Vitnesbyrden

Det er dette Lindis Hurum husker: Mørke og regn i Monrovia i juli. Hver dag hadde hun møter med Liberias helsemyndigheter. Kanskje var det en god nyhet at det regnet. Folk holdt seg innendørs og smittefaren gikk ned. Ebolaviruset var allerede spredt nord i Liberia. Muligens kunne epidemien kontrolleres i hovedstaden.

Det var sommer, og verden snakket ikke om ebola. I mars hadde Leger uten grenser varslet om viruset. Da nødhjelpskoordinatoren fra Hole reiste alene ned for første befaring, var fem-seks personer bekreftet smittet i millionbyen. Det var flere tilfeller ute i samfunnet. Det var ikke nok lokalt utstyr. Helsepersonellet hadde ikke tilstrekkelig opplæring. Hurum ringte hovedkvarteret. Men Leger uten grenser hadde allerede mange ansatte i regionen.

- Hadde vi greid å stoppe ebolaviruset i Monrovia, hadde vi ikke vært i en så dyp krise nå. Men det er ekstremt vanskelig å stoppe et virus i en by på 1,3 millioner som inneholder alt fra slum til villastrøk.

Vi sitter på et trangt møterom i lokalene til Leger uten grenser.

- Kunne du ha gjort noe annerledes?

- Det kunne jeg sikkert. Men om det hadde hjulpet noe, vet jeg ikke. Vi sa klart ifra om at vi og Liberia ikke ville klare dette alene.

Lindis Hurum ser gjennom glassvinduet i lokalet og inn i en vegg. Snart skal hun igjen ut i felt.

Hun gikk fra å produsere «Vil du bli millionær» til å bli personalsjef for et sykehus med 400 ansatte i Elfenbenskysten. Som fersk TV-student hadde Lindis Hurum perler i ørene og fransk kjæreste. Hun lå godt an til mann, barn og villa. Da TV 2 arrangerte artistgalla i Senegal i 2003, ville ikke Hurum hjem. Senere, i 2005, forsov hun seg til en TV-produksjon hun var sjef for. Den involverte frigjøringsjubileet, Kongen og Marion Ravn i trapes. Kongen fikk henne ikke ut av senga. Det var på tide å skifte beite. Lindis Hurum hadde jobbet med TV i sju år. Hun trengte et større livsprosjekt. TV handler også om å lede og få et team til å funke. Hurum søkte seg til Leger uten grenser. De sa ja.

Siden har hun arbeidet på Haiti, i Pakistan og i Sør-Sudan. Da hun var nødhjelpskoordinator i Den sentralafrikanske republikk i 2013, fikk krisen først plass i media da folk begynte å hogge av hverandre kroppsdeler. Men et virus er noe annet enn borgerkrig. Militsledere er mindre forutsigbare. Viruset er det du ikke kan se. Det tar heller aldri pause.

- Faren er at når man har vært i felt en stund, så glemmer man viruset litt. Det er en risiko hele tida. Man må være på vakt.

Bare to ganger tok Hurum på seg den hvite beskyttelsesdrakten. Som øverste sjef måtte hun vise de lokalt ansatte at hun stolte på utstyr og prosedyrer.

- Jeg hjalp til med å desinfisere og bære vekk ei ung jente som hadde dødd mens hun var på toalettet. Hun var ikke 20 år engang. Sammen med min britiske kollega Cokie tok vi et øyeblikk for å si noen ord til henne før vi pakket henne inn. Cokie sa til henne: «Unnskyld for at du døde alene.»

Men Hurums jobb er å være ute, nær folk, for å koordinere innsatsen: stille på flyplass og i møter. Da gjelder «100 prosentregelen».

- Vi håndhilser ikke på folk. Selv om vi da bryter kulturelle koder. Det ble sett på som litt ekstremt den gangen.

Hurum ler en kort latter.

- Da jeg dro hjem to måneder senere, var det ingen som lo av det.

Lindis Hurum følger oss med blikket. Hun snakker vennlig og kjapt. En dag fikk hun feber i Liberia.

- Da ble jeg stresset.

Det var et magevirus. Stress må rasjonaliseres bort når arbeidsdagen er på tolv timer. Det er da «100 prosentregelen» skal slå inn.

- Jeg vet at jeg ikke har hatt fysisk kontakt med folk, at jeg har vært flink til å vaske hendene, og da slipper jeg å bli lammet av frykten.

Men regelen gjelder også for tilfeller som da Hurums norske kollega ble syk:

- Da vet den som er blitt syk at risikoen for at smitten er gitt videre til noen andre i teamet, er veldig lav.

Hjelpearbeiderne har arbeidet to måneder i strekk uten fridager. Men det er ikke lov å klemme. Selv når folk griner. «Derfor lader jeg opp med klemming nå», sier Lindis Hurum.

- Det er jo ingen som verver seg for Leger uten grenser for å drive med lik-håndtering eller sende hjem pasienter.

Hurum ser på oss.

- Men da gjør vi sånn, sier hun og former hendene til et lite hjerte i lufta like over brystkassa.

Denne uka kalte Verdens helseorganisasjon (WHO) ebola den «mest alvorlige, akutte helsekrisen i moderne tid». Lindis Hurum kaller den «en langsom tsunami». Ser man på tallene, tar den langt færre liv enn hiv, malaria og diaré. Men det finnes ingen vaksine. Lokalsamfunn faller sammen. Skolene stenger, og helsevesenet er ute av drift. Folk risikerer å bli smittet av de andre sykdommene hvis de ikke får ebola.

- Det å føle seg forlatt, være sulten og syk, det er veldig god grobunn for vold og hat. Hvordan utfører du kirurgi på krigsskadde i et land der du ikke vet hvem som har ebola? Liberia viste alle tegnene på en kompleks humanitær krise, som etter en tsunami eller et jordskjelv.

Det var én forskjell:

- Det var ingen som kom for å hjelpe.

Da de første vestlige pasientene ble smittet, endret bildet seg.

- Det var veldig provoserende, men ikke overraskende å se at man kan sette så mange ressurser fra norsk media på en ambulanse da min kollega ble overført til Oslo universitetssykehus.

Epidemien vil tvinge fram en debatt, mener Hurum.

- Håndteringen av ebolakrisen viser at det humanitære systemet ikke fungerer godt nok i akutte kriser. Også vår organisasjon reagerte for sakte i Liberia, men vi hadde hendene fulle med Guinea og Sierra Leone.

Denne uka besøkte utenriksminister Børge Brende Liberia. Vi tenker litt nytt, men ikke nytt nok, mener Hurum.

- Norge bidrar som giver til FN-systemet, men bør sette flere krav bak pengene og legge politisk press på andre land for at de også skal bidra. Det blir litt for lett å gi bidrag til FN-organer og kvittere ut for problemet.

Hurum mener Norge bør spille en kritisk rolle inn mot FN.

- Vi må være en pådriver for å endre hvordan FN og det internasjonale samfunn bidrar i kriser. Når vi ser en handlingslammelse som ebolakrisen, fra dem som har mandat og plikt til reagere og hjelpe, må vi snu blikket mot oss selv. Vi kan bidra direkte, også i form av personell og utstyr. sier Hurum, som mener det må være et sterkere internasjonalt press for å produsere en vaksine så raskt som mulig.

I Liberia har Leger uten grenser begynt å bygge krematorium for å begrense smitte.

- Må de humanitære organisasjonene pushes for å tenke nytt?

- Vi må ut av komfortsonen. Vi står overfor noe ingen av oss har sett før. Hvis vi er for redde for å gjøre noe nytt eller ta feil valg, vil vi ende opp med å ikke ta noen valg, slik mange har gjort fram til nå. Å ta feil valg, betyr også muligheten til å lære og ta et nytt valg.

Hurum jobber for vaktbikkja. Leger uten grenser refser både FN og kolleger. Og det humanitære systemet får stadig kjeft. Internasjonal hjelp kan gjøre vondt verre. I Den sentralafrikanske republikk skal Hurum ha arrangert sin egen «sit in» på kontoret til en FN-representant hvis han ikke ble med ut i felt.

- Å sitte på kontoret i en krigssituasjon, kan ofte være farligere enn å gjøre noe ute fordi du ikke skaper relasjoner til dem du skal hjelpe.

I felt må valgene tas raskt.

- Folk vet at hvis vi blir utsatt for noe, kommer vi til å dra. Også militsledere, som gjør grusomme ting, har malariasyke barn og koner som skal føde.

- Hvordan forhandler man med en militsleder?

- Du må finne mennesket og hva han vil. Men det må være klart hvor grensa går. Jeg kan ikke bli venn, men jeg kan være vennlig. Men vi går ikke ut og tar en middag.

- Hva kreves hvis et sykehus du har ansvar for, blir truet?

- Du må være rolig. Jeg har opplevd det. Da har jeg fokusert på å beskytte teamet mitt og pasientene. Det er veldig viktig å vise at du er bestemt. «Hit, men ikke lenger.»

Lindis Hurum ser på oss.

- Jeg er litt usikker på om jeg skal fortelle dette. Jeg har ikke fortalt moren min det.

Hun snakker med det lokale vaskepersonalet som hun snakker med øverste sjef, sier en kollega. Lindis Hurum sier:

- Har du skapt en relasjon, vil vedkommende hjelpe meg og oss.

174 hjelpearbeidere ble drept i fjor, sammenlignet med 55 året før. De fleste av disse er lokalt ansatte. Balansen mellom hva det koster å bli og prisen for å dra, er hårfin. Da Leger Uten Grenser fylte 40 år, feiret de med å gi ut en selvpiskende bok der det ble avslørt at tilgang koster: Sri Lankas regjering bombet den etniske minoriteten uten at organisasjonen sa ifra, hjelpearbeid i Somalia ble fjernstyrt, og skatt ble betalt til al-Qaida.

- Har du inngått kompromisser med høy pris i etterkant?

- Nei. Men ofte ser man ikke kompromissene før etterpå. Jeg har kolleger som har gitt prinsippene litt på båten fordi de er så opptatt av å redde liv.

Sånn kan det gå når «du har nøden midt i trynet», sier Hurum. På bloggen hennes er det et bilde der hun legger hånda på hodet til en underernært afrikansk gutt blant 100.000 fordrevne i Bangui.

- Hva tenker du om at du kan flytte folk fram i køen?

- Disse valgene oppstår tilfeldig. Kanskje var det noen andre i leiren som var like syke. Men han ville ikke overlevd hvis ikke jeg hadde plukket ham opp. Bildet er litt klamt. Men det var en instinktiv reaksjon.

- Du er i en bransje som ofte må framstille dem dere hjelper på én måte for at krisene skal selge?

- Det burde vært flere bilder i media av afrikanere som gifter seg og gjør lekser. Samtidig er det mange jeg jobber med som er nettopp syke og svake. Men mange vet ikke at vi jobber med hundrevis av ressurssterke lokalt ansatte.

Det er viktig å spørre folk hva de heter og hva de gjorde før de ble flyktninger eller fordrevne, sier Lindis Hurum.

- Jeg møter mennesker som sitter på et teppe, med en plastbit der navnet deres står skrevet, og de ber meg om ikke å tråkke på teppet.

- Hvordan gir dere folk verdighet?

- I Liberia var det vanskelig. Så mange var døde. For 200 pasienter er det også 200 familier som spør etter sine. I Monrovia var det ikke lov å se sine ansikt til ansikt. Vi fikk satt opp en telefon slik at de pårørende fikk ringe via Skype.

- Når jeg har vært på oppdrag som varer i to måneder, kan jeg tenke at jeg ikke har gjort noe. Men så begynner jeg å tenke etter. Erru gæren, jeg har fått gjort så mye! I Bangui bygde jeg et sykehus og vaksinerte 40.000 barn.

Broen tilbake til en vanlig kontorjobb er brent. Det kan være tøffere å komme hjem enn å reise ut.

- Jeg kom rett hjem til smørkrisen. Det var grimt. Da tenkte jeg at vi hadde nådd bunnen.

- Du sier at vi burde være mer sinte i Norge?

- Det er rart at vi som bor i et land der vi har det utrolig godt, ikke blir mer forbanna over at verden er så skjev som den er. Vi kan ikke bare sitte her på vår irrgrønne gren og prøve å få det bitte lite grann bedre hele tida. Folk må komme seg utenfor Norge. Norge er ikke normen. Det er ikke så lenge siden det var ganske tøft i Norge. Å si noe annet, er historieløst.

