Leo Ajkic måtte reise fra far i Bosnia-krigen: – Jeg var så redd for at jeg aldri skulle se han igjen

Åtteåringen Leo Ajkic var som alle andre gutter på samme alder. Rumpa full av mark og glad i å løpe rundt i Mostars gater og finne på sprell når han ikke var på skolen eller måtte sitte stille og gjøre hjemmelekser før han fikk gå ut og møte venner.

Roen fant han over tegneblokka der han kunne tilbringe timer i dyp konsentrasjon. Det beste han visste var likevel å «henge med bestefar».

– Det spilte ingen rolle hva vi gjorde sammen. For meg var det nok bare å få være med på hans daglige rutiner og gjøremål. Jeg elsket bestefar. Tålmodig, men også litt streng iblant. Han var opptatt av å gi meg gode holdninger, sier Leo Ajkic, som for tiden er aktuell med NRK-dokumentaren «Uønsket» – om asylbarn i Norge.

[ Når vaksineskepsis går over til Putin-støtte (+) ]

Så kom dagen som forandret alt. Dagen da lille Leo forsto at krig var noe mer enn bestefars levende fortellinger om kamper og fangenskap fra da han var soldat under andre verdenskrig.

Soldater i nabolaget

– Jeg husker at jeg og mamma var inne på kjøkkenet da faren min kom farende inn. Han virket stresset og opprørt. Jeg husker ikke alt som ble sagt, men vet at jeg overhørte at pappa fortalte mamma at noen jugoslaviske soldater hadde veivet og pekt på han med en AK-47 og sagt noe om at «snart kommer vi tilbake for å ta dere alle sammen», sier Leo Ajkic.

Andreklassingen Leo hadde allerede i flere uker sett soldater i nabolagets gater, og på den velkjente gamle brua Stari Most i Mostar som lå rett i nærheten av huset der han og familien bodde. Men han hadde fått inntrykk av at de ikke utgjorde noen trussel, og slo seg til ro med det.

– De voksne prøvde nok å ufarliggjøre situasjonen for å skåne oss barna. Samtidig tror jeg ingen trodde det skulle bryte ut en krig i Bosnia, sier Ajkic.

I april 1992 smalt det. Vårdagene dette året markerte starten på det som skulle bli en nesten fire år lang blodig borgerkrig og den største væpnede konflikt i Europa etter andre verdenskrig. Om lag 100.000 mennesker ble drept, opp mot 40.000 av dem sivile.

For Leo Ajkic og familien betød krigen om hvem som skulle kontrollere republikken Bosnia-Hercegovina etter at den jugoslaviske staten gikk i oppløsning, atskillelse og flukt – slik det nå gjør for tusenvis av barn, kvinner og eldre i Ukraina.

[ Yuliia og familien fikk livet snudd på hodet ]

I kjelleren

Leos lillesøster hadde kommet til verden for bare noen få måneder siden. Nå satt moren med en liten bylt i fanget sammen med Leo og resten av familien nede i kjelleren under huset for å beskytte seg mot bomber, skarpskyttere, ild og granater.

Etter hvert gjorde stadig hardere kamper mellom serbere, kroater og bosnjaker situasjonen uholdbar.

– Det hele tilspisset seg og vi hadde lite mat. Til slutt var det ingen vei utenom, vi måtte forsøke å komme oss vekk – alle bort sett fra faren min, forteller Leo Ajkic til Dagsavisen.

Siviløkonomen som fram til da hadde jobbet i et bosnisk energiselskap skulle ut i krigen.

Hjerteskjærende avskjedsscener der ukrainske kvinner og barn må ta farvel med pappaer og ektemenn som er beordret til å bli igjen i Ukraina for å kjempe, vekker såre minner hos TV-profilen.

– Avskjeden med pappa kom så brått. Det var utrolig dramatisk for meg å forlate faren min fordi han skulle bli igjen for å kjempe. Jeg var så redd for at jeg aldri skulle se han igjen. Mobiler og sosiale medier fantes ikke. Han fikk et telefonnummer, også måtte vi håpe at han overlevde og ville finne oss igjen, minnes Leo Ajkic.

Stolt av faren

Han forteller at de voksne forsøkte å forklare situasjonen; at alle de andre sin pappa også måtte bli igjen i Bosnia.

– Da jeg, mamma og søsteren min kom oss på en buss husker jeg at det bare var andre kvinner og barn der. Selv om jeg følte meg knust, var en del av meg også stolt av faren min. Jeg skjønte at han skulle være med på noe viktig. Noe som var større enn han selv, forklarer Leo Ajkic.

For Leo, moren og lillesøsteren gikk ferden først til venner i Tyskland og senere Kroatia, mens faren først ble igjen i Bosnia og senere Kroatia.

Først i 1994, etter nesten tre år med stadig flukt og ustabilitet, var hele familien igjen samlet i trygghet – denne gangen på familiegjenforening i Norge. Da var Leo Ajkic blitt 11 år gammel og hadde byttet skole fem ganger.

– Hva var det verste med å være barn på flukt?

– Usikkerheten. Jeg var redd for hva som ville skje med oss. Jeg følte at jeg ikke ville være til bry eller ta plass og gjøre ting vanskeligere for de voksne. Jeg gikk med mye inni meg, sier Ajkic.

Han husker spesielt en episode der de voksne ville glede han og ta han med på hans første McDonald’s-besøk i Tyskland. Leo valgte den billigste hamburgeren på menyen.

– Jeg så hvor tøft det var for de voksne rundt meg og som enebarn fram til jeg var åtte år tok jeg ansvar for ikke å gjøre ting verre, sier Leo stille.

I dag innser han at det ikke er et ansvar barn skal ta. Akkurat som krig heller ikke skal være det store temaet mellom jevnaldrende barn.

Ajkic legger ikke skjul på at det som skjer i Ukraina setter i gang tankeprosesser i ham selv.

- Jeg skulle ønske at litt flere nordmenn lot være å ta fred og velferd for gitt, sier han.

[ Vil du vite mer om Ukraina og Russland? Disse bøkene gir svar (+) ]

En barnekrise

Bildene av ukrainske barn på flukt er mange i nyhetsbildet nå. Barn som kommer alene over grensa, som vinker til fedrene sine fra togvinduer, og mødre og barn langs landeveien bærende på det de har rasket sammen av eiendeler, vekker sterke følelser.

Krigen i Ukraina har ført til at over 2,2 millioner ukrainere har flyktet i løpet av to uker. FNs anslag er at antall flyktninger vil øke til fire millioner i løpet av de nærmeste månedene. I Norge ble det denne uka klart at UDI inngår avtaler om 8.000 akuttinnkvarteringsplasser. Samtidig sier regjeringen at Norge må forberede seg på en folkestrøm vi ikke har sett her til lands i moderne tid. Til NTB onsdag sa Redd Barna at de håper at situasjonen øker nordmenns forståelse for mennesker på flukt generelt.

– Det er mennesker som deg og meg, som flykter fra krig, og som frykter for livet sitt. Vi håper at krig og humanitær krise på vårt eget kontinent, vil bidra til større forståelse blant nordmenn og andre europeere for andre store kriser i verden der mennesker blir tvunget på flukt, sier generalsekretær Birgitte Lange i Redd Barna.

Organisasjonen Unicef har opprettet såkalte «Blue DOTS». Det vil si trygge steder langs fluktruten i Moldova, Polen, Romania og Hviterussland, der barn og foreldre får informasjon, nødvendig helsehjelp, mat og tepper og kan leke og oppholde seg. Dette ble også brukt under flyktning- og migrantkrisen i 2015-16, og opprettes i samarbeid med lokale myndigheter.

– Mange av barna som nå er på flukt er født inn i en svært usikker og spent situasjon. De har ikke minner om noe annet enn konflikt og uro. Nå forverres situasjonen for en stor gruppe barn og unge som allerede bærer på store traumer som følge av dette, sier Kristin Oudmayer, direktør for barns rettigheter og bærekraft i Unicef Norge.

Traumer

At ukrainske barn nå skilles fra familiemedlemmer, mister mulighet for utdanning og helsetjenester bekymrer Unicef-direktøren:

– De drives på flukt og utsettes for traumer det er vanskelig å forstå rekkevidden av når de er vitne til at hjemmene deres bombes og skytes på, og de må oppgi alt som føles kjent og trygt. Av erfaring vet vi også at dette øker sannsynligheten for vold og overgrep mot barn og kvinner, og for at mindreårige blir arrestert og forfulgt. På kort sikt er det en kamp for å overleve. På lang sikt hindrer det kognitiv og sosial utvikling. I hvilken grad trygge og solide familierelasjoner brytes eller opprettholdes, er også avgjørende for hvordan barn håndterer og bearbeider dramatiske opplevelser, sier Oudmayer til Dagsavisen.

Hun mener Ukraina-krigen nå har utviklet seg til å bli en barnekrise der 7,5 millioner barn er i akutt fare. Norge må være forberedt på å stille opp med omfattende hjelp til de som kommer, mener hun.

– Barn som kommer til Norge - med eller uten familie, må få oppfylt sin rett til å søke om beskyttelse. Søknadene deres må behandles raskt og i tråd med FNs barnekonvensjon. Barn har rett til å bli hørt og hensynet til barnets beste skal ivaretas. Dette innebærer blant annet rask bosetting i kommunene og at barn får psykososial støtte, sier Oudmayer.

Påvirket forholdet til pappa

Basert på sin egen erfaring som barn på flukt deler Leo Ajkic Unicef-direktørens oppfatning om at en rask avklaring av barnas situasjon er avgjørende for hvordan de vil klare seg videre i livet:

– Det verste for barn er å leve i frykt og uvisshet. Moren og faren min var utrolig opptatt av at jeg ikke skulle miste utdanning. Leve i et vakuum. Skolegang og lek gir barn mulighet til å leve her og nå, sier Leo Aijkic, før han kommer med en klokkeklar oppfordring til ansvarlige politikere og andre:

– Gi alle barn hjelp uansett hvor de kommer fra. La være å forskjellsbehandle. Barn må komme først i alt vi gjør av tilrettelegging, legehjelp og psykologtilbud. Punktum, sier han.

Samtidig legger ikke Ajkic skjul på at krig setter spor i et barnesinn:

– Krigen og det som skjedde var «snakkisen» blant oss barna og ble en del av barndommen vår, sier han.

På spørsmål om hvordan dette har preget han som menneske, blir Leo Ajkic mer tankefull. Han tror at det kanskje har gjort han roligere, mer omtenksom. Han liker heller ikke å kaste bort tid på småtteri og uvesentligheter. Tid er en dyrebar gave for Leo Ajkic. Han har mye å utrette.

Samtidig erkjenner han at den brutale avskjeden og lange atskillelsen fra faren, gjorde noe med relasjonen deres:

– Da han kom til Norge hadde jeg vært nødt til å klare meg uten han i flere år. Blitt mer uavhengig. Innerst inne var jeg nok litt sur og sint på han når jeg havnet i trøbbel.

– Fordi du følte deg sviktet da han ble igjen og du måtte dra?

– Kanskje, svarer Leo Ajkic.

[ «Ukraina vil bestå eller gjenoppstå. Spørsmålet er hva slags framtid som venter russerne» ]

«Stått i oppvasken»

– Det virker jo som du har greid å gjøre erfaringen med krig og flukt til en indre styrke i deg. Hvordan har du fått til det?

– Jeg har nok hele tiden sammenlignet meg med folk som har opplevd mye verre ting enn meg, ikke med en rik middelklasse uten problemer, om du skjønner hva jeg mener.

– Jeg var veldig redd for faren min, men jeg mistet han ikke, og heller ikke noen andre i min nærmeste familie og vennekrets. Det har nok vært veldig avgjørende for meg, sier Leo Ajkic, som forteller at begge foreldrene fortsatt er i live og bor i Bergen.

Som nevnt er faren til Leo utdannet siviløkonom. I Norge fikk han jobb som parkeringsvakt. Moren, som er utdannet pedagog, fikk etter hvert jobb i helsevesenet med vask og sterilisering av laboratorieutstyr. Det hadde lite med utdannelsen hennes å gjøre.

Selv har Leo Aijkic «stått i oppvasken», vært vaktmester og jobbet på søppeldynge.

Senere har han gjort det til sitt levebrød å formidle den usminkede virkeligheten enten det handler om de utstøtte, rus, flyktninger eller asylanter. For det har den folkekjære programlederen fått Fritt Ords Honnørpris. I 2013 ble han nominert til publikumsprisen i forkant at Gullruten.

Erfaringene han bærer med seg fra sitt eget liv, synes å ha gitt han en egen evne til å møte mennesker; nakent og sårbart. De ærlige menneskemøtene hans minner oss på at vi alle grunnleggende sett ønsker oss det samme; å få leve i fred og trygghet med dem vi er aller mest glad i.

– Hva gir deg indre glede Leo?

– Når jeg jobber med mennesker. Alt det jeg gjorde før var bare en jobb. Det jeg gjør i dag har gitt meg en karriere, en mulighet til å utvikle meg. Det har på mange måter blitt identiteten min, fastslår Leo Aijkic.

[ Allierte ønsker at Jens skal fortsette som Nato-sjef ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen