sak egentlig tidlig parkert og stigmatisert ettertrykkelig for lang tid fremover, sett med vestlige øyne; som om denne saken ikke hadde vært utnyttet nok av kyniske bakmenn og klanledere tidligere. Hundrevis av nazister i eksil i Egypt var blant de første til å se potensialet som lå i det å utslette jødisk tilstedeværelse i Midtøsten ved å bygge opp arabiske Fedayeen, som de først kalt det.Gamal Abdul Nasser i Egypt videreførte det hele inn i en ny æra. Han bidro sterkt til å sentrere en ny palestinsk enhet og identitet om Jerusalem, og det var under hans vinger og i hans følge Yassir Arafat, fortsatt som egypter, dro på sitt første hemmelige besøk til Moskva tidlig i 1968. I september dette året spratt han frem på forsiden av magasinet Time som Midtøstens svar på Che Guevara, med sitt karakteristiske kuffiasjal og fansy solbriller.

Det palestinske prosjektet i en sterkt voldelig støpeform

Arabiske toppledere møtte i Staura i Libanon i 1960, og ble der enige om at det måtte etableres en "Palestinsk enhet" og identitet, knyttet til Vestbredden og Jerusalem. På det samme møtet ble det diskutert å opprette en egen palestinsk frigjøringsarme, PLA. (Kilde: Kamal Salibi, The History of Jordan, og James Lunt, Hussein of Jordan). Siden Egypt og Syria rivaliserte kraftig om hegemoni i det mislykkede fellesarabiske prosjektet kalt "Den forente arabiske republikk" i 1959-61, så ikke PLO dages lys som organisasjon før godt ut i 1964. Fortsatt stiftet og strukturert av arabiske utsendinger fra flere land i Midtøsten, med det for øye å tilintetgjøre Israel, som i areal utgjør ca. 0,2% av den arabiske verden, og er noe større enn Sør-Trøndelag fylke.

I 1968 kom Yassir Arafat seilende inn på arenaen. Ion Pasepa, som var sjef for den Moskva-underlagte rumenske etterretningstjenesten, skriver det slik i sine memoarer (New Horizon): "Det var vi som designet Yassir Arafat". Igjen ser vi eksempel på at bakmenn stadig er ute for å utnytte palestinernes sak. Efraim Karsh illustrerer denne utnyttelsen som peker langt tilbake, på en helt glimrende måte i sin bok, Palestine Betrayed, som kom ut i 2010. (Se litterturliste). Det palestinske prosjektet er tuftet på såvidt sterke premisser for sterk politisk voldsbruk at det rett og slett er vanskelig å gi det hele en sivilisert troverdighet, aller minst som plattform i dannelse av en 23. arabisk stat - midt inne i Israel.

PLO forskanset seg ofte og gjerne i direkte tilknytning til sivilbebyggelse. I det israelerne slo til mot baser og infrastruktur kunne sivile liv gå tapt. Mens AKP (m-l) aldri forstod Israels rett til å forsvare seg og sine, forstod de uten å blunke terroraksjonene som ble siktet inn mot sivile israelere, om det så var skolebusser, kjøpesentra og diskotek.

Snart hamret israelerne løs på PLOs baser, i en tid da presisjonen ikke alltid var den beste. Mange sivile ble rammet, kanskje mest fordi PLO helt konsekvent skjulte sine baser i sivilbebyggelsen, og sjelden nølte med å bruke sivile som skjold foran det meste av sin operative logistikk.

PLOs fraksjoner konsentrerte utelukkende sine aksjoner mot sivile mål. Dette skiller en terrororganisasjon fra en geriljaorganisasjon.

Omtrent samtidig med en til dels nesegrus beundring for Pol Pot, kom den udforbeholdne støtten til PLO, da organisasjonen med støtte fra Moskva iverksatte sine voldsomme flykapringer og bombeaksjoner der utallige liv gikk tapt.

Lenge etter diktator Pol Pots folkemord, ble Pol Pot hyllet og forsvart, med store bannere langs Frederikkebygget på Blindern. Parallelt vokste interessen for Yassir Arafat og hans gjerninger. Nok en person som snart vokste seg stor på toppen av en ny voldskultur, nå med sivile jøder helt konsekvent i nedslagsfeltet etter at tusener av libanesere og jordanere lå døde og lemlestet igjen, i elver av blod.

AKP høyst nærværende

Som jeg nå har vært inne på tidligere: Utsendinger fra AKP (m-l) smøg seg stadig rundt i opprørt landskap blant verdens fremste terrorister, og var på plass umiddelbart etter at PLO var reorganisert i 1969, først i egenskap av Peder Martin Lysestøl. I rettferdighetens navn må det her legges til at AKP enda ikke hadde blitt til AKP, men var godt i gang med utbruddet fra moderpartiet, Sosialistisk Folkeparti (SF). Et parti som gjennom mange år nøt fordeler av støtte fra Øst-Berlin.

Lederne i AKP befant seg ikke så rent sjelden nettopp der terroristene fikk sin fysiske skolering. Det samme AKP var altså helt samtidig inne i operasjons og interessefelt til den mest hemmelige av alle avdelinger i KGB, «Avdeling V». Der terror og sabotasje ble effektuert både i freds- og krisetider.

Ulovlig overvåket - når og hvor?

Som jeg har forsøkt å vise over her lå det både en ideologi, en agenda og en sterkt voldsforherligende motivasjon inne i roten av AKPs eksistens, fra starten av - og stadig i møter med sine helter i blodstenkt landskap langt borte fra Norge. Hvordan kan dette problematiseres i forhold til de gjentatte påstandene om ulovlig politisk overvåking? Her er mandatet til de norske sikkerhetstjenestene:

Sikkerhetstjenesten er forebyggende. Formålet er å sikre land og materiell mot fremmed etterretningsvirksomhet, subversjon, sabotasje og terrorisme. Tjenestens arbeidsområder er blant annet fysisk og elektronisk sikring, sambandssikkerhet, dokumentsikkerhet og personellsikkerhet.

Det er ikke godt å si hva medieprofessor Sigurd Allern siktet mot i 1975, men vi vet hva AKP (m-l)s venner i Midtøsten og Nord-Irland siktet mot, rent fysisk. Det var i all hovedsak sivile mål, og dette fenomenet var ikke akkurat mer lystig da det begynte å komme konkrete indikasjoner på at AKP (m-l)'s hemmelige apparat fikk det for seg at det skulle gjennomføres sabotasjeaksjoner mot bruer og kraftanlegg i Finnmark ved inngangen til 1980-årene. Samtidig som aktørene angivelig ble - ulovlig overvåket?

La oss for ordens skyld se på basis for begrepet femtekolonister.

Det formelle grunnlaget for at medlemskap/sympatisering med
kommunistpartiet eller tilknyttete organisasjoner ble sett som uforenlig med ansettelser i bl.a. forsvaret. Kgl. res. av 10. juni 1949 lå til grunn for dette:

Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved angrep på Norge.

Begrepet femtekolonne er her definert slik, under dette:

"Med femtekolonister forståes i dette direktiv nordmenn eller utlendinger som innenfor landets grenser arbeider for fremmed makt med ulovlig etterretningsvirksomhet, planlegging og gjennomføring av sabotasje, attentater e.likn."

(Jf. Lundkommisjonens innstilling, pkt. 10.2.3, Femtekolonnebegrepet)

Som jeg har pekt på tidligere viser og dokumenterer Mitrokhin-arkivet (Se litteraturliste) og andre arkiver ettertrykkelig at det hemmelige sovjet-russiske politiet KGB (I dag forkortet SVR og FSB), befant seg dypt inne i logistikken til en rekke terrororganisasjoner der AKP fysisk og i sine uttalte tekster og opprop var tilstede. Dette også i forhold til mannen som er holdt for å være selve hjernen bak flykapringer som politisk våpen, tidligere nevnte Wadi Haddad.Samme sted, samme tid, vestlige Jordan, juni - september 1970.

I dette KGB-dokumentet, datert 12. januar 1989, ser vi at støtten til IRA er i ferd med å ebbe ut, på fallrepet for det sovjetiske kommunistpartiet: "Internasjonal avdeling av CC (Sentralkomiteen) har omhyggelig studert saken (om trening) som er reist av Sean Garland, generalsekretær Arbeidernes Parti (RPI) i Irland.." Avslutningsvis heter det imidlertid at det ville være så vanskelig å opprettholde slik trening nå at en finner å måtte avvise henvendelsen. På dette tidspunktet hadde imidlertid KGB støttet IRA med våpen og spesialutstyr siden 1973.