- Du snakker om skam?

- Vigdis Hjorth sier at innerst inne skammer vi oss litt over at vi har det så bra, ubevisst. Skam er den mest fortærende følelsen. Den holder vi ikke ut å bære på. Derfor føder vi skammens tvilling, som er hovmodet. Hovmodet sier: «Dette er mitt, dette har jeg fortjent, jeg vil ikke dele.»

Nesten hver dag ringer Lindis Hurum moren sin når hun er i felt. «Jeg føler meg slem», skriver hun i en blogg om å reise: «Men hvem har jeg da til slutt, hvis jeg alltid setter de nærmeste i siste rekke.»

- Jeg vet at jeg påfører foreldrene mine veldig mye bekymring. Men de vil at jeg skal gjøre det jeg vil, at jeg skal være glad og føle meg nyttig.

- Endrer denne følelsen seg?

- På en måte er den blitt verre. Mange har tenkt at det er en fase som går over når «hun kommer til sine fulle fem».

I stedet er Lindis Hurum nå medlem av beredskapsgruppen. Det gir noe mer risiko. Hun kan bli nødt til å dra ut på så kort varsel som to dager.

- Foreldrene mine blir eldre. De har nok av andre bekymringer.

Lindis Hurum ser på oss.

- Men vi snakker om det. Det er en kontrast: For å hjelpe noen, gjør du det litt vanskeligere for dem som er aller mest glad i deg.

Grunnmuren, sier Lindis Hurum, har hun fått hjemmefra. Det finnes ikke forskjell på folk. Men etter neste oppdrag skal hun ta en pause. I år skal hun hjem til jul.

- Da jeg begynte å sovne bare jeg satte meg ned i Liberia, forsto jeg at jeg måtte ut. Jeg ble så negativ. Det kan man ikke være når man leder et team.

Fem uker etter at hun kom hjem, henger det mørke i.

- Det handler om å se enkeltmennesket. På sykehuset i Bangui eller på Haiti ble barn fortsatt født, og de var friske og raske. Vi gir noen håp.

På sykehuset i Monrovia var det ingen fødsler.

- Dem vi redder, er dem vi ikke ser. Da blir de en fiktiv størrelse. Hvert eneste møte handlet om lik-håndtering. Mens vi jobbet på alt vi kunne og følte vi kunne gå på veggen. Da forstår vi at det vi gjør, ikke kommer til å hjelpe. Da er det ganske håpløst.

Da blir man «mørk i sjela», sier Lindis Hurum. Hun har rykte på seg for alltid å ha energi til å smile.

- Da vi åpnet mottakssenteret, hang lokalbefolkningen opp ballonger på gjerdet og sang takkesang for oss. Når de holder motet oppe, kan ikke jeg gi opp. Bare det at vi er der sammen med de lokale kollegaene og behandler, gir håp.

Denne uka er Den sentralafrikanske republikk tilbake som notisstoff i skyggen av ebola. De tøffeste krisene er de menneskeskapte, sier Hurum.

- Jeg var veldig nær hat og voldsomme hevnaksjoner. Folk dreper hverandre på det aller verste vis. Jeg så på nært hold at folk var besatt av hat. Slik er det ikke i ebolasmittede områder. Folk er fortvilet, men de trekker sammen, de kommer og jobber for oss.

- Blir du ikke kynisk når du ser ondskap på nært hold?

- Jeg tenker over om disse menneskene blir sånn eller er født sånn. Jeg tror vi alle har det i oss, en enorm kapasitet til kjærlighet og ondskap. Det er et valg. Det farligste er å avhumanisere andre mennesker. Eller å være likegyldig.

tone.magni.finstad.vestheim@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: I felt hopper jeg mye tau fordi det ofte er eneste måten å få trent på. Da hører jeg på Sex Pistols. Når jeg er litt nedfor, finner jeg trøst i Ane Brun.

FILM: «Trois coleurs: Bleu» av Krzysztof Kieslowski.

BOK: «Venir au monde» av Margaret Mazzatini.

MAT: Iskrem.

STED: Ved havet.