Bedrifters samfunnsansvar (CSR)

I sitt innlegg under Nye meninger i Dagsavisen 4. mars virker som om Dupré mener at ansvar er noe man tar, ikke noe man har eller blir avkrevd. Under mitt feltopphold i Indonesia i forbindelse med en masteroppgave om norske bedrifters erfaringer med CSR, viser mine empiriske funn at samfunnsansvar i stor grad er noe norske bedrifter påtar seg som en vesentlig del av sitt nettverksarbeid og sin interessentforvaltning (stakeholder management), ikke som en "hjelp" til dem som rammes av virksomheten deres. Interessenter er enkelt fortalt aktører som enten direkte eller indirekte kan påvirke bedriftens måloppnåelse.

Dermed blir hele resonnementet til Dupré en avsporing, av den enkle grunn at CSR nettopp blir i bedriftseiernes interesser, og ikke minst, CSR er med på å sikre ”fremskrittet” som Dupré så vakkert formulerer det.

Bedrifter skal holde seg til sine spesialiteter, ikke forsøke å være medmennesker, hevder Dupré. Men bedrifter har alltid vært aktører i samfunnet, har de ikke? De har alltid eksistert i interaksjon og samhandling med lokalsamfunnene de opererer i. Derfor er nettverksarbeid og interessent-forvaltning en vesentlig del av bedrifters kjernevirksomhet.

For Dupré mener vel ikke at å behandle arbeiderne sine dårlig, drive med miljøødeleggende utslipp eller å skjule skattbare inntekter er en del av bedrifters kjernevirksomhet?

Så har Dupré helt rett i at CSR bidrar til økt lojalitet blant ansatte, bygger et positivt bilde av virksomheten ut mot markedet, og derigjennom også styrker rekrutteringsbasen for denne. Men er ikke dette også nettopp en del av bedriftenes kjernevirksomhet?

CSR er ikke et paradoks. Samfunnsansvar er noe alle gode borgere i et samfunn utøver og avkreves. For å sikre seg "licence to operate" og dermed kunne tjene sine penger, må selskapene oppføre seg, om ikke annet så i alle fall i dialog med de forventninger som selskapets interessenter har. Slik blir CSR både en finansiell og en sosial investering - til beste for både selskap og samfunn.