Siddis og raddis

Han har gått fra å være litteraturhusmann til å bli embetsmann utnevnt av kongen i statsråd. Men den som hadde ventet blazer eller dobbeltspent dress får tro om igjen. Klokka er bare 08.30 når vi møtes på hans nye kontor i Nasjonalbiblioteket. Sira Myhre ankommer iført islandsgenser, jeans og boots. Det halvlange håret er vått og skjegget litt for kort til kvalifisere som hipsterskjegg, aller mest ser han ut som han skal på audition for en rolle i «Game of Thrones».

En medarbeider kommer hastende til med morgenkaffe til den nybakte nasjonalbibliotekaren, som tar plass ved møtebordet mens han forsikrer at dressen hans henger i garderoben.

– Er det din kone som har strikket den fine genseren?

Da ler Sira Myhre, som er gift med Cathrine Sandnes, leder for tankesmien Manifest, veldig høyt og veldig lenge.

– Nei, Cathrine har ikke strikket denne. Men Manifest har gitt ut strikkebok, «Strikk i strid», en fantastisk bok. Når det gjelder kleskoder så gikk jeg mye i dress på Litteraturhuset også. Er man vert skal man se ordentlig ut. Det samme gjelder her. Har vi gjester er det dress, og skal jeg i halvoffisielle møter tar jeg på en dressjakke.

– Nå som du er blitt embetsmann må du vel investere i en kvalitetsblazer?

– Embedsmann? snøfter han foraktfullt.

– Det vil jeg ha meg frabedt. Høyere embetsmann er mer passende. Oppnevnt av kongen i statsråd. Det er ikke mange igjen som blir oppnevnt av kongen i statsråd, skal jeg si deg. Det er et fåtall av oss.

– Så nå er du for monarkiet?

– Jeg er for å få et eget nasjonalbibliotekarfly. Uniformer med epåletter og en diger hatt. Og så vil jeg ha et septer!

Det er altså et spørsmål han velger å spøke bort. Det som ikke er noen spøk er at Aslak Sira Myhre er en lidenskapelig litteratur- og historienerd som har hengt på bibliotekene helt fra han kunne lese. Som er bedre på bigtalk enn smalltalk og gjerne snoker i folks bokhyller og setter seg til å lese framfor å delta i taffel og tøys. For ham er nasjonalbibliotekar en drømmejobb, men likevel klarer han ikke helt å gå inn i rollen uten en viss humor.

Han ble headhuntet til stillingen etter å ha drevet landets første og største litteraturhus til å bli en suksess.

– Ble du overrasket da du ble spurt?

– Jeg ble veldig overrasket da de spurte om jeg ville søke, og enda mer overrasket da jeg skjønte at de mente alvor. Jeg trodde først at jeg bare var et navn på en liste, skrevet opp for å ha noen å vrake, helt til det kom fram at det faktisk var meg de ville ha, sier han og bedyrer at han aldri har hatt ambisjoner verken om å bli embetsmann eller ha «nasjonal» i yrkestittelen.

– Jeg har aldri tenkt at jeg må spille kortene mine rett. Så da jeg ble spurt kunne jeg med lave skuldre og uten forsøk på taktikkeri fortelle hva jeg ville gjort med Nasjonalbiblioteket og biblioteksektoren dersom jobben var min. Og da sa de: «Værsågod. Gjør det!»

Han kaller jobben en gave og en glede, og forteller at han foreløpig bare går rundt og er entusiastisk begeistret.

– Jeg elsker bibliotek. Hvis jeg får det til, er jo denne jobben så bra som det bare kan bli.

Det se ut som om lederverv og sjefjobber er blitt kastet etter Aslak Sira Myhre.

– Jeg tror ikke det er koketteri eller noen form for sjølframstilling å si at jeg aldri har tenkt at jeg vil lede. Kanskje er jeg dårlig på å ta beskjeder fra andre? Jeg har hatt klare mål og sterke meninger om hvordan de best kan nås. Sånn har det vært med alt jeg har gjort og sånn er det her også. Det vi gjør med bibliotekene nå, både nasjonalbiblioteket og folkebibliotekene, det kommer til å forme ideen om hva et bibliotek er i hele det 21 århundre. Å få lov til å være med og forme det ... det kunne jeg ikke si nei til. Det er enormt viktig – både samfunnsmessig, politisk og personlig. Det driver meg.

