Dødslegens syv utvalgte

Av Sverre Bjørstad Graff, ABC Nyheter

OBS! Vi advarer mot sterke skildringer og gjengivelser.

I utryddelsesleiren Auschwitz rullet dødstoget inn fullstappet av voksne og barn som umiddelbart fikk sin skjebne forseglet gjennom en nådeløs og tilfeldig inndeling. Gasskammer, slavearbeid eller eksperimenter.

Utvelgelsen hadde blitt ren rutine. De fleste jøder, kortvokste og mennesker med fysiske anomaliteter ble sendt rett i gasskammeret. Over seks millioner i alt. Men denne maidagen i 1944 var likevel spesiell. Idet toget stoppet og passasjerene gikk av, ble syv kortvokste løftet fra en av de stappfulle krøttervognene og ned på seleksjonsplattformen.

Det var familien Ovitz, en rumensk-jødisk familie som besto av 12 medlemmer der syv av søsknene var kortvokste. Fem av dem var kvinner, ikke stort høyere enn en jente på fem, kledd i elegante kjoler og med sminke i ansiktet. De så nærmest ut som dukker og fikk straks oppmerksomheten til utryddelsesleirens vakter.

– Vi må varsle doktor Mengele, sa vaktene begeistret.

Familien Ovitz var underholdningsartister, kjent i Sentral-Europa som Lilleputt-truppen. De hadde turnert rundt i Ungarn da de daglige toglastene med opp mot 12.000 personer startet fra landet få dager før de selv ble lastet om bord.

De syv kortvokste søsknene fra familien Ovitz var kjent som «Lilleputt-Truppen» før de havnet i utryddelsesleiren Auschwitz. Foto: Yehuda Koren/Eilat Negev/Wikipedia Commons

Nå hadde de ankommet dødsleiren Auschwitz. Røyk og gnister fra forbrenningsanlegget sivet ut idet familien så seg omkring og forsøkte å orientere seg.

– Hva er all røyken, spurte 23 år gamle Perla Ovitz, den yngste av søsknene, en jøde i stripete klær som hadde hjulpet til med å tømme toget.

– Vet du ikke hvor du er? Dette er ikke noe bakeri, dette er Auschwitz, og dere kommer også snart til å ende opp i ovnen, svarte mannen.

Josef Mengele ble vekket rundt midnatt samme dag, fredag 19. mai 1944. Det var en vakt som ga ham nyheten om at familien med syv kortvokste hadde ankommet.

– Nå har jeg jobb for 20 år, skal han ha utbrutt entusiastisk.

Som sagt, for Josef Mengele, den tyske legen som i ettertid har blitt kjent som «dødsengelen», kan situasjonen ha fortonet seg som et eventyr.

For Ovitz-familien var det imidlertid så langt fra et eventyr det var mulig å komme.

Tre timer etter ankomst var 3.100 av de 3.500 passasjerene om bord i toget døde. De syv kortvokste Ovitz-søsknene ble løftet om bord i en lastebil sammen med andre familiemedlemmer og kjørt vekk.

For dem hadde marerittet bare så vidt begynt.

Betalte en høy pris

Historien om den spesielle teatertruppen som overlevde nazistenes utryddelsesleir ble først gjort kjent i boka «In Our Hearts We Were Giants» fra 2005.

Forfatterne, Yehuda Koren og Eilat Negev, kom over denne utrolige historien da de ved en tilfeldighet fant en notis i en historiebok, som beskrev en trupp som i 1949 i Israel kalte seg «De syv dverger fra Auschwitz.»

The Liliputan – fotografert under en opptreden før krigen. Ovitz-familien var den største familien med kortvokste som noen gang er registrert. Det var også den største familien der alle medlemmene overlevde Auschwitz, med 12 familiemedlemmer i alderen 15 måneder til 58 år. Foto: Yehuda Koren/Eilat Negev/United States Holocaust Memorial Museum

Derfra begynte de å nøste videre i beretningen som fram til da hadde vært så godt som ukjent. Rundt årtusenskiftet kom de også i kontakt med den siste overlevende fra truppen, Perla Ovitz.

Hun kom med en rystende, sterk skildring av marerittet de hadde gått igjennom, og om hvordan familien ble holdt i live av Josef Mengele, den beryktede tyske SS-offiseren, legen og krigsforbryteren, som trengte dem til sine perverse og umenneskelige medisinske eksperimenter.

Mengele tok alle de 12 medlemmene i familien, både de kortvokste og de med normal høyde, under sin vinge og ga dem særbehandling.

