Liv, død og kjærlighet

Liv Ullmann er vakker i blått med matchende halskjede. Hun dufter svakt av Nina Riccis «L‘air du temps», håret henger løst og ansiktet er like strålende rent og naturlig som man kjenner henne fra film. En gang ble hun fotografert av Annie Leibovitz. Den berømte fotografen kom til Ullmanns hjem i Key Largo med sju assistenter som jobbet i fire timer før Leibovitz pakket ned kameraene og sa: «Dette fungerer ikke». Så reiste hele bunten fra Florida til Sandefjord. Først da, usminket i det nordiske lyset var fotografen fornøyd. Vårt møte starter også med en fotoshoot. Ullmann fisker opp et speil fra vesken, vurderer å friske opp leppestiften, men ombestemmer seg.

- Jeg syns det ser bra ut så her, sier hun på sitt typiske norsksvensk, og ser ertende på fotograf Bjerknes, og forteller hva som er hennes beste side.

- Hva slags objektiv bruker du? spør hun så.

Fotografen sier det er en vidvinkel, hun ser undrende ut og han forklarer at nettopp dette objektivet gjør at han får med hele rommet.

- Du, jeg vet hva en vidvinkel er, svarer hun rolig og ser rett i kamera.

- Men hvorfor er du så opptatt av å fange det som er inne i rommet, ikke det som er inne i mennesket?

Hun synes det er besværlig å eldes. Ikke sånn fysisk, men i relasjoner til andre. Som når hun vil ta del i yngre menneskers diskusjoner, kjenne samhold bare for å oppleve at hun blir oppdradd, stengt ute, snakket forbi. Iblant tror hun aldringsprosessen er vanskeligere enn selve døden - at det koster mindre å si et endelig farvel enn å tape gradvis, dag for dag. Hun har selv skrevet i sin dagbok en gang: «Å stadig oppleve øyeblikk hvor man kjenner seg selv forminsket, uten verd, er en vanskeligere og kanskje bitrere erfaring enn å møte døden én gang.» Dette har hun lyst til å skrive en ny bok om.

- Å bli gammel er ikke en klubb du velger å bli medlem av, men en vei alle må gå. Før i tida hadde man respekt for eldre menneskers erfaring og kunnskap. Sånn er det ikke lenger.

Akkurat nå gleder hun seg til å filmatisere August Strindbergs «Frøken Julie», en rolle Michelle Williams har grått og gått ned på kne foran den norske divaen for å få lov til å spille. Hun skal også sette opp både Tsjekhov og Ibsen på teaterscenen. Så kom denne fordømte Ingmar Bergman tilbake og tok regi. Igjen. Mannen som engang sa til henne at «Vi två er smärtsamt forbundet». Da den indiske regissøren Dheeraj Akolkar tok kontakt fordi han ville lage en dokumentarfilm om de to, var hun lite lysten. Men nå er hun overbevist om at det er en film også avdøde Bergman ville elsket. «Liv og Ingmar» har fått garvede anmeldere til å snufse i lommetørklærne over Ullmanns rørende ord og samtidig undres over Bergmans kontrollerende måte å elske henne på.

- Det som er fra han - ordene fra hans brev og bøker - det er jo fra han. Og det som er fra meg, er fra meg. Han elsket «Changing»-boken min og spurte meg ofte «Hvorfor skrev du ikke mer, Liv?» Han visste kanskje ikke at jeg var så sinna på han mange ganger som jeg forteller, skjønt jo ... Hun smiler forsiktig og blir blank i øynene.

- Jo, det visste han sikkert. Ingmar likte aldri at Bibi Andersson, Max von Sydow og Erland Josephson dro til utlandet og jobbet. Hvorfor skjønner jeg ikke, særlig Max har jo gjort kjempesuksess ute. Men med meg var det annerledes. Da var det liksom Ingmar selv som var ute og reiste, hadde suksess eller fiasko. At han til og med kom til New York da jeg gjorde «Et dukkehjem», han som ikke likte å reise og ikke likte å møte folk, det hører ingensteds hjemme? Men det gjorde han altså. Han syns at det var så gøy, han så på meg som seg selv.

Liv Ullmann er en nomade. Helt fra hun ble født i Tokyo har hun reist og bodd mange steder - USA, Canada, Trondheim. Det ga henne en sterk og trygg følelse av å kunne reise fritt hvor som helst i verden, bryte alle stengte vegger og dører, selv inn til det aller innerste: fantasiens rom. Som ganske liten var hun bevisst på at alt som er verdt å ha finnes inne i en selv, slik spedbarn og oldinger vet, men det var før hun ble forstyrret av den bråkete fornuften og ble usikker og sjenert.

Moren ble tidlig enke, da bodde de i Trondheim der Liv og hennes to år eldre søster gikk på skolen. Hun skrev hun dagbok, svermet for en gutt som het Gunnar, og drømte om at hun bodde i en fortrollet borg dit hun var blitt røvet av troll, man at en vakker dag kom hun til å bli reddet av en ridder på hvit hest. I venneflokken opplevde hun seg oversett, ignorert og uinteressant. I de øyeblikk da hun ikke trengte være sosial, når hun for eksempel kunne skrive eller fordype seg i en roman, var hun var mer tilpass. Men først når hun ble bevisst på at hun kunne skape noe følte hun seg tettest på seg selv, på det unike som var Liv.

- Jeg var 17 da jeg skjønte at jeg ville bli skuespiller. Jeg sa til mamma at jeg ville slutte på skolen for å dra til England og gå på teaterskole. Mor gikk til rektor på Trondheims borgerlige realskole og sa: «Min datter er blitt gal, hun vil slutte på skolen, flytte til England og bli skuespillerinne, hva skal jeg gjøre?». Dette var helt uhørt i min familie, der de var så religiøse og ordentlige og kristne av seg. Men rektor Jørgensen svarte: «Fru Ullmann, vil De ha et barn med artium eller vil De ha et barn som er lykkelig?»

Ett år ble hun i England, bodde på KFUK, tok timer hos en skuespiller som het Irene Brent og skaffet seg nye venner. Løy på alderen, og prøvde å være voksen og verdensvant.

- Jeg har kontakt med flere av vennene fra den tida ennå, de som fortsatt lever. Og de har fortalt at alle skjønte at jeg løy.

Året etter flyttet hun til Oslo, søkte teaterskolen og kom ikke inn. Dagene tilbrakte hun på biblioteket der hun pløyde gjennom klassikerne etter tur. Hun fikk være statist på Oslo Nye, leste privat med Tore Foss og jobbet på Riksmålsforbundets kontor for å tjene litt ekstra. Hun møtte også en mann, mistet dyden og ble gravid, og etter lange sjelekvaler tok hun abort. Hun var livredd for hva familien ville si, hun likte jo å gjøre folk til lags.

Det var en smertelig erfaring hun bar med seg. Riddere kom ikke alltid på hvite hester og rustningen kunne være et bedrag.

Omsider fikk hun avlegge en prøve på Rogaland Teater hos Gisle Straume.

- Han åpnet døren for meg, og ga meg hovedrollen i «Anne Franks dagbok». Da kan man ikke mislykkes. Da var jeg ennå ikke fylt nitten, og hadde suksess. Jeg ble løftet fram og opplevde aldri sjalusi fra mine kollegaer. Og det har liksom aldri gått over, sier hun og smiler nesten unnskyldende.

- Jeg føler at jeg er blitt gitt en mulighet som gjør at jeg må gi noe tilbake til yngre talenter.

I filmen «Ung Flukt» (1959) ble det skandale. Det var nakenscener, og filmen ble anmeldt til politiet av en pastor med det velklingende navn Møll. Ullmann-familien prøvde også å stanse filmen. Det klarte de ikke. Selv var Liv Ullmann mest skamfull fordi hun ikke klarte å leve opp til det bildet familien hadde av henne. Og det ble verre: I et intervju løy hun desperat og sa hun ikke visste om at hun ble filmet uten klær - og havnet i Dagbladets Dusteforbundet. Bare regissør Edith Calmar kom ut og forsvarte den unge skuespilleren, det har Ullmann aldri glemt. Da hun selv regisserte filmen «Kristin Lavransdatter» mange, mange år senere ba den aldrende Calmar om å få lov til å være med på settet og se Ullmann jobbe. Det fikk hun selvsagt lov til.

Da hun møtte Ingmar Bergman første gang var hun 25 år gammel og en godt etablert skuespiller i Norge. Hun var også gift, med Jappe Stang som hun hadde vært bedøvende forelsket i.

- Han var en sånn ridder jeg hadde drømt om, sier Liv og smiler. De to er fortsatt gode venner.

Møtet med Bergman skulle forandre henne for alltid. Som skuespiller løftet det henne opp i en helt ny divisjon, men forholdet begrenset seg ikke til beundring for hverandres talent. Bergman kunne ikke ta øynene fra henne, han var som besatt, selv om dette er et uttrykk Ullmann liker dårlig. Hun fikk store roller i hans filmer, de ble elskere og da Liv Ullmann ble gravid måtte de gi beskjed til sine respektive ektefeller. Ingmar Bergman bygget så et hus til dem på Fårö utenfor Gotland, en borg der ingen kunne slippe inn. Eller ut. Han skrev til og med om rollen i «Vargtimmen» for henne, slik at hun kunne spille den mens hun var gravid. Da fødselen var nær reiste hun hjem til Norge alene for å føde. Sjelden har hun følt seg så alene som i drosjen opp til Aker sykehus. Men da lille Linn omsider kom til verden, fikk hun besøk av både eksmann Jappe som var lege på sykehuset og barnefaren selv.

Alt måtte gå etter Bergmans plan, om han ble revet ut av sin plan ble han ulykkelig. Til tider ga det seg utslag i ekstrem og absolutt kontroll. Og sjalusi. Det var der hun etter hvert skjønte at hun levde i en drøm. Et annet menneskes drøm.

- Vil du kalle det et usunt forhold?

- Nei, men å bo isolert på en øy og ha en mur bygget rundt så ingen skal se deg, og ikke få reise hjem, og all sjalusi - det er ikke sunt. For han kjentes det i en periode riktig og bra. Og jeg sa ja, selv om det ikke var riktig for meg. Vi var som han sa smärtsamt forbundet. Jeg lengtet etter å vandre med han på stranden, og rundt i verden. Men når vi vandret rundt i verden så var det ... Ja, da vi var i Roma og traff Fellini og alle andre kjendiser, så holdt han et strengt regime. Vi måtte spise på samme sted hver dag. Jeg elsket for eksempel ferskpresset appelsinjuice, og fikk en gang lov å gå inn på en kafé og kjøpe et glass. Da sto han og så på meg i døren og var rasende. For det var ikke en del av hans opplegg.

De ble invitert på middag hjem til Fellini, og Bergman hadde sagt det var ok om det ikke var andre enn han og kona, seg selv og Liv Ullmann. Da de kom var det dekket med kandelabre og sølvtøy - og over 20 til bords. Da gikk Ingmar Bergman inn, bukket og sa «farvel!». Akkurat det beundret hun litt, at han ikke lot seg tvinge til å behage.

- Hvorfor var han så kontrollerende?

- Vi var så bundet sammen.

- Var det sånn at han ville det bare skulle være dere to?

- På en måte, ja. Og 20 år etterpå kan jeg skjønne det, sjalusien. Etter hvert skjønte også han at det ikke fungerte. Det er ikke noe hemmelig. Han har selv skrevet om det i boken sin. Vi var to skapende mennesker som levde et ganske normalt og kjedelig, men veldig rart liv. Jeg mener, å bygge et hus med en mur rundt uten engang å spørre meg?

Etter at de sluttet å være kjærester, fortsatte de å være venner, Liv Ullmann beskriver han som en sjelevenn.

- Savner du Ingmar Bergman?

- Jeg savner han så enormt. Å kunne ringe og snakke om dette? At jeg plutselig skal få gjøre «Et dukkehjem» på Broadway? At jeg har skrevet kontrakt - spørre han til råds - han tok en uendelig glede i dette, sier hun. Og legger til:

- Det er mange som tror jeg kom til Hollywood på grunn av Ingmar. Men det som gjorde at jeg kom til Hollywood og at jeg ble Oscar-nominert, er samarbeidet med Jan Troell.

I Norge er det mange som ikke har skjønte riktig hvor stor Ullmann etter hvert ble i USA. Rollen i «Utvandrerne» gjorde Liv Ullmann til en internasjonal stjerne med hus i Hollywood, svømmebasseng, gode og dårlige venner. Det ble også et møte med en verden som var helt ny, hun fikk se rus- og alkoholmisbruk på nært hold. Hun - som ikke engang danset.

- Rock Hudson og hans kjæreste ble mine beste venner, de passet så godt på både meg, mamma og syforeningen som bodde hos meg, smiler hun. - Men jeg var pen, ung og naiv og traff noen andre mennesker som ikke var så bra for meg også. Da passet Rock Hudson på.

- Vet du - noen år senere traff jeg til og med han derre Kiss, sier hun og lener seg fram med et uttrykk som får henne til å minne om en hemmelighetsfull tenåringsjente.

- Jeg visste ikke hvem han var, jeg. Han sa han var lektor.

Hun mener Gene Simmons, vokalisten i Kiss. Det var mens hun bodde i New York han kom for å be henne ut på middag. På jenterommet sto datteren Linn og en venninne og skrek med knyttnever i munnen:

- De ropte: «Han er sanger! Han er sanger!» Senere dro vi på en Kiss-konsert og jeg skjønte at nei, dette var ikke noe for meg. Jeg har aldri likt Studio 54 og alt det der. Aldri har jeg røykt heller. Å drikke har jeg kuttet helt ut.

- Det har i perioder manglet på anerkjennelse i Norge. Hvordan har det vært, syns du?

- Det er litt rart. Jeg har hatt et helt annet liv enn mange her kanskje vet eller tror. Det var en periode jeg syntes det var plagsomt med alle parodier, at det ble avisoppslag om fiaskoer men ikke suksesser. Nå tenker jeg ikke noe mer på det.

- Når du ikke gidder mer kunst - hvordan vil du helst bli husket?

- Som et ordentlig menneske.

Sissel Hoffengh

Journalist