En økonomisk singularitet?

Det er mange grunner til at det ikke gjennomføres effektive tiltak for å stoppe menneskeskapte klimaendringer. Blant disse er politikernes redsel for å foreslå upopulære tiltak. Like viktig er vårt økonomiske system. Eller rettere sagt det beinharde kravet om kortsiktig økonomisk avkastning som styrer den globale økonomien, også den norske. I dette kortsiktige regimet har langsiktige eller samfunnsmessige virkninger av kapital-plasseringene liten eller ingen vekt. Dette gjør at en rekke tiltak som kunne hatt en reell positiv klimavirkning, ikke iverksettes. Den kortsiktige avkastningen er for dårlig. Pengene settes heller i prosjekter som virker den andre veien. Vårt eget Pensjonsfond - utland er et godt eksempel på dette, om enn kanskje ikke det verste.

Effekten av dette er at ufattelige økonomiske verdier benyttes til å bekjempe klimatiltak i stedet for å bekjempe klimaskader. Økonomien har i løpet av de tre siste tiårene tilkjempet seg en uavhengighet fra politiske myndigheter som var helt ukjent tidligere. Et av utslagene av dette er at godtgjørelsen til toppledelsen i multinasjonale finansinstitusjoner har hatt en formidabel vekst i denne perioden.

En dag vil internasjonale klimaforhandlinger føre fram. Mye tyder dessverre på at det ligger et godt stykke inn i framtida. Behovet for tiltak vil da være langt større enn om vi kom i gang i dag. Fortsetter finansverdenen på dagens kurs, kan de kunne oppleve det som i fysikken kalles en singularitet; en situasjon hvor anerkjente lover ikke gjelder. I finansbransjen har det skjedd før, eksempelvis ved krigsutbrudd og andre unntakstilstander. De kan kort og godt bli satt under direkte politisk administrasjon.