Kultur

Fylker, kommuner og spetakkel

Distrikts-Norge: Hvis noen begynner å diskutere norsk forvaltningsstruktur, blir det leven. Og det blir det stadig vekk fordi mange prøver seg.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Noen synes vi har for mange kommuner, og andre vil gjøre noe med fylkesgrensene. Det er for dyrt og for lite effektivt slik det er i dag, mener høyre og teknokratiet, mens venstresida og andre lager valgkampsak på at kommunestrukturen ikke skal røres fordi norsk demokrati er forankret i dagens kommune- og fylkesstruktur. Og ettersom begge parter har rett, skjer det ingenting.

Civita er dagens svar på det som i gamle dager het Libertas. Civita driver riktignok åpent og er ikledd moderne gevanter. Men røsten er den samme. Nå har de begynt å bekymre seg for kommunestrukturen her i landet. De har skjønt at økonomi og effektivitet ikke er gode nok argumenter. Derfor har de nå kommet til at små kommuner er et demokratisk problem fordi små kommuner driver mye med interkommunalt samarbeid.

Og ifølge Civita er interkommunalt samarbeid en trussel mot det kommunale selvstyre. De folkevalgte avgir myndighet til interkommunale selskaper. Og det er det naturligvis noe i. Men som en demokratisk bekymring luftet av høyreradikale folk som ellers agiterer for salg og privatisering av offentlig eiendom, er dette krokodilletårer og hykleri. Civitas ærend er som alltid privatisering og svekkelse av offentlig sektor.

Også i Arbeiderpartiet lever en permanent bekymring for små kommuner og sære fylkesgrenser. Arbeiderpartiet har alltid vært et parti for teknokrati og effektivitet. Partiet har ofte visst bedre enn folk flest. De har for lengst sendt Marx på skraphaugen. Dessverre. Mens Lenin derimot lever i beste velgående i store deler av partiet uten at de vet eller vil synliggjøre det. Lenin mente som kjent at partiet alltid visste best. Noe det altså ikke alltid gjør.

Vi har en desentralisert forvaltningsstruktur her i Norge. Og det er i prinsippet bra. Norsk demokrati er så mangt. En vesentlig del er fortsatt den politiske aktivitet som utøves i norske fylker og kommuner.

Samtidig må det innrømmes - også av oss som er prinsipielle demokrater - at Norge er organisert på en måte som samsvarer dårlig med dagens samfunnsliv. Fylkesgrensene har stort sett bestått slik de er i dag, siden enevoldskongene i København delte Norge inn i amt og bispedømmer.

Kommunestrukturen bærer fortsatt preg av organisering av norske prestegjeld på 16- og 17-hundretallet. Riktignok gjorde Schei-komiteen en formidabel innsats like etter andre verdenskrig. De satt sammen i 15 år med oppgaven å redusere antall kommuner her i landet. Og ære være salige Nicolai Schei. Han foreslo det som var mulig å foreslå. Men Schei-komiteen bygde også på de danske enevoldskongenes organisering av Norge.

Nasjonalstaten blir ofte ignorert av hele det politiske spektret fordi høyresida er opptatt av EU og internasjonal økonomi, og venstresida liker ikke for mye nasjonal flaggvifting. Men fortsatt er det slik at 90 prosent av alle investeringer i verden er nasjonale investeringer. Og fortsatt er det slik at 80 prosent av all verdiskaping skjer ganske uavhengig av det som er global eksportvirksomhet.

Det er derfor et viktig spørsmål hvordan vi organiserer nasjonalstaten. Vi må slutte å tappe fylkene for makt og myndighet, og vi må slutte å dytte stadig flere oppgaver inn i dagens kommuner uten at det følger ressurser med. Og vi må i alle fall ikke lage flere strukturer på utsiden og innimellom våre tre forvaltningsnivåer. Ikke flere interkommunale selskaper og ikke mer av helseregioner og den slags.

I en moderne nasjonalstat med 5 millioner mennesker holder det lenge med to forvaltningsnivåer. Naturligvis er det viktig å ta vare på de lokale kulturelle og historiske fellesskap som vi har og som defineres av kommunikasjoner, handelsveier og lokale medier. Demokratiske prosesser må alltid forankres i det som oppleves som en felles offentlighet.

Derfor kan en ikke bare tegne på kartet med det utgangspunkt at alle kommuner skal være på minst 25.000 innbyggere. Derfor følgende forslag: Regjeringen nedsetter en ny Schei-komité med mandat å lage en forvaltningsplan for Norge med to forvaltningsnivåer. Norske kommuner avvikles.

I stedet deles Norge inn i cirka 100 fylker med den skattleggingsmyndighet som i dag ligger til fylker og kommuner. Disse fylkene får makt, økonomi og mandat til å håndtere det forvaltningsansvar som i dag hviler på våre mange hundre kommuner, fylker og helseregioner. Den evige krangel om å flytte Bindalen til Nord-Trøndelag, Vang til Hamar eller Setesdalen til Vest-Agder avvikles en gang for alle.

Vi begynner på nytt i nordøst med Varanger fylke og så går vi vest- og sørover til vi gjennomretter det gamle Lister og Mandals amt og lar det bli Lista fylke. Og Alexandra Bech Gjørv kan bli vår tids svar på femtiåras Nicolai Schei.

«Vi må slutte å tappe fylkene for makt og myndighet.»

Powered by Labrador CMS