Forfattere finner livene i arkivene

– Se på dette! Nå skal jeg se om jeg finner tante Lise, sier Hilde Diesen entusiastisk. Hun stryker hånden over ryggen på dokumentmappen merket «Johan Sverdrup. Statsminister. Private papirer 1839-66». Rundt henne er det hyllemeter på hyllemeter med identiske grå dokumentmapper merket «Johan Sverdrup. Statsminister». Her har Hilde Diesen gravd i arkivene tre år, under arbeidet med den nye boka «Revolusjonens datter: Jakten på Elisabeth Sverdrups historie». I lesesalen på Riksarkivet er det alltid folk som sitter og studerer mapper. Hilde Diesen har sittet der selv, og gransket Johan Sverdrups papirer som blir hentet av Riksarkivets ansatte fra magasinene som ligger forbi den grønne døren vi nå har passert. For nå har Diesen og Dagsavisen fått lov å bli med ned der vanlige folk ikke får slippe til: Langt ned i magasinene, under jorden, inni fjellet, bak Riksarkivets spektakulære nybygg på Sognsvann.

– Så langt har jeg ikke fått gå før, sier Diesen forventningsfullt, mens vi er på vei ned.

Bare oversikten over innholdet i Johan Sverdrup-samlingen fyller hundre sider. Selve dokumentsamlingen tar 17 hyllemeter, fra gulv til tak strekker det seg.

– Jeg har bare vært gjennom en brøkdel av dette, konstaterer Diesen, og blar i mappene. Fronten på magasinhyllene er markert med innholdsoversikter. I gangene nedover er det alt fra Røde Kors til Nasjonal Samling, fra statsministre til rikfolk, 14 hyllemeter Løvenskjold og papirene etter selveste Carl Berner. Dette er avdelingen for privatarkiver, som overleveres Riksarkivet av privatpersoner eller organisasjoner, for oppbevaring, med forskjellig grad av offentlig innsyn. Mye av materialet er åpent for alle. Nettsiden arkivportalen.no gir oversikt over innhold i Riksarkiver og drøyt 70 andre norske arkiver.

Følg Dagsavisen påFacebook ogTwitter!

Mange graver i arkiver og skriver historiebøker etterpå. Det uvanlige er at arkivene nå har fått hovedrollen. Både i Hilde Diesens bok, og i den ferske «Stupet: Leif Grungs krig» av Nicholas Møllerhaug. Der Diesens bok åpner med et besøk i Riksarkivet ved Sognsvann, starter Møllerhaug på Statsarkivet i Hordaland. Møllerhaug har jaktet på den glemte og dels hemmeligholdte historien om den landssvik-anklagde Bergensarkitekten Leif Grung, som tok sitt eget liv i 1945. Gravingen i arkivene etter Grung blir til den reneste detektivhistorien. Selv kaller han boka en arkivthriller.

– Historien er skrevet som i sanntid, kronologisk ettersom jeg har gravd meg gjennom arkivene. Det åpnet for å bruke mitt eget blikk og mine egne betraktninger, forteller Nicholas Møllerhaug,

– Jeg har lenge hatt en fascinasjon for det fysiske arkivrommet, jeg har jobbet med det i forbindelse med musikk og performance (Møllerhaug var programsjef for Festspillene i Bergen fram til 2012). Så dette går inn i mitt store arkivprosjekt, sier Møllerhaug.

– Men denne gangen var det mer alvorlig, fordi det dukket opp så mye mørke i arkivene etter Grung. Og da trengte jeg et grep for å kunne gå inn i dette mørke materialet. Det hadde blitt for massivt å gjøre det på den vanlige, objektiv fortellermåten. Og jeg ville ikke bli oppfattet som historiker eller biograf, for det er jeg jo ikke. Jeg er interessert i arkitektur og har lenge vært nysgjerrig på Leif Grungs historie. Etter hvert hadde jeg funnet mye materiale, men det var fortsatt store hull i historien, og slike hull er vanskelig å fremstille i vanlig sakprosa. Når dette grepet dukket opp, med jakten i arkivene, løsnet det veldig, sier Møllerhaug, som har fått mye kritikerros for sitt fortellergrep, og boken har vakt debatt særlig i Bergen.

– Jeg har fått masse henvendelser etter at boka kom ut, og fått tips om noen papirer jeg burde se etter, så jeg har faktisk vært i arkivet igjen i dag. Det blir et appendiks i en eventuell ny utgave, forteller Møllerhaug.

Les også: Mysteriet frøken Fougner (1830-1908)

På takkelista i boka til Møllerhaug står professor Anders Johansen, som Møllerhaug roser for å ha gitt ham «sjangernøkkelen». Johansen, professor ved institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, viser til Espen Søbye som nyskapende i bruk av arkiver i sakprosa.

– I boka «Kate, alltid vært i Norge» (2003) setter Søbye sammen et bilde av en person som er forsvunnet fra arkivene – en ung jødisk pike som ble deportert under krigen. Biografien hans om Johan Scharffenberg («En mann fra forgangne århundrer», 2010) bygde på et enormt kildemateriale, og har undertittelen «En arkivstudie», påpeker Johansen.

– Vi ser at forfattere ikke bare viser rikdommen i arkivene, men også viser hva som er fjernet, hva som er strøket, hva som er tilføyd i margen. Kildene blir spor. Og dokumentene får en egen verdi, som mer enn rene kilder.

– Det kan være vi ser en ny forståelse av forfatterens plikt til å gjøre rede for bruken av stoffet. Leserne blir tatt med inn i oppdagelsesprosessen, og kan selv vurdere påliteligheten av det de leser. Det ligner på hvordan vi akademikere må redegjøre for teori og metode, men forfattere står friere til å gjøre dette på spennende måter, synes Johansen.

Tilbake i Riksarkivet har Diesen fått med seg en mappe med brev av Johan Sverdrup, og bladd opp til «Breve ang Tante Lises død og om hendes Bo».

– Man må lete lenge for å finne gullet. Men i denne bunken kom jeg over brevet fra proprietæren på Agnæs Gård, om Fredrik Sverdrup kunne være så elskverdig å be sin hustru kjøpe liktøy i Christiania, og sende det med dampbåten til Stavern – det var til Elisabeth Sverdrups begravelse. Det er rørende, synes Diesen. Hun kom først over historien om Elisabeth Sverdrup da hun skrev bok om Hanna Winsnes i 2000. De to var venner, og Diesen ble nysgjerrig på denne kvinneskikkelsen som var så markant i sin samtid, og så lite omtalt i ettertid (Store Norske Leksikon har ingenting på Elisabeth Sverdrup).

– Historiebøkene er som oftest skrevet av menn. Kvinner er så skjult i historien. For å finne kvinnene i historien må vi bruke andre midler enn faghistorikere. Med skjønnlitterære virkemidler kan jeg følge i Elisabeth Sverdrups spor, jeg har vært på stedene hun var, sett det hun så, tatt på brevene hun skrev, for å kunne dikte meg inn i hva hun tenkte. Jeg ville oppdage Elisabeth Sverdrup, boka beskriver hvordan jeg gjorde det, sier Diesen.

Jakten på Elisabeth Sverdrups historie førte Diesen blant annet til Namdal, Göttingen og Paris. Elisabeth Sverdrup var opptatt av den franske revolusjonen og brakte videre idealene om frihet, likhet og brorskap – blant annet til nevøen, som senere ble Venstres første formann og den norske parlamentarismens far. I boka tar Diesen leseren med til både Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet i Vestfold, Det Kongelige Danske Riksarkiv, og i en kjeller under Dansk Design Museum, der man finner arkivet etter Frederiks Hospital, det første sykehuset i Danmark.

– Det er noe eget ved det å stå med papirene i hendene. Særlig dokumentene fra sykehuset i København. Der får du utlevert legenes notisbøker, de som de sto ved sykesengen og skrev i under sine legevisitter. Du ser flekkene i bøkene, du kan kjenne lukten av sykdom. Det er veldig stor forskjell på dette og det å se scannede dokumenter på en PC-skjerm. Det å være så tett på kildene gjør noe med en.

Bernt Erik Pedersen

Journalist