Familien Ovitz klarte å lyve på seg slektskap til ti andre naboer og venner fra samme landsby, som dermed også reddet livet. De fikk beholde sine egne klær, de fikk mat, og som eneste storfamilie i Auschwitz slapp de alle unna døden mot alle odds.

Men prisen søsknene måtte betale var høy.

Jøder ankommer Auschwitz-Birkenau i mai/juni 1944. Allerede på plattformen blir valget tatt – straffarbeid eller gasskammeret. De fleste var døde få timer etter togets ankomst. Foto: Wikipedia Commons

Umiddelbart etter ankomst ble gruppen på 22 kledd naken og sendt til desinfeksjon og til dusjing med ekstreme temperaturer. Deretter fikk de tatoveringen, en serie med tall som reduserte identiteten deres til et fangenummer, brennmerket i venstre overarm med blått blekk. Mennene først. Tre dager etter, kvinnene.

Så startet de medisinske eksperimentene. Det var de som var verst. Doktor Mengele startet med å tappe dem for blod og stikke nål gjennom korsryggen for å trekke ut spinalvæske fra ryggmargen.

Blodtappingen fortsatte flere ganger i uka gjennom hele oppholdet i konsentrasjonsleiren. Ofte til de besvimte eller kastet opp.

– Det finnes ikke ord for å beskrive den ulidelige smerten vi måtte tåle, forteller Perla Ovitz i boka.

Inngangen til Auschwitz fotografert i mars/april 1945. I forgrunnen, på skinnene, sees personlige gjenstander forlatt av de utallige menneskene som ankom utryddelsesleiren. Foto: AP/NTB scanpix

Menneskelige forsøkskaniner

Josef Mengele var i begynnelsen av trettiårene da han ble overført til Auschwitz og Birkenau og til stillingen som leirlege i 1943. Han hadde doktorgrad i antropologi og medisin, men der leger normalt representerer lindring og liv, representerte Mengele det diametralt motsatte.

For ham var konsentrasjonsleiren et stort laboratorium, der han kunne fråtse i sine egne medisinske eksperimenter med uendelig tilgang på menneskelige forsøkskaniner.

Særlig interessert var han i tvillinger og personer med fysiske avvik. Som en gal impresario på jakt etter det ultimate freakshow plukket han ut sine objekter på perrongen, ofte med et smil om munnen eller plystrende på en lystig melodi, alltid ulastelig antrukket i nystrøket uniform og med nykjemmet hår.

Om Mengele ikke var til stede selv, speidet de andre vaktene etter eksemplarer doktoren kunne bruke til sitt menneskelige sirkus. «Mengeles Zoo», ble det kalt.

Etter hvert ble Mengele mer selektiv. En og annen kortvokst var ikke nok til å gripe doktorens interesse. Hadde ikke familien Ovitz ankommet samlet, ville de neppe overlevd utvelgelsen, men blitt sendt rett til gasskamrene.

Nå var Mengele fast bestemt på å finne ut hvordan det hadde seg at en kortvokst far og to mødre av normal størrelse kunne produsere så mange kortvokste barn. Men han visste ikke hva han så etter, forsøkene virket like meningsløse som de var smertefulle. Ifølge Perla Ovitz fortsatte blodtappingen flere ganger i uka.

– Igjen og igjen ble vi stukket. Da vi endelig kom tilbake til kasernen la vi oss rett ned på trebenkene. Men før vi hadde rukket å hente oss inn, måtte vi tilbake for en ny runde, minnes Perla.

Perla Ovitz (1921 – 2001), skjermdump fra et videointervju gjort i 1999. Perla Ovitz var den siste overlevende av Lilleputt-Truppen.

Grusomme pinsler

I notater funnet etter at Auschwitz ble befridd, går det fram at testene de til stadighet gjennomgikk først og fremst var rutinetester for nyreproblemer, leverfunksjon og tyfus.

I tillegg ble de kortvokste søsknene bombardert med spørsmål som skulle teste intelligens. De måtte gjennom smertefulle gynekologiske undersøkelser, de fikk sterke væsker helt inn i øynene, som blindet dem i noen timer, og de opplevde også å få friske tenner trukket ut eller dratt ut hår fra øyenvippene.

Ifølge Perla var vanntorturen noe av det mest smertefulle de måtte gjennom. Den innebar at Mengele helte kokende vann, etterfulgt av iskaldt vann, inn i øregangene deres.

Likevel kan man si at familien Ovitz var blant de heldige.

