Kultur

Itte no knussel, je tæk dom aille sju

Denne uka ble vi 7 milliarder. 7 milliarder mennesker som alle har rett på et verdig liv. Vi er for mange sier du? Har du glemt landhandler-enka Marte Svennerud?

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hu som, da enka etter lærer Hansen døde og etterlot seg sju barn gikk til prestekontoret og sa: Ittno knussel, je tæk dom aille sju. Marte delte det hu hadde og ga alle sju det liv de hadde rett på.

Sjansen er størst for at vår 7 milliard ble født inn i et hjem uten lys, uten reint vann og uten nok mat. Ingen av oss som har trukket vinnerloddet i livets lotteri, kan med moralen i behold si, nei dette barnet har vi ikke plass til, det er for mange. Det er oss det er for mange av, oss som fråtser.

Vi kan gi alle sju milliardene et liv med de mulighetene vi har fått. Bare vi er villige til å dele. Kloden vi bor på har begrensede men store ressurser. Fortsatt er det sånn at 20 prosent av oss som bor her bruker 80 prosent av det kloden har. Mens 80 prosent av jordens innbyggere må nøye seg med 20 prosent av ressursene. Derfor får jeg litt vondt i magen når folk spør meg – hva med overbefolkningen? Er ikke det egentlig det største problemet?

Mitt svar er nei. Det store spørsmålet er, er vi villige til å dele? Er vi villige til å leve og gi rom for alle? Løsningene på krisene som truer, enten det er matmangel, klimakrise eller utryddelse av jordas planter og dyr, handler i bunn og grunn om en rettferdig fordeling av tilgangen til og bruken av jordas ressurser. En fordeling både mellom oss som lever på jorda i dag – mellom fattige og rike, og mellom oss og generasjonene som kommer etter oss. Skal vi virkelig bruke opp all regnskog, all olje og gass, bygge ned matjorda og bruke opp det rene vannet? Hva skal vi la stå igjen?

Joda, noen av de store utfordringene kan synes mer krevende å løse jo flere vi blir. Men det er feil ende å starte i. Dersom befolkningsveksten øker i tråd med FNs anslag, vil vi for eksempel trenge betydelig mer mat i årene fremover. Det betyr at den stadig fremvoksende lavkarbobølgen som rir landet, er totalt feil vei å gå. En mer ressurskrevende slankekur skal du leite lenge etter. Hverdagsmenyen vår må igjen bestemmes av naturen rundt oss. Vi kan ikke spise oss tynne på kjøtt som er proppet med korn som kunne ha mettet millioner av mennesker. Det er det motsatte av å dele.

Og her ligger også svaret på hvorfor det er så vanskelig. Hvorfor det ikke ble noen klimaavtale i København for to år siden. De rikeste landene var ikke villig til å dele sin rikdom. Vi ville fortsette som før, og i stedet shoppe utslippskutt i utviklingslandene. Men dette gikk ikke u-landene med på. Og de krever fortsatt sin rettmessige del av kaka. Jeg forstår dem godt. Hvorfor er det de som slipper ut to-tre tonn CO2 i året som først skal kutte utslippene, hvorfor er det ikke de med et utslipp på over ti?

Den dagen vi er villige til å dele, den dagen vil vi også sørge for at innbyggertallet på kloden ikke vokser ubegrenset inn i framtiden. Da vil vi ha sikret framtiden til de som er her. Det er bare å se til vårt eget land. Det var når folk hadde trygghet for framtida uten å være avhengige av sine barn at veksten i befolkningen avtok. Derfor må vi diskutere det aller viktigste. Hvordan dele?

”Noen sier planeten vår er overfylt. Jeg sier vi er sju milliarder sterkere” sa Ban Ki-Moon denne uken. Og hvis vi syv milliarder som nå er samlet på den fantastiske grønne planeten vår, sammen kan fordele mat, vann og energi – på en måte som er rettferdig, ikke bare i dag, men også overfor dem som kommer etter oss, da er mulighetene store for syv milliarder fantastiske liv.

Powered by Labrador CMS