Moskva gikk stadig på med intensiv trening og våpenforsyninger, til marxistiske frigjøringsbevegelser som slo seg frem med terror og stor brutalitet forøvrig, flere steder på kloden, slik Moskva helst så det. Gjennom store, internasjonale frontorganisasjoner strømmet det massiv propaganda for å gi den selektive "frigjøringen" legitimitet.

Som nevnt, omfattende støtte gikk også til flere palestinske fraksjoner i Midtøsten som i rask rekkefølge slo til mot jordanere, libanesere og israelere. Hundrevis av ledere og mellomledere i ulike PLO-fraksjoner ble trente av russiske og øst-europeiske instruktører og spesialister, og behørig utrustet med russiske våpen, endatil pansrede personellkjøretøyer, (BTR-70, BTR-40APC, BTR-152), langtrekkende rakettvåpen (BM-11, BM-244, BM21 Katyusha) regulære stridsvogner (T34, T54 og T55MBT), gjerne levert inn i sørlige Libanon via Syria gjennom 1970-årene. I tillegg hadde PLO 130 mm og 150 mm tunge, russiskproduserte bombekastere. Det dreier seg slett ikke om en «geriljaorganisasjon», men en organisasjon som bygde opp det meste av sin virksomhet på det å sikte inn sivile mål og dstabilisere regionen. Koste hva det koste ville. Dersom vi starter en tidslinje fra og med 1968-69 og strekker den 20 år fremover i tid, står vi overfor en virksomhet vi pr. definisjon utmerket godt kan kalle terrorisme. Selv om det lyder politisk ukorrekt her hjemme.

DRG-grupper for sabotasje og terror

Såkalte «Spesialgrupper» som ble satt sammen, trent og utviklet for sabotasje og terror i beredskapsøyemed, tilhører fortsatt de mest bevoktede hemmeligheter i Moskva. Det dreier seg egentlig om grupper som med lokale støttespillere gjennom flere tiår har inngått i begrepet «femtekolonne» her hjemme, og der sikkerhetstjenester fra flere land fulgte godt med. Slike celler og grupper har nemlig vist seg å trekke sammen over landegrensene siden 1967-68, som en del av opptrappingen til fremprovoserte, økende politiske spenninger, sosial uro - der terror, likvidasjoner og sabotasjeaksjoner er en ikke ubetydelig ingrediens i det videre oppløpet. Ofte finner en disse kampcellene som «autonome», med egne buffere til fasadene av kommunistpartiene, deres fraksjoner og ikke minst frontorganisasjoner, som alltid har ligget rundt sentrale partikadre. Oppe i dette er det alltid, og uten unntak, en helt lukket del, der penger fordeles og nye strukturer og tiltak iverksettes. For å se hvor systematisk slikt legges opp kan en se både på erfaringer fra Hellas og Jordan i perioden 1966 til 1970.

"Konsentrering av krefter" - enhetsfronter

I Midtøsten og i Hellas er det mulig å identifisere prosesser der KGB og det militære GRU samkjører aksjoner. KGB forberedte i siste halvdel av 1960-årene over lang tid et kuppforsøk i Hellas, som skulle komme i sluttfasen av massive, internasjonale kampanjer rettet mot juntaen.

KGBs resident i Athen, Ivan Petrovitsj Kislyak (Kodenavn «Maysky») fikk i følge Mitrokhin-arkivet hendene fulle, etter en alvorlig splittelse i kommunistpartier og tilhørende frontorganisasjoner der mye av den politiske propagandaen normalt ble kjørt: Den sovjet-russiske invasjonen i Tsjekkoslovakia våren 1968 skapte politiske rystelser også i de kommunistiske miljøene. Nå tvilte KGB på den stedlige, greske lojaliteten til Moskva, i det lokale celler med sabotasje på programmet skulle aktiviseres i et regulært kuppforsøk, delvis støttet av den underordnede bulgarske etterretningstjenesten. Nå ble kontaktledd i flere land aktiviserte. Fra «Hellaskomiteen» på Blindern i Oslo kjørte to nøkkelpersoner, tvers gjennom det meste av Europa med en bombe i baksetet på personbilen. I dag er det ingen hemmelighet at det var Einar Førde og Arne Treholt i Arbeiderpartiet som skiftet på å kjøre frem den spesielle lasten.

På Blindern i Oslo var allerede «Vietnam-komiteen» sideordnet i egen struktur, der Berge Furre og Georg Rosef roterte flittig, tidvis med penger av diffus opprinnelse. Jeg nevner dette fordi kommunister tradisjonelt forstår å spille på kriser og konflikter av alle slag, ofte som ekko fra Moskva i dette perspektivet. Et poeng oppe i dette er også at norske overvåkere ofte fulgte pengestrømmen, og ikke minst dem som stod for fordelingen.

"Den Grønne Revolusjon" - sentralkomiteen.

Etter Berlinmurens fall, som kom helt overraskende på alle kommunister, var det sovjetiske kommunistpartiet kommet langt inn i en krise. Man hadde nå mer enn nok med en sterkt improvisert og gjenstridig fornyelse av seg selv. «Den grønne revolusjon» ble designet. Nå skulle den moderne kommunisme gjøres rødgrønn(!) over landegrensene, og en kunne snart se at dette oppløpet speilte seg i mylderet av NGO-organisasjoner som lå i forgreninger fra de gamle, internasjonale frontorganisasjonene som var Moskva-baserte.

KGBs logo: Skjoldet er der som symbol for å forsvare revolusjonen. Sverdet er der for å slå ned på revolusjonens fiender. Omsatt i praktisk politikk var det imidlertid svært ofte at KGBs fiender var de samme fiendene som AKP (m-l) og det som nå kalles Rødt! hadde. Frekvensen av sammenfall i tid og rom var så hyppig og til dels konkret at det alene bidro til overvåking: AKPs utsendinger ble stadig observert i samme nedslagsfelt som KGB, i flere land og til flere tider. Slik kom stadig flere navn inn i mappene til det norske overvåkningspolitiet, og det som i dag heter Politiets sikkerhetstjenste, PST.

KGB fikk etter 1991 nytt navn, FSB (Innlandsetterretningen) og SVR (utenlandsetterretningen). Den topphemmelige "Avdeling V" ble gjemt inn i en seksjon som skulle arbeide mot "Økonomisk kriminalitet". Dette siste kan kanskje gi noe av forklaringene på de mange drapene av opposisjonelle politikere, skribenter og forfattere i dagens Russland. Siden 1990 er omkring 400 drept i dette perspektivet. Det er rett og slett alt for mange til at det er utslag av tilfeldigheter.

Overvåkningspolitiet punkterte opplegg for terror og sabotasje i Finnmark

Bare for å reptere litt fra forrige artikkel: Gjennom 1970-årene ble det bygd strukturer fra Stockholm og Finland til Finnmark, der en la støpeform til nok en separatistisk terrororganisasjon, nå under den samiske vignetten. Her skulle samenes sak utnyttes for alt hva den var verd, tilsvarende som for palestinerne i Midtøsten, irene i Nord-Irland (IRA) og baskerne i Spania (ETA). Om den politiske saken i utgangspunktet var rimelig nok, ble det hele snart omsatt til elver av blod, der det var om å gjøre å eskalere konflikter optimalt, for å destabilisere land og strategiske regioner.

Fra venstre ser vi henholdsvis den legendariske Morgenblad-redaktør Christian Christensen (CC) og Sven Blindheim i retten, etter at de begge bekreftet at Norge hadde drevet "irregulær" etterretningsvirksomhet i Nord-Finland. Det som gjorde denne saken ekstra delikat, var at KGB nettopp hadde bygd nye strukturer for sin etterretningsvirksomhet gjennom den aktuelle regionen av Finland som med ett kom i fokus. KGB trafikkerte der, til og fra fysiske mål i Finnmark og Troms.

