Anmelderjævler

Skjønt matglade, etter å ha lest beskrivelsene av de to VG-anmeldernes oppførsel på fornemme spisesteder som Grefsenkollen og Maaemo kan en få inntrykk av at de egentlig hater alt som har med god mat og drikke av hele sitt hjerte. Skjeller ut kelnerne for den minste detalj og tar tida med stoppeklokke som om de var overdommere i en stafettkonkurranse på liv og død. Til alt overmål er de mer opptatt av toalettpapiret på do enn maten på tallerkenen, for ikke å si vinen i glasset. Den ene av de to (gjett hvem) rører ikke engang vinen som er møysommelig utvalgt for å stå til de ulike rettene, men foretrekker heller ganske alminnelig juice i glasset. Like håpløst som hvis en som er uten fargesyn skulle bedømme et maleri, ville vel en sommelier sagt om noe sånt.

Hvem som snakker sant, og hva VGs anmeldere har sagt eller gjort for å fortjene denne oppsiktsvekkende boikotten skal være usagt. Men nå har begeret rent over for kjøkkensjefene på anerkjente spisesteder som Ylajali, Bagatelle, Carls kjøkken og før nevnte Grefsenkollen, som beskylder anmelderne for å være så uoppdragne og negative at de ødelegger stemningen for de andre gjestene. I en felles uttalelse sier restaurantsjefene til DN at de vil nekte VGs anmeldere adgang, så sant de overhodet tør å vise seg i døra igjen etter en sånn skyllebøtte.

I en tid da matblogger på nett og jungeltrommer på byen er vel så viktige for omsetningen som en god anmeldelse i en hovedstadsavis, er det ikke vanskelig å se hvorfor ærekjære kjøkkensjefer og restauranteiere vil eliminere risikoen for å bli uthengt og slaktet i full offentlighet. Restauranteierne er selvsagt i sin fulle rett til å ta til motmæle og dømme anmeldernes vurdering nord og ned, som Eyvind Hellstrøm gjorde mot en av Dagsavisens restaurantanmeldelser i fjor og som også sjefen for nyåpnede Bagatelle gjorde mot Fosnes-Hansens anmelderslakt tidligere i år. Men når kritikk går over i boikott spørs det om det ikke er restaurantsjefene som står i fare for å bite av hånden som mater dem, og ikke omvendt.

I flere år har det nærmest vært et unisont krav i restaurantbransjen om at de anonyme restaurantanmelderne skal stå fram under eget navn. I fjor høst var VG først ute med å ta kravet om mer åpenhet på ordet. Det kunne blitt startskuddet for en mer åpen dialog mellom anmeldere og kjøkkensjefer om hva som bør være kriteriene for en god restaurantopplevelse. For vurdering av mat og vin er langt fra bare synsing, og anmelderne er kanskje ikke fullt så kunnskapsløse og faglig uvitende som enkelte kjendiskokker vil ha det til. Fortsettelsen av denne dialogen kunne blitt morsom og lærerik, både for anmeldere, kokker og publikum.

Nå ser vi hvordan dette eksperimentet endte. Ved å lukke døra for VG risikerer også bransjen at resten av anmelderkorpset tviholder på sin anonyme tilværelse. Ikke av frykt for å bli arbeidsledige, men av frykt for å ikke lenger kunne utføre oppdraget på vegne av sine matinteresserte lesere. I så måte gjør både kokker og anmeldere lurt i å begrave kjøttøksa og komme til enighet om en minnelig ordning. Før maten blir kald og gjestene går hjem.

Publisert i Dagsavisen lørdag 2. april.