Tallenes trange tale

Sønnen til en venn kom nylig hjem med halvårsvurderingen sin fra skolen. Kompetansemålene i læreplanen listet opp til venstre, sønnens bragder i midten, og hva han måtte jobbe videre med til høyre. Grundig arbeid utført med linjal og stoppeklokke. Om faget kroppsøving kunne man lese at gutten var ivrig og engasjert, han viste god måloppnåelse i flere delkompetanser. I kulestøt var det lav måloppnåelse. Her skulle det hjelpe å trene styrke. Vi lo litt, og så for oss den spinkle 13-åringen med maur i rumpa og lopper i blodet. Løping var bra, men han måtte arbeide med «steget».

Min venn synes det er merkelig med alle detaljopplysningene. Og så da? Er det ikke greit å få vite hvordan man kan forbedre seg? Jo, min venn nikket bekreftende til dette. Det var bare det at sønnen, som vanligvis løp fra ham når de jogget sammen, var blitt adskillig tregere. Ja, han jobbet vel med steget da? Jo, sikkert. Men han liker ikke så godt å løpe lenger. Tidligere hadde han vært så glad i å løpe, nettopp fordi han ikke tenkte over hva han gjorde. Han likte å kjenne vinden i ansiktet.

Å, ja. Vinden i ansiktet. Den står det ingenting om i kompetansemålene. Intet kriterium heter «følelsen av vind i ansiktet». Det er helt ubrukelig i en summativ vurdering for læring. Skoler måles på karakterer og resultater, gjennomstrømming. Idrettslag måles på hvilken divisjon de er i, hvor utøverne er på tabellen. Hvor mange eliteutøvere har klubben fostret? Levestandard måles i inntekt og kjøpekraft. Arbeidsplassene måles i medarbeiderundersøkelser, der vi synes godt om oss selv og egen innsats, sånn passe om mellomlederne og viser øverste ledelse finger'n, bak anonymitetens beskyttende filter.

Om resultatene er reliable er underordnet behovet for å vise at man er til og følger med i tida. Eksistens berettiges gjennom tall. Vi lager nye strategiske planer. De negative tendensene skal minskes, de positive økes. Graden av hvor fornøyd du er med din nærmeste leder bør øke fra 75,3 til 79,4 prosent til neste år. En kritisk suksessfaktor, et styringsparameter og resultatmål. Sånn. Vi setter det opp i strategisk plan for vår bedrift.

I barnehagen har treåringen vurderingssamtaler med fokus på språkutvikling. «Hun viser en god sosial kompetanse i samhandling med de andre barna når hun leker i sandkassa». Hva med den ungen som sitter i hjørnet og glor, mens sanden renner gjennom fingrene på henne, og ser ut til å like det? En venninne av meg var en sånn unge. Midt i en lek kunne hun trekke seg litt unna. Ofte ble hun funnet igjen et stykke bortenfor lekeplassen, ivrig i ferd med å studere små dyr under en stein, eller hun satt og kopte på en trestubbe i skogbrynet. Hun var ikke lei seg, trist eller sint. Hun hadde ikke Aspergers eller ADHD heller. Hun bare var. Der og da. Uten å oppfylle et eneste målbart kompetansemål, til linjalenes og målebåndenes store fortvilelse.

Nå er det neppe sånn at alle de som jobber med barn aldri ser det hele mennesket, eller vet at unger er forskjellige. De fleste lærere i barnehager og på skoler forstår nok at et stille, ettertenksomt barn fint klarer seg sammen med andre, at en muntlig lite aktiv elev må ha tid til å tenke seg om, før han sier noe. Men så er det å få alt dette som observeres med andre redskaper enn linjal og målestokk, til å passe inn i vurderingsskjemaene man er pålagt å bruke.

Man må vite hvilke resultater og faktorer som skal vektlegges overfor Etaten. Hvor kommer alle tallene og kriteriene fra? Fra Gud? Flakser de rundt som usynlige lerkefugler oppe i lufta? Nei, det kan de vel ikke gjøre. I så fall får man ikke telt dem og skrevet dem ned. Kanskje man får dem utdelt på BI? Ligger de i offentlige skrivebordsskuffer? Er de epidemiske?

De dukker i alle fall opp overalt. Er du A- eller B-menneske? Utadvendt, innadvendt eller koherent? På en skala fra 1 til 10, hvor kreativ er du? Hva sier fargevalgene dine om deg som person? Hvor ofte har du sex? Er du et ja- eller nei-menneske? Hva skjer hvis du ikke klarer å svare? Kanskje møter du vår tids knappestøpere på et selvutviklingskurs i regi av jobben eller i et livsstilsmagasin og havner i støpeskjeen sånn at man kan se hva du er laget av og få plassert deg på rett hylle i setteboksen?

Kanskje finnes det en annen virkelighet under alt dette, som ikke lar seg måle og skildre i tallenes trange tale. En virkelighet som handler om tanker og følelser, sorg og glede, å kjenne gress under nakne føtter og myk kattepels under fingrene. En virkelighet som handler om å være et fjetret, lite barn, som helt har glemt tid og sted, fordi en voksen akkurat nå leser en spennende fortelling, som ikke står på planen en gang. En virkelighet der man ser verdien av kantete, uslepne tanker som får bryne seg mot lærer og medelever i et klasserom, der en student er en som evner å stoppe opp, undersøke, dvele, prøve og feile, lære tålmodighet og møte motstand. En virkelighet der du bidro til å skape et øyeblikk av trivsel på arbeidsplassen, fordi du ganske enkelt sa noe hyggelig til en kollega.

Et av kjennetegnene på et sivilisert, moderne samfunn er dokumentasjon og arkiver. Hvis du ikke står i registeret, eksisterer du ikke. Hvor fornøyd er du med livet ditt på en skala fra 1-6? Svært fornøyd, nokså fornøyd, passe fornøyd, lite fornøyd, ikke fornøyd? Eller vet ikke? Kan du dokumentere dette skikkelig? Er alle kriteriene tatt med i vurderingen?

Nå ja. Her er i alle fall jeg: 3.450 gram og 49 centimeter ved fødsel. Snittkarakter: 4,4. Rundetid: 1,56. BMI: 22. Nummer 57 på lista, og nummer 10.076 på landsbasis. Gravplass nummer 109. Måloppnåelse: middels. Historien om mitt liv? Vet ikke. Men jeg er målt og vurdert. Altså er jeg.