Det var nettopp i forbindelse med Alta-aksjonen det ble endelig avslørt at KGB fortsatt roterte flittig mellom faste kontaktpunkt i Finnland, på vei til og fra mer eller mindre irregulære grensepasseringer i nord, eller for å møte sine helnorske medarbeidere fra kommunistenes rekker. Midt oppe i dette gikk først Sven Blindheim ut og snakket om tidligere tiders irregulær norsk spionasje i Nord-Finland, deretter selveste CC. Dette var mildt sagt og skrevet en uhyre sikker måte å gjøre seg kraftig upopulær på, i den norske sikkerhetstjenesten; i dette tilfellet den militære e-tjenesten. De to hovedpersonene som kom med sine munnhell i beste sendetid, om norsk spionasje i Finland, hadde begge signert taushetserklæringer som delvis var omfattet også nevnte forhold.

Politi i fysisk nærkamp med KGB i Finnmark

Ved utgangen av 82 synes hele det dramatiske oppløpet i nord å ha blitt punktert av det forhatte norske overvåkningspolitiet, POT (Nå PST);som tradisjonelt har og har hatt mange øyne og ører lojalt på sin side i vår meget strategiske, nordligste landsdel.

For å illustrere hvor hett det kunne gå for seg i Finnmark, kan jeg ta med denne historien om regulært håndgemeng med KGB. En av de mest sentrale skikkelsene i overvåkningspolitiet måtte etter dette sammen med sin familie rett og slett evakuere fylket(!), og trekke seg tilbake til hjemtraktene ved Tromsø. Så vred var KGB blitt, helt inn til Moskva, etter at vedkommende tjenestemann, vel 190 høy, tok et solid tak i jakkekragene på vedkommende KGB-offiser. Denne hadde på sin side nektet å fjerne seg etter gjentatte pålegg fra norske overvåkere - som uttrykte seg på flere språk, og ellers med armbevegelser som slett ikke var til å misforstå på noe språk. Årsaken til at de to russerne stod som frosset i bakken, var at de endelig synes å ha lykkes både med å gjemme seg og med å laste ned sambandsignaler fra linker mellom forsvarsanlegg i nord, med et instrument som kunne minne om et stort kamera på trefot, med høye antenner over. Slike «fiskestenger» var i mange år et godt kjennetegn på KGBs feltoperatører. Overvåkningspolitiets utsending gikk denne gang imidlertid grundig lei av å leke katt og mus på sølete landeveier i Finnmark, og langet like gjerne ut med hele seg selv, byksende skrått opp et myrdrag, for så å ta solid grep gjennom flere lag russiske klesplagg – opp mot halsgropa på en rotekte KGB-mann med oppspilte øyne, pjuskete øyenbryn og usedvanlig dårlig ånde. KGB mistet fotfeste og sprellet med bena, og ble «passelig vettskremt» for anledningen, humrer den pensjonerte, norske overvåker; som etter dette ikke så noe til KGB og Stasi-utsendinger på flere uker, heter det.

"Den Grønne Revolusjon" - sentralkomiteen.

Etter Berlinmurens fall, som klart kom helt overraskende på alle kommunister, var det sovjetiske kommunistpartiet kommet langt inn i en krise. Man hadde nå mer enn nok med en sterkt improvisert og gjenstridig fornyelse av seg selv. «Den grønne revolusjon» ble designet. Nå skulle den moderne kommunisme gjøres rødgrønn(!) over landegrensene, og en kunne snart se at dette oppløpet speilte seg i mylderet av NGO-organisasjoner som lå i forgreninger fra de gamle, internasjonale frontorganisasjonene som var Moskva-baserte.

KGB fikk nytt navn etter 1991, FSB (Innlandsetterretningen) og SVR (utenlandsetterretningen). Den topphemmelige "Avdeling V" ble gjemt inn i en seksjon som skulle arbeide mot "Økonomisk kriminalitet". Dette siste kan kanskje gi noe av forklaringene på de mange drapene av opposisjonelle politikere, skribenter og forfattere i dagens Russland. Siden 1990 er omkring 400 drept i dette perspektivet. Det er rett og slett alt for mange til at det er utslag av tilfeldigheter. I det totale bildet hører det med at dagens leder i Russland, Vladimir Putin, er et ektefødt barn av en KGB-kultur som har løftet han helt til topps i dagens Kreml.

Så langt, tusen takk for mange og interessante tips og tilbakemeldinger!

Roy Vega

3. mai 2013

Kilde- og litterturliste:

Kopier/faksimile av utvalgte KGB-dokumenter fra Moskva og Mitrokhin-arkivet.

Yevgenia Albats: KGB State Within a State, Tauris, New York, 1995.

Gun­nar Ekberg, De ska ju ändå dö, (Stock­holm, 2010).

Jon Michelet, Mappa mi - En beretning om ulovlig politisk overvåking, Oktober, 2011.

Hans Petter Sjøli, Mao min Mao, Cappelen, 2005.

Den norske soli­da­ri­tets­rørsla for Pale­stina, 1967–1986, Hoved­fags­opp­gave i his­to­rie, UIO, 2007.

Christopher And­rew and Vasili Mitrok­hin, The Mitrok­hin Arkive, vol I og II (Lon­don, 2005)

Colin Smith, Car­los – Por­trett av en ter­ro­rist, Bok­hand­ler­for­la­get, 1976.

Guil­lou, Jan: Ordets makt och van­makt: mitt skri­vande liv, Pirat­för­la­get, (Stock­holm, 2009).

Sven G. Holst­mark, Avmak­tens diplo­mati, (Den Norske His­to­riske For­ening, 1999).

Trond Bergh og Knut Einar Erik­sen, Den hem­me­lige kri­gen, Bind 1 og 2, (Cap­pe­len, 1998).

Peter Øvig Knud­sen, Blek­in­ge­gade­ban­den, Del 1 og 2, (For­la­get Press, 2008)

Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).

Kamal Salibi, The Modern His­tory of Jor­dan, (Lon­don, 1998).

Said K. Aburish, Yassir Ara­fat – From Defen­der to Dicta­tor, (New York, 1999).

Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Ara­fat – A Poli­ti­cal Bio­graphy (Oxford, 2003).

Roland Dannreuter, The Soviet Union and the PLO, Macmillan, (London, 1998)

Terje B. Englund, Spionen som kom for sent - Tsjekkoslovakisk etterretning i Norge, Aschehoug, (Oslo, 2010)

Efraim Karsh, Arafat’s War, (New York, 2003).

Efraim Karsh, Pale­stine Betrayed, (Lon­don, 2010).

Alan Hart, Ara­fat – A Poli­ti­cal Bio­graphy, (New York, 1984).

John Bar­ron, KGB Today – The Hiden Hand, (Rea­der Digest, USA, 1983)

(Norsk utgave: “KGB i dag i fien­dens leir”, Atheneum, 1984)

Francois Furet, Den tapte illu­sjon, Asche­houg, 1996.

Jon D. Glass­mann, Arms for the Arabs, (Lon­don, 1975).

Y. Har­kabi, The Pale­sti­nian Coven­ant and its Meaning, (Lon­don, 1979).

James Lunt, Hus­sein of Jor­dan, (Lon­don, 1989).?Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Ange­les, 1988).

R. Step­hens, Nas­ser, (Lon­don, 1971).

Pavilion Press, Cap­tu­red PLO Docu­ments, (Phi­ladel­phia, 2004)

Ion Michai Pasepa, Red Hori­zons, (Wash­ing­ton D.C., 1987).

Claire Ster­ling, The Ter­ror Network, (New York, 1981).

Christopher And­rew og Oleg Gor­di­ev­ski, KGB sett fra inn­si­den, (Cap­pe­len, 1990).

Yevgeni Prima­kov, Rus­sia and The Arabs, (New York, 2006).?Anatoly Dob­ry­nin, In Con­fi­dence, (Wash­ing­ton D.C. 1995).

_____________________________

Tidligere relevante artikler/lenker:

Om nazister i det palestinske oppløpet i Egypt i 1940 og 1950-årene:

AKP og KGB skulder ved skulder i Sameland (8)

AKP med egen spionorganisasjon (7):

AKP i skytteltrafikk mellom terrorister (6)

AKP (m-l) klar for sabotasje (5)

AKP (m-l) overvåket fra flere land

Lenke til artikkel i Nordlys om AKP og IRA som ville støtte Altaaksjonen under sabotasjeaksjoner:

Lenke til artikkel i Dagbladet om planlagt spregning av politibåten med 800 personer som lå i Alta under den pågående aksjonen ved nyttårsskiftet 1980-81: