Kultur

Aspergers - Diagnostisert ensomhet...

Hva gjør man når man blir sosialt utmattet? Når man blir så sliten av å være sosial at man heller sitter alene å ser på film? Hva gjør man når ensomheten ikke kommer av mangel på venner, men av at man er sosialt dysfunksjonell? Jeg aner ikke..

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da jeg var 3 år gammel fikk jeg diagnosen ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) og da jeg ble 6 år ble jeg diagnostisert med Aspergers syndrom som tilleggsdiagnose.

Jeg er sosialt dysfunksjonell, og har vært det hele livet mitt. Jeg søker ikke øyekontakt, og i den grad man får øyekontakt med meg så er det fordi jeg tvinger meg selv.

Hele dagen går jeg å tenker på hvordan jeg holder armene mine, hvordan jeg beveger beina mine, jeg er klar over de sosiale utfordringene som jeg er født med, derfor bruker jeg også enormt mye energi på å forsøke å tvinge meg selv igjennom barrierne.

Etter hvert som jeg har blitt eldre, så har jeg lært meg å bli mer utholden og takle utfordringene på en bedre måte. Det er langt igjen. Jeg er fortsatt alene. Jeg er fortsatt ensom.

Det er aldri arbeidet som gjør meg sliten etter en lang arbeidsdag, det er all energien jeg bruker på å være sosial - gjøre ting som jeg er utilpass med. Håndtrykk, øyekontakt, samtale som ikke er relatert til arbeidet. Ting som de fleste aldri tenker over engang.

Jeg skulle ønske mer enn noe annet at jeg kunne gått på café uten å bli sliten..

Noen ganger sitter jeg med følelsen av å være snytt for en ganske stor del av livet, det å bare kunne sitte på café med venner og slappe av. Jeg har aldri hatt den følelsen. Når jeg er med venner på café så blir jeg sliten. Utmattet.

Da jeg var liten så orket jeg bare å være i bursdagsselskap i maks 1 time, da måtte foreldrene mine komme å hente meg - men jeg gav aldri opp, selv om jeg gruet meg hver gang til en ny bursdag. Jeg gruer meg fremdeles.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal komme ut av ensomheten, når den har vært en ufrivillig del av et 24 års langt liv.

Egentlig det verste, er at man frykter hver eneste dag at man ikke skal få til å være sosial. Det går alltid bra, og hver gang man har vært ute med nye mennesker så får man høre at det var kjempe hyggelig, at man er kjempe interessant og en ordentlig kul kar.

Hver gang jeg får tilbakemeldinger på jobben så får jeg høre at jeg er kjempe hyggelig, sosial og serviceinnstilt - men frykten er der fremdeles, fordi man føler seg så utilpass, man føler seg alltid ute på dypt vann, i en situasjon der man ikke føler at man har kontroll.

Hjemme er det trygt...

Istedenfor å være ute med venner, istedenfor å være ute å jobbe med samfunnsengasjementet mitt som har blitt til noe mer enn bare en hobby i livet mitt, så blir jeg sittende hjemme - foran TVen - foran PCen.

Det å være ensom og alene er den enkle utveien for oss med Aspergers. Vi lager oss et liv på PC-en, vi begynner å spille dataspill og får sære individualistiske hobbyer og gjemmer oss bort så mye vi kan.

Det er både fysisk og psykisk slitsomt for oss å delta sosialt. Det høres rart ut - og det føles ennå rare, men det er sånn det er.

2013 skal bli året jeg river ned barrierene fullstendig..

Jeg har bestemt meg for at det året vi nå har gått inn i skal være året der jeg utfordrer denne tryggheten. I 2013 skal jeg bryte rutinene med å stå opp om morgenen, dra på jobb og rett hjem igjen.

Jeg skal dra på café med vennene mine, jeg skal dra på kino og jeg skal engasjere meg i organisasjoner. Jeg skal tørre å dra alene på arrangementer. Tørre å bli kjent med nye mennesker. Ta kontakt med fremmede. Vise meg selv at det er mulig å bryte ned disse sosiale sperrene.

Det høres banalt ut for de fleste - men for meg så kommer dette til å bli det største steget jeg noen gang har tatt i livet mitt. Det tok meg 24 år for å bygge opp denne tryggheten, og i år skal jeg vise meg selv, familien min og alle andre at jeg er klar for å ta steget videre.

De fleste av mine venner, kollegaer og folk som bare kjenner til meg kan neppe forestille seg at det føles som dette å være meg - eller at det føles som dette å ha Aspergers - Nå vet dere.

Feil vei på rullebåndet (Kronikk Aftenposten - ADHD + Aspergers)

Uroen på innsida (Kronikk i Dagbladet - ADHD)

Finn meg på Facebook og Twitter

Powered by Labrador CMS