Andre eksperimenter Mengele gjennomførte er så uhyrlige at de knapt er egnet til å gjengi. Blodige operasjoner uten bedøvelse, amputasjoner, testing i trykkamre, injeksjoner i øynene på barn for å se om det lot seg gjøre å bytte øyenfarge. I ett eksperiment sydde han hovedpulsåren til to tvillinger sammen for å skape siamesiske tvillinger. I et annet tilfelle ble et barn med pukkelrygg sydd fast til et annet barn, rygg mot rygg.

Når forsøkene feilet eller objektene hadde tjent sin misjon, var det gasskamrene neste. Mengele så ingen etiske problemer med dette, alle som kom til Auschwitz skulle jo uansett dø til slutt. Noen dager eller uker i vitenskapens tjeneste forandret ikke det faktum, mente Mengele.

Bildet til venstre viser Josef Mengele (i midten) i et sjeldent fotografi fra Auschwitz i 1944. Til høyre det mest kjente portrettet av den tyske nazilegen som ofte omtales som Dødsengelen. Han flyktet senere fra Tyskland og etablerte seg i Sør-Amerika uten noen gang å bli straffet. Foto: United States Holocaust Memorial Museum/AFP/NTB scanpix

Ambisiøs torturist

I boka «In Our Hearts We Were Giants» omtales to mannlige kortvokste, en far med pukkelrygg og hans sønn, som kom til leiren tre måneder etter familien Ovitz. De hadde begge blitt drept og deretter kokt for å frigjøre kjøttet fra beinene, slik at skjelettene kunne sendes til et museum i Berlin. Mengele skal ha vært så fornøyd med resultatet at en annen kortvokst også måtte bøte med livet for å få tak i skjelettet. Denne gang ble liket lagt i syrebad.

– Vi forsøkte å bli fortrolig med tanken på at vi ikke ville komme fra leiren i live, forteller Perla Ovitz i boka.

– Tanken på at våre skjeletter kanskje ville bli utstilt i Berlin var så uhyggelig at vi ikke fant ord for det.

Det vitenskapelige målet til Mengeles umenneskelige eksperimenter i Auschwitz skal ha vært todelt. For det første ønsket han å undersøke hvordan den ariske rase kunne holdes ren og sterk og fri for deformiteter. For det andre håpet han å utvikle en metode som kunne fremkalle tvillingfødsler hos germanske kvinner. På den måten kunne den ariske rase vokse raskere enn andre og «underlegne» raser.

Mengele var drevet av et brennende ønske om å bli en anerkjent vitenskapsmann.

Ettertiden ser imidlertid på eksperimentene hans som totalt blottet for etikk og uten reell vitenskapelig verdi.

Jødiske kvinner og barn på vei mot gasskamrene, fotografert i mai/juni 1944. Foto: Bernhardt Walter/Ernst Hofmann/United States Holocaust Memorial Museum

Ambivalent forhold

Lilleputt-Truppen var nøye på alltid å fremstå som lystige og glade når de møtte Mengele. De kledde seg opp i sine fineste klær og sminket seg med leppestift og farger de hadde klart å gjemme unna. Når de snakket med Mengele adresserte de ham alltid som «deres eksellense».

– Vi tiltalte ham slik vi ville tiltalt en konge, vi gjorde det fordi han på mange måter var kongen av Birkenau, mintes Perla Ovitz senere.

De var smertelig klar over at livet deres var avhengig av Mengeles gunst, derfor forsøkte de etter beste evne både å spøke og å svare flørtende i konversasjoner med den tyske nazilegen, for å holde ham i godt humør. Til gjengjeld viste Mengele større aktsomhet og omtanke overfor familien Ovitz enn han gjorde overfor sine andre forsøkspersoner, kanskje på samme måte som en vitenskapsmann bryr seg om sine laboratorierotter.

Søskenflokkens forhold til Mengele må sies å ha vært svært ambivalent. Da Josef Mengele en gang var borte fra leiren en uke, var familien nærmest fra av seg av redsel for at de kunne bli sendt i gasskammeret. På den annen side fryktet de hvert sekund av inngrepene hans, som siden har forvoldt familien Ovitz store smerter.

Ifølge Perla visste de alle at han var hensynsløs og i stand til å gjennomføre de mest sadistiske handlinger, og at han kunne bli hysterisk og riste av sinne.

I boka beskrives en episode fra 1. september 1944 der Lilleputt-Truppen blir invitert til å opptre for tyske soldater og nazitopper. Mengele gir dem en liten pakke med diverse sminke og parfyme dagen før, slik at de kan ta seg best mulig ut når de skal stå på scenen. Dagen etter blir truppen ført inn i et auditorium foran en fullsatt sal. Mengele står foran dem på scenen. I det de venter på hans signal for å opptre, snur han seg mot dem og kommanderer:

– Kle av dere!

De syv søsknene har ikke noe valg. Med skjelvende fingre knepper de opp knapper og tar av seg finklærne. Til slutt står de der nakne, mens de forsøker å skjule bryster og genitalier.

– Rett dere opp, roper Mengele.

Teatertruppen var redusert til objekter i en forelesning Mengele holdt om antropologisk og arvelig biologi.

Med en biljardkø pekte og forklarte han hvor de indre organene befant seg på de syv skrekkslagne søsknene.

Målet hans var å vise hvordan den jødiske rasen hadde degenerert til å bli en rase full av kortvokste og krøplinger. Men ettersom han ikke hadde gjort noen konkrete funn som underbygget denne konklusjonen, selv etter flere måneders studier, var han avhengig av de syv medlemmene av familien Ovitz for å gi forelesningen «faglig tyngde».

Men Mengele fortsatte å beskytte familien. Ikke lenge etter reddet han Avram og Micki Ovitz fra gasskammeret, etter at en sjalu legekollega hadde plukket ut de to til henrettelse bak Mengeles rygg.

Auschwitz blir befridd

Ukene passerte. 1944 ble til 1945. For hver dag som gikk rykket den russiske hæren stadig lenger inn i Polen og de tyske utryddelsesleirene. Den 17. januar 1945 samlet Josef Mengele sammen papirer og dokumenter og forsvant.

Auschwitz ble inntatt av sovjetiske soldater ti dager senere. Endelig kunne alle de 12 medlemmene fra familien Ovitz forlate leiren, vel vitende om at de hadde kommet fra skrekkveldet med livet i behold.

Det skulle ta ytterligere syv måneder før familien var tilbake til landsbyen sin i Romania. Stor var gleden da de fant igjen verdisakene de hadde gravd ned i hagen før de forlot. Men landsbyen var ikke som før. Av de 650 jødene som bodde der hadde kun 50 returnert.

I 1949 reiste familien videre til nyopprettede Israel for å forsøke å søke lykken der. De fortsatte en stund med sine opptredener som Lilleputt-Truppen. Krigens grusomheter til tross, i blodet var de og hadde alltid vært entertainere. En familie som holdt sammen og underholdt folkemengdene.

Senere slo noen av dem seg ned i kystbyen Haifa for å drive kino.

Og Josef Mengele? Etter krigen flyktet Josef Mengele til Sør-Amerika uten noen gang å bli dømt for sine ugjerninger. Han fikk slag og druknet under en svømmetur i Brasil i februar 1979, 67 år gammel.

Den 6. juni 1985 åpnet brasiliansk politi graven til en viss «Wolfgang Gerhard». DNA-tester viste at det i virkeligheten var den tyske «dødsengelen».

Hodeskallen til Josef Mengele brukes i dag i undervisningen ved Universitetet i Sao Paolo. – Knoklene hans hjelper oss med undervisningen i hvordan man identifiserer en person ved å undersøke de jordiske restene og matche dem med informasjon om vedkommende, forklarer doktor Daniel Munoz (bildet). Foto: Andre Penner/AP/NTB SCANPIX

Et lite glimt av takknemlighet

Perla Ovitz ble den siste gjenlevende i den unike søskenflokken. Hun døde i 2001, 80 år gammel. I samtale med forfatterne Yehuda Koren og Eilat Negev fortalte hun at på tross av grusomhetene familien gjennomgikk i månedene de satt i fangenskap i Auschwitz, følte hun likevel et lite glimt av takknemlighet overfor Mengele.

Hun innrømmet at noen tårer hadde falt da hun fikk nyheten om dødsengelens bortgang.

– Dersom jeg hadde fått spørsmål fra dommere om han burde blitt hengt, så hadde jeg bedt dem om å la ham gå.

– Djevelens nåde reddet meg. Gud vil gi ham straffen han fortjener, sa hun.

Selv om Mengeles grufulle eksperimenter aldri har tilført vitenskapen nyttig kunnskap, kan det likevel sies at han kom til nytte etter sin død.

Som en skjebnens ironi brukes knoklene til Josef Mengele i dag i undervisningen på rettsmedisinsk fakultet ved universitetet i Sao Paolo, Brasil.

Saken ble først publisert hos ABC Nyheter.

Fra venstre til høyre: Perla, Rozika, Abraham, Frieda, Micki, Francesca og Elizabeth Ovici. Bilde er tatt en gang mellom 1950 og 1954. Foto: United States Holocaust Memorial Museum