I studietida vasket han på Høyskolen i Rogaland. Snart var han leder for boningen og ble sertifisert boner. Bare 23 år gammel ble han leder for Rød Valgallianse.

– Jeg har hatt lønnet arbeid fra jeg var 20 år. Og jeg har vært tydelig og har sagt min mening. Dermed har det liksom blitt til at jeg har fått lederverv. Blir du vant til å ta initiativ tidlig så begynner du å oppføre deg sånn, kanskje fordi du forventer å lede. Jeg liksom bare tar den rollen, eller kanskje velger jeg de plassene hvor jeg kan ha den.

– Er du autoritær?

– Det må andre uttale seg om. Jeg håper jeg er autoritær på en hyggelig måte.

– Ordet autoritær er så negativt ladet.

– I min tradisjon er det ikke det. Er diktatur galt også nå, liksom? Herregud, småborgerlig moralisme! ler han og legger til:

– Ok, dette er ironi. Det må du for guds skyld ta med, og i store bokstaver: I R O N I. Det er ikke alle som forstår det, som de som skrev på bloggene sine da jeg fikk denne jobben at jeg kom til å brenne Wergeland, sensurere fritt og bare la de bøkene jeg liker stå igjen. De som tror det, de kommer også til å ta dette på fullt alvor.

Barndomshjemmet var fylt av bøker, ikke minst historiebøker. Familien kryr av historikere, rettshistorikere og arkeologer i lange baner, og han vokste opp med at dette er viktig.

– Akkurat som skjønnlitteratur og sport fordrer historiefaget to ting som jeg tror jeg har mye av, og det ene er innlevelse og det andre er fantasi. Helt fra jeg var liten har jeg drømt om en tidsmaskin. Å kunne lukke øynene om kvelden og forestille meg at jeg reiste i tid, kom til en annen plass.

– Om du fikk reise tilbake i historien hva ville du valgt?

– Uff det blir som å gå inn på Dropsen i Stavanger og si at du får bare velge en ting, sier han og forklarer at Dropsen er en spesialforretning for sukkervarer og godteri med særdeles stor bredde og dybde i sitt sortiment.

– Jeg ville så klart gjerne reist til den russiske revolusjon fordi jeg har studert den. Det er en periode jeg kan mye om. Den franske revolusjon også. Men jeg hadde nok endt i norsk middelalder likevel, i vikingtida om du vil. Litt rart, kanskje. For det var jo i Egypt, Kina og imperier som Romerriket de store tingene skjedde og ikke på Avaldsnes eller Sola rundt 800-900 tallet. Men, det er der jeg kommer fra. Så til syvende og sist er det dit jeg ville dradd.

Det var som RV-leder han ble rikskjent, og det er lett å forestille seg at han kom til verden med kastearmen i været og knyttet neve. Aslak Sira Myhre er såkalt «oljeunge», oppvokst med en far som var verkstedarbeider og fagforeningsleder på Rosenberg Verft i Stavanger. Hjemme startet hver dag med å sjekke oljeprisene og dollarkursene, ikke for at de ville bli millionærer, men for å forsikre seg om at de kunne være trygge på å ha jobb og inntekt en stund til. Olja var noe levende, fysisk. De hadde den på småflasker til pynt hjemme. Og da han var åtte år dro hele familien på fest etter at den første store plattformen som ble bygd fullt og helt i Stavanger, Statfjord B, var ferdig. Faren var stolt, og Aslak var stolt av faren.

Men som nyvalgt leder av RV i 1997 hadde han skiftet mening. Det var en lang prosess som slo ut i full blomst da han ble politiker og lå i telt og aksjonerte mot gasskraftverk på Kollsnes utenfor Bergen. Som leder for landets minste parti reiste han seg opp i en partilederdebatt på stedet og ropte: «Tett igjen borehullene med sement! Oljemarerittet må ta slutt!». Ikke før hadde han sagt det så var det en liten stemme i bakhodet som hvisket: «Kommer dette på Dagsrevyen kan jeg ikke dra hjem til far». Dette fortalte han selv i boka «Herskap og tjenere» som han ga ut i 2010. Der han tok et oppgjør både med seg selv, og det han oppfatter som venstresidens og miljøbevegelsens nedlatende og belærende holdning og retorikk i forhold til norske oljearbeidere. Og snakkeklassen som lever så fjernt fra industriarbeidere at de ikke lenger husker hvor den norske rikdommen kommer fra.

Jo eldre han blir, jo bedre forstår han hvor langt tilbake i tid identiteten strekker seg. Og jo fjernere blir tanken om at man har skapt seg selv, eller at man blir skapt av øyeblikket.

– For eksempel er jeg protestant. Det er noe som er blitt bare sterkere og sterkere for meg i løpet av de siste ti åra. Jeg har visst det før, men nå kjenner jeg det nærmest på hele kroppen.

– Hvordan da?

– Det er en måte å erkjenne verden på. Jeg tror ikke på gud. Har aldri gått på søndagsskole. Far min trodde ikke på gud, moren min trodde ikke på gud. Farfar trodde ikke på gud. Det er en gjennomført ateisme i slekta over lang tid, men jeg er altså protestant.

– Ja, hvorfor er du det?

– Jo, for det første er jeg fra Stavanger. Jeg er vokst opp i den protestantiske kulturen. Protestantismen er sikkert ikke det som har denne kulturen heller, for protestantismen ble igjen formet som en variasjon av kristendommen nettopp i disse traktene, antakelig som en reaksjon på noe som var eldre enn protestantismen. Om du ser hvordan religioner og kultur har utviklet seg så ser du at kalvinismen og lutheranismen og den spesielle pietismen du har fått i Norge, særlig Vestlandet, den som Garborg skildrer, den må ha røtter tilbake til langt før reformasjonen. Det tror jeg. Det er derfor jeg vil reise til middelalderen. Jeg vil vite hvorfor jeg er som jeg er, og hvor godt jeg kjenner meg igjen.

– Hvor pietistisk er du på en skala fra 1 til 10?

– I teorien null, i praksis altfor høyt oppe. Mindre enn min far og min farmor, og mer enn mine barn kommer til å være, tror jeg. Og det er en annen ting, for hvor kommer pietismen fra? Materialistisk sett kommer den fra mangel og blir til religion. Jeg tenker ikke på den seksuelle pietismen, den kommer med et ønske om å kontrollere kvinners seksualitet og ha kontroll på arverekkefølgen. Men etter en stund utvikler det seg en syndstanke, en idé om at alt som er glede også er synd. Den løsrives fra det materielle grunnlaget og lever videre som religiøse forestillinger eller identitet og moral. På Jæren skal du ha dårlig samvittighet om du har det ekstra kjekt. Det sitter veldig dypt i meg, og jeg skulle gjerne visst hvor det kommer fra. Jeg kan forklare det rasjonelle opphavet til hvorfor du ikke skal fråtse, men hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for å ha det kjekt? Om det ikke finnes noen rasjonell eller materiell begrunnelse – som marxismen finner på det meste – så er det interessant å vite når overbygningen slår inn og skaper noe i deg.

– Kan det være moral?

– Det er lett å tenke, men ideen om at det er en allmenn menneskelig moral som nedfelles i for eksempel kristendommen faller sammen når du sammenligner ulike kristendommer. Det ble illustrert da spissen Peter Ijeh spilte for Viking. Peter kom fra Nigerias største by, Lagos, så ut som han var en skuespiller i en blaxploitation-film, så jævlig kul at han fikk rykte som rundbrenner til tross for at han var gift.

– Peter var også veldig kristen, en born again pinsevenn. I tillegg var han livsnyter, snakket mye med gud før kampene og takka han etterpå dersom hans scora mål. Men det var flere kristne spillere i Vikingstallen og de var jærsk-kristne. Til slutt brøt det visstnok ut krangel i garderoben om Peters livsnyteri og religiøsitet der Peter stilte seg helt uforstående. For han hadde da aldri hørt at gud brydde seg om han tok en fest? sier Sira Myhre, og googler fram bilder av den omtalte Ijeh på telefonen.

– Poenget med denne historien bortsett fra at den er løye, er at om moralen som kommer til uttrykk i pietismen hadde vært allmenn eller fulgt med religionen, så ville disse fotballspillerne som troende kristne hatt samme moral. Og det hadde de åpenbart ikke. Hva folk tror at gud bryr seg om på Jæren og i Lagos er helt forskjellig. Så religionene formes av noe annet enn moral, og jeg er nysgjerrig på hva. Når begynte denne gledesløse vestlandspietismen å slå inn, og å gå i arv? Når var det faren til Arne Garborg eller faren i romanen «Fred» ble så tynga av gud at han til slutt gikk og hengte seg? Og hvorfor har jeg det med meg? Om jeg ikke har noe behov for å gå og henge meg så gjenkjenner jeg det Garborg skriver om, det er som om han skriver om samtida mi – ikke i det ytre, men i det indre.

– Kjenner du igjen tungsinnet?

– Ja. Ikke bare som en depresjon, men som et ytre påført krav fra en forståelse av gud, eller den sosiale kontrakten. Desto eldre jeg blir skjønner jeg hvor langt tilbake i tid identiteten min strekker seg.

For en med marxistisk grunnsyn må det føles merkelig å ha tatt skrittet over i det øvre småborgerskapet. Oppkomlingsklassen, de som finner det mer naturlig å omgås direktøren i NHO enn hun som vasker gulvet.

– Ja, hva føler du nå?

– Det er både uproblematisk og dypt problematisk. Jeg er her for å gjøre en jobb. Så lenge jeg ikke gjør meg avhengig av den statusen det medfører skal det gå bra. Og jeg er marxsist. Ikke moralist. Jeg har aldri vært imot penger. Jeg har aldri tenkt at det var noe ideal å ikke bruke penger, jeg er verken Erling Folkvord eller De grønne eller SV eller noe sånt. Jeg er Egil Drillo Olsen. Når folk spurte Drillo om hvordan det var å tjene penger sa han: «Jeg kommer fra arbeiderklassen, jeg har alltid villet tjene penger». Jeg har aldri hatt noe moralistisk forhold til det, så jeg føler ikke skam. Det jeg opplever som problematisk er hvordan jeg blir formet av det over tid, alt det ubevisste som jeg ikke har kontroll på.

Han tenker også på døtrene Katja og Anna som han elsker over alt på jord. De skal aldri få gjøre samme klassereise som han selv.

– I min oppvekst samlet vi regningene på kjøleskapet til det var lønningsdag for så å se hva vi kunne og ikke kunne betale, og hva som var igjen til å kjøpe mat for. Det var helt vanlig, ikke bare hos oss, men hos alle i gata der vi bodde. Ungene mine vokser ikke opp sånn. Ute i gata ser de ingen som går på Nav eller bygger båter og plattformer eller banner og drikker. De får aldri gjort den klassereisen.

– Er du ikke glad for at de slipper?

– Nei. Ikke egentlig. Selv om jeg vil at ungene mine skal ha det bra, vil jeg at de skal formes av de samme sosiale forholdene jeg ble formet av. Men, jeg kan ikke skape det kunstig. Eller det vil si, noen har prøvd. Det har hendt at de hardeste kapitalistfedrene sendte ungene sine ut i verden for å starte på ny og bevise sin verdi. I Stavanger hadde vi to Bergesen-rederier. Det var et dynasti - de eide båtene, handlet med Sør Afrika, eide Rosenberg. Sigval Bergesen senior og Sigval Bergesen junior kom tydeligvis ikke overens, så junior måtte bygge sitt eget. Og hvorfor blei det sånn? Jo! sier han og klasker håndflata i mørk mahogny. – Jeg tipper senior hadde akkurat den samme jævla følelsen som jeg har overfor jentene mine.

5 favoritter

Musikk: Akkurat nå, sangen «Liti Kjersti» som jeg har i 10 forskjellige versjoner. Jeg synger den for ungene mine.

Film: Kan jeg si Netflix? Og NRK-appen. Det er mine nye venner. Skal man se film må man gå på kinomatografen og det får jeg aldri tid til.

Bok: «Flatøyboka» som jeg fikk første bind av til jul.

Mat: Mat jeg lager sjøl. And. Det liker jeg å lage.

Sted: Ja.
– OK?
– Vil du vite det og? Hytta vår på Ropeidhalvøya ved Vindafjorden, som ligger i Sundal kommune.

Sissel Hoffengh

Journalist