Helg

Et bloddryppende drama

Macbeth og hans Lady. Hun er besatt av maktbegjær, og han er sykelig opptatt av heksers spådom.

Leonard Warren står vokalt rakrygget gjennom hele «Macbeth», et drama som får blodet til å fryse i årene. FOTO: METROPOLITAN OPERA
Publisert Sist oppdatert

I 1839, 26 år gammel, blir den første operaen av komponisten - som i all ettertid vil bli rangert topp tre blant alle tiders største innen denne sjangeren - urframført på La Scala i Milano. Jeg snakker om Giuseppe Verdi. «Oberto» får strålende mottakelse, og han blir umiddelbart engasjert til å komponere tre operaer til for denne verdensberømte scenen. Så, året etter skjer det dystre saker. Mens han er dypt konsentrert om den nye oppgaven, blir han selv syk. Så dør hans lille sønn, Icilio, og som om det ikke var nok, mister han åtte måneder senere sin hustru. Og det hele «toppes» med at opera nummer to «Un Giorno di Regno», en komisk opera i en slags Rossinistil, blir en dundrende fiasko. Verdi går inn i en dyp personlig krise, og som det hypersensitive mennesket han var, tukler han med tanken om å gi opp en karriere som komponist. Heldigvis fantes det personer som hadde klippefast tro på hans ubestridte talent. De jobbet i kulissene og kunne til slutt presentere en libretto han fattet interesse for. Og da «Nabucco» så dagens lys 9. mars 1842, var publikumsbegeistringen så enorm at han nærmest ble hyllet som en nasjonalhelt. En av grunnene var det berømte «Slavekoret», som tok hele nasjonen med storm. Italia lå i strid med Østerrike-Ungarn om å bli en fri og selvstendig nasjon, og slavekoret ble en form for nasjonalsang nummer to. Suksessen var altså et faktum, og Verdi så seg aldri tilbake. Veien var staket ut og da hans båre ble ført gjennom Milanos gater i 1901, ble opptoget fulgt av en kvart million jublende fans. Verdi ble åttiåtte år gammel.

I årene som fulgte komponerte han ca. en opera i året, men det var først da hans syttende hadde premiere i Venezia 1851 at det store internasjonale gjennombruddet kom. Det betyr ikke at mange av hans operaer fram til da ikke var blitt godt mottatt, men altså med «Rigoletto» lå hele verden for hans føtter. Ukens utvalgte er en gullkranset versjon av hans tiende i rekka, «Macbeth». Et verk som i mine øyne og ører er altfor lite kjent blant den brede befolkning. En opera, basert på Shakespeares bloddryppende drama om makt. Der man dreper for fote og går over lik for å bli konge over Skottland. En opera, der Verdi skaper to av sine sterkeste rolleskikkelser: Macbeth og hans Lady. Hun er besatt av maktbegjær, og legger mange renker om hvordan man skal skaffe rivaler av veien. Han er sykelig opptatt av heksers spådom, og paranoiaen kveler ham. Hun blir til slutt gal og dør. Han blir drept før han kan sole seg i maktens glans. Over dette sujettet skaper altså Verdi et drama som får blodet til å fryse i årene.

Det er Sony som i sin serie «The Sony Opera House», har funnet fram en innspilling fra 1959, som ble basert på en kritikerrost produksjon ved «The Met» i New York. Macbeth har i grunnen bare fire vesentlige roller. Sjefen sjøl og hans lady, pluss Banco og Macduff, og disse ivaretas på den mest fortreffelige måte. Jerome Hines er Banco, og hans flotte bass gjør solid inntrykk den korte stunden han er med, før han blir ryddet av veien. Carlo Bergonzi er Macduff, og Verdi-stilisten framfor noen blant datidens tenorer skinner i sin eneste arie. Men det hele står og faller med hvordan mannen i tittelrollen og hans kone blir framstilt. Og i vårt tilfelle er det Leonard Warren og Leonie Rysanek som vokalt står rakrygget gjennom hele produksjonen. Warren er kanskje den fineste Verdi-barytonen jeg har hørt. Med et vidunderlig legato og en linjeføring som er et studium verdt. Han har en indre intensitet og et dramatisk uttrykk jeg ikke kjenner maken til. Og hvilken høyde den mannen hadde. Leonie Rysanek var et vokalt fenomen som allerede i ung alder kastet seg ut i det høydramatiske repertoaret. Lady Macbeth er en av de mest krevende som finnes, og den trettitre år gamle Rysanek fyller alle rollens dramatiske krav. Og det fineste er at det ikke forekommer en eneste «stygg» tone. Alt er under full kontroll. Erich Leinsdorf dirigerer med en intensitet og en rytmisk presisjon som holder det hele i fast tømme.

Flott at Sony graver i sine arkiver og lar oss ta del i hvilke fabelaktige ressurser New York-publikummet kunne glede seg over på femti og sekstitallet, og denne versjonen av «Macbeth» må rangeres som en de aller beste Verdi-innspillinger som noen sinne er festet til taperullene.

Powered by Labrador CMS