Wilsons «Peer» klar for New York

– Akkurat som de tyske skuespillerne jeg har jobbet med hadde også de norske skuespillerne vanskelig for å godta min måte å jobbe på. De er veldig opptatt av psykologi og naturalisme og jeg satte opp den store mester Ibsens verk «Peer Gynt» nesten uten dialogen. Kan du tenke deg?

Robert Wilson spør uten å forvente svar når Dagsavisen møter han i Berlin der dokumentarfilmen «Absolute Wilson» – om hans liv og virke – ble festivallansert med hovedpersonen selv til stede. Han benyttet anledningen til å berømme arbeidet med «Peer Gynt» som skal gjestevises nå i påsken på Brooklyn Academy of Music (BAM) i New York.

Oppsetningen var et samarbeid mellom Det Norske Teatret i Oslo og Den Nasjonale Scene i Bergen i forbindelse med jubileet for unionsoppløsningen i fjor og ensemblet med blant andre Henrik Rafaelsen som den unge Peer er det samme i de fem forestillingene i New York.

Nytt og annerledes

I førti år har Robert Wilson vært teater- og operaverdenens superstjerne og bruker rom lys kontraster og skuespillere nærmest som brikker i en installasjon. «Peer Gynt» ble prisbelønt her i Norge som noe helt nytt og annerledes: «En visuell teateropplevelse vi sent vil glemme. Sterke kontraster en bakvegg som i skiftende lys og farger og minimalistiske renskårne kulisser gjør at synsinntrykkene blir viktige – kanskje gjør de like mye inntrykk som selve handlingen» het det i Dagsavisens anmeldelse etter premieren på Det Norske Teatret i Oslo.

Selv er Wilson opptatt av teatrets fornyelse og lar ingen anledning gå fra seg til å sette teaternasjoner opp mot hverandre. Han fyrer av en bredside mot England som han mener fortsatt lever på 1800-tallet men roser Tyskland Frankrike og Italia.

– Kanskje jeg er bitter men engelskmennene henger etter. England er en øy de er isolert og de har kolonisert resten av verden. Når det gjelder teater er de etter min smak det mest provinsielle landet i hele verden. Men bare vent teater er noe som plutselig kan lyse opp kreativt sett. Det kan være i et fattig land i et undertrykt land i et demokrati eller i et rikt land. Det er umulig å forutse men plutselig faller brikkene på plass som gjør teatret levende igjen.

Åpne nordmenn

– Med det som utgangspunkt hvordan opplevde du å jobbe i Norge som også er et land i utkanten av Europa?

– Norge er også et isolert sted men i forhold til denne oppsetningen opplevde jeg nordmenn som et utrolig åpent folkeferd. Det var både et sjokk og en overraskelse for dem at her skulle vi ta Ibsen... hehe at jeg fra Texas skulle komme inn og regissere selve nasjonalikonet attpåtil i forbindelse med et jubileum og sette det opp på en helt ny måte sier Wilson.

Ingen vil drømme om å forbinde ham med noe annet enn det vellykkede og kunstnermiljøet i New York likevel viser det seg at han stadig koketterer med oppveksten i Waco Texas en bakgrunn som selv ikke språket hans avslører lenger. Men filmen «Absolute Wilson» som garantert også vil bli vist i Norge nyanserer en kunstner som selv hadde talevansker og som gjennom arbeidet med døvstumme har fått inspirasjon til sin spesielle kunstneriske visjon. Nå er stykkene hans begivenheter uansett hvor de settes opp.

Læreprosess

– Bare det å bli spurt om å sette opp Ibsen i Norge var merkelig men det viser igjen den åpenheten som jeg erfarte da jeg begynte å arbeide med skuespillerne. Det var fantastisk. De visste de gikk inn i noe de aldri hadde vært i nærheten av før men likevel prøvde de ikke å dømme det og det er raust. «Peer Gynt» ble på den måten en læreprosess for oss alle sier han.

Han er like opptatt av hvordan hans person virker på omgivelsene som av hvordan omgivelsene har virket på ham. Men på spørsmål om han fortsatt ser på seg selv som avantgardisk svarer han:

– Jeg har alltid vært klassisk. Avantgarden gjenoppdager nå det klassiske og det er selve avdekkingen som er læreprosessen. Jeg var en av de første kunstnerne som flyttet til det området i New York som nå heter Soho den gang det var et industrielt område. Vi måtte gjenoppdage det klassiske og se på det som nye arbeider.

– Du har sagt at du aldri er helt fornøyd med et stykke. Anser du deg ferdig med «Peer Gynt»?

– Nei jeg er aldri fornøyd med et stykke. Sier man seg fornøyd med et kunstverk er det noe grunnleggende galt fordi et kunstverk er under konstant bearbeidelse og underlagt en tankeprosess. Er du fornøyd når jobben er gjort er du død.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen