Når OL skriver kvinnehistorie

LONDON (Dagsavisen): «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta» er det velmenende idealet som all idrett liker å pynte seg med. Det er lenge siden det postulatet forlot toppidretten. «Det viktigste er ikke å delta, men å vinne», var hilsenen fra Hviterusslands president, Aleksandr Lukasjenko til sin tropp. Men i dag skriver den olympiske bevegelse historie. IOC-presdient Jacques Rogge vil kanskje bokføre det som sin største triumf i sin ledertid. For første gang i et OL stiller alle deltakerland opp med både mannlige og kvinnelige utøvere. Bahrain, Qatar og Saudi-Arabia har aldri gjort det før. I London er kvinnene på plass. Og Saudi-Arabias Wojdan Shaherkani bryter den siste barrieren på judomatta i dag. Deltakelsen har kommet i stand etter langvarig politisk og diplomatisk press. Og man ble ikke enige før dagen før påmeldingsfristen utløp.

Selvsagt er det blitt bråk. Lekene som allerede er døpt «Twitter Games» har opplevd et skred av positive og negative reaksjoner. Egne grupper på nett kaller disse kvinnene for «olympiske prostituerte». Deres familier er blitt hengt ut, ordbruken i sosiale medier har vært drepende. Mens noen jubler, mener mange i Saudi-Arabia at de vanærer seg selv og nasjonen. Det har vært kamp om antrekket. De saudiarabiske jentene må stille med hijab for ikke å bryte den muslimske kleskoden. IOC sa først nei av sikkerhetsmessige grunner. Nå har de kommet til et kompromiss. Hvis ikke ville de bli nektet deltakelse likevel av den saudiarabiske sportsministeren.

Wojdan Shaherkani er 16 år gammel. Hun bor ikke i Saudi-Arabia. Det er ikke mulig å bo der og bli kvinnelig toppidrettsutøver. Kvinner har ikke lov til å trene eller drive noen form for idrett. De kan i beste fall se på at menn gjør det. De har ikke lov til å kjøre bil. Spørsmålet er om OL-deltakelsen endrer på noe som helst. For lovgivningen i hjemlandet blir ikke rokket av dette. - Deltakelsen til disse to kvinnene er et stort gjennombrudd, men vil ikke skjule det faktum at millioner av saudiarabiske jenter nektes å drive idrett. Det er innbakt også i skolesystemet deres, sier Minky Worden i Human Rights Watch.

Sarah Attar er den andre utøveren. Hun er 17 år gammel og skal løpe 800 meter. Begge utøverne vil være sjanseløse i sine konkurranser fordi det sportslige nivået deres er for lavt. IOC har invitert de to utøverne de fant lå nærmest de sportslige minimumskravene. I Saudi-Arabia, verdens mest kvinneundertrykkende land, er det allerede sterk kritikk mot landets ledelse for at de har tillatt dette.

Hvor stor blir belastningen ved å delta? Attar er født og oppvokst i California med arabisk far. Nå er det kamp om å få publisert bilder av henne i korte bukser, som er et ganske vanlig konkurranseantrekk i friidrett. Men ifølge kleskoden hjemme skal hun ikke vise bar hud. Heller ikke i OL. I avisen Al Jazeera er sportsministeren, prins Nawaf bin Faisal sitert på følgende: - De får konkurrere, men må bære klær i overenstemmelse med sharialovene. Og de må ikke blande seg med menn under lekene. Det må vaktene deres passe på.

På Twitter og andre nettsamfunn har det vært etterspørsel etter Sarah Attar og actionbilder av henne under trening. Hun trener ikke i langbukser i 35 plussgrader i San Diego. Men hun kjenner presset fra hjemlandet. OL-deltakelsen kan endre livet hennes. Hun stiller ikke der på grunn av sine prestasjoner, men fordi hun er invitert for å tilfredsstille et internasjonalt politisk ønske. IOC vil vise handlekraft innen likestilling. Spørsmålet er om det kan virke mot sin hensikt.

Interessen for sommer-OL i Saudi-Arabia er svært liten. Det er kun én idrett som får oppmerksomhet i dette landet: Fotball for menn. Det er den sporten det er knyttet prestisje til. Men OL-oppstyret rundt kvinnene deres har selvsagt vakt debatt. Få i hjemlandet skjønner hvorfor disse jentene orker å ta belastningen når de uansett ikke kan prestere noe. Den symbolske deltakelsen vekker harme. Og kanskje blir verdens strengeste kvinneundertrykkende lovgivning strammet ytterligere inn etter London 2012. Vi snakker om en nasjon der kvinner ikke kan bevege seg fritt, kun fordi de er kvinner.

Men det tok altså 112 år fra kvinnenes debut i OL til alle land hadde begge kjønn med. Første registrerte kvinnelige OL-deltaker var franske Marie Despres, hun var kona til sjefen for Paris-OL i 1900 og var med i krokket (!) som var på OL-programmet kun det året. Hun var med i den innledende turneringen i Nice og ifølge OL-historiker David Wallechinsky var det én betalende tilskuer til stede. Britiske Charlotte Cooper ble første kvinnelige gullmedaljør, hun vant tennis i 1900. Først 96 år senere kom Norges første kvinnelige sommer-OL-vinner: Seileren Linda Andersen. Ting har tatt tid.

Historien om Saudi-Arabias kvinner er et paradoks i en idrettsverden der kvinnene står sterkere enn noen gang. Ikke minst i disse lekene. Den store internasjonale snakkisen er så langt Kinas Ye Shiwen. Hun har løftet sporten til et nytt nivå og omringes dermed av dopingrykter. Men kanskje hun fikk til det Bob Beamon fikk til i 1968 da han satte en lengederekord som verden ikke skjønte noe av. Shiwen begynte på juniorlandslagets elitesatsing to måneder etter at Beijing-lekene var over. Da var hun tolv år gammel. Svømmetalentet ble avdekket allerede i barnehagen. Men i dagens dopinginfiserte toppidrett blir enhver eksepsjonell prestasjon mistenkeliggjort. Mens Michael Phelps historiske svømmebragder har gått fri.

På Wembley ble det satt britisk rekord i antall publikum for kvinnefotball denne uka. Over 70.000 betalte for å se Storbritannias historiske jentelag slå Brasil 1-0. Kvinnefotballen ble ikke OL-gren før i 1996. I Norge er det håndballjentene som er OLs gjennomgangsfigur. Kvinnehåndballen er 20 år eldre enn fotballen, men altså fersk i den store sammenheng.

Når kommer Saudi-Arabias første kvinnelige fotballag? Vi er redd det kan ta hundre år til.

Reidar Sollie

Journalist i Dagsavisen.