Ømhetens sekund

Han satt kvell etter kvell med gitar’n og spelte uten at noen hørte på. En gitar høres nesten itte i en kvartett, der er det blåser’n og trekkspellet som bestemmer.

Hår lordag satt han og spelte. På Kløfta og Roa og Lillestrøm og Gran. Han hadde sagt mange gonger at han ville slutte, det var ittno moro å sitta bakerst, men da sa de andre tre: - Du vil vel itte svikte kvartetten? Dom skjønte itte at han hadde lyst tel noe mere. En liten gitarsolo åleine. Han dreiv med en melodi som han trudde kunne bli bra når ’n vart færdig. Den hette «Ømhetens sekund» og han prøvde seg litt på den en gong i blant når ’n kom ifrå jobben, og støtt når han satt og stemte gitar’n om kvellen før spellinga begynte, så tok han fire linjer av «Ømhetens sekund».

Så var det en kvell på Kløfta han satt slik og øvde i bakværelset før dansen, at det kom ei jente inn og spurde om han skulle ha lodder på fruktkørja.

- Je har itte tid, sa han, - je lytt stemme gitar’n.

- Gitar’n er stemt den, sa jenta, du spelte så pent da je sto ved døra og lydde før je kom inn.

- Og så begynte jenta å småsynge på «Ømhetens sekund».

- Gitaristen vart helt klomse. Jenta sang riktig, det var slik han hadde tenkt seg den skulle synges når den kom ut på noter en gong.

- Kan je treffe deg etter festen? sa han.

- Ja, det kan du godt, lo jenta, - je ska sitta og rekne overskuddet je, je er kasserer i håndballgruppa. Og etterpå ska vi ha vinerbrød og kaffe.

- Det blir for seint, sa gitaristen. Bilen vår går med en gong dansen er slutt.

Men akkurat nå var det noen som ropte på gitaristen, det var de andre i kvartetten, nå skulle dom spelle, å var det han tenkte på? Inst inn i heiteste glohauen, kom og spell for …!

Hele kvellen satt gitaristen og tenkte på jenta. Han såg a en gong i blant der hu smatt igjønnom salen for å hente nye loddbunker, hu flire og lo mens hu gikk og solgte, og sto alvorlig og tala ved billettør’n når hu leverte penga. Og hele tia såg hu mot scena der musikken satt.

Hu forstår meg, tenkte gitaristen, hu skjønne å vondt det er for meg å vara den siste, den som ingen hører, hu kunne ta tona i «Ømhetens sekund» tvers igjønnom døra! Hu skjønne at je treng noen som kan høre på meg! Je gir blanke blaffen i de andre og tek drosje hematt, je lytt tala ved henne!

Da festen slutte, vart han med festkomiteen inn i privaten og drakk kaffe. Og utpå natta tok han fram gitaren og spelte «Ømhetens sekund», han spelte berre for jenta, og hu satt som nagle og hørde på.

Utpå måråsia gikk dom hematt i følje. Men da gikk det berre gæli alt i hop. Han hadde trudd at jenta forsto det han mente med det han komponerte, men det gjorde hu itte.

Hu ville ha han med seg inn!

Hu klappa han på kjakan og sa, stakkars gutt, je har sett deg på scena i hele vinter, du er best ta alle der du sitt bakerst med store, gode auer!

Hu ville dom skulle korrespondere, og da han gikk om mårå’n låg hu og gret.

Og han gikk med kvite kjakabein og brennendes auer!

Han var sint!!

Hu hadde itte nevnt «Ømhetens sekund» med et eneste ord!!!

Opprinnelig trykket i Arbeiderbladet 8. september 1956