Nyheter

Det var Norge i rødt, hvitt og blått

Så endelig hørte jeg fars skritt i loftstrappa. Der kom far. Han hadde et lite norsk flagg i handa som han ga meg, med ordene: «Krigen er slutt! Det er fred i landet!».

Fars innsats: En overraskelse ventet 8. mai: Far mobiliserte til Hjemmestyrkene. Mor sydde på en rød stripe ved siden av det norske flagget på armbåndet hans, det betydde at han var lagfører og hadde kommandoen over 12 mann. FOTO: KATRINE STRØM
Fars innsats: En overraskelse ventet 8. mai: Far mobiliserte til Hjemmestyrkene. Mor sydde på en rød stripe ved siden av det norske flagget på armbåndet hans, det betydde at han var lagfører og hadde kommandoen over 12 mann. FOTO: KATRINE STRØM

av Nils Johan Rønniksen

Far kom hjem fra formiddagsskift på fabrikken rundt klokka halv tre på ettermiddagen 7. mai 1945. Han satte fra seg sekken og gikk rett på loftet. Jeg visste godt, enda jeg bare var 6 år, at jeg ikke fikk være med dit opp. Jeg hørte svake lyder derfra og lurte veldig på hva det var for noe.

Far hadde en illegal radio gjemt i kutteflisa på loftet. Det var denne radioen han hørte den tyske sendingen fra Oslo på, da den kl. 15.50 meldte om den tyske kapitulasjonen.

Så endelig hørte jeg fars skritt i loftstrappa. Der kom far. Han hadde et lite norsk flagg i handa som han ga meg, med ordene: «Krigen er slutt! Det er fred i landet! Spring ut på veien og fortell alle som kommer forbi at nå er det fred!»

Dette hendte, som nevnt, utpå ettermiddagen 7. mai. I disse første maidagene hadde vi jo skjønt at det bare var et spørsmål om dager, kanskje bare timer, før tyskerne kapitulerte. Hitler var død, Den røde armé sto i Berlins forsteder.

Det ble vel oppstuss da de veifarende så lille meg med flagget, og jeg kunne fortelle dem at far hadde sagt at krigen var slutt; det var fred i landet uten at jeg helt skjønte hva det betydde. Jeg kunne jo ikke huske annet enn at vi hadde vært okkupert av tyskerne.

Far hadde en flaggstang med opprullet flagg oppe på loftet. Han kjørte stanga ut gjennom loftsvinduet og rullet ut flagget. Vi ble de første i hele distriktet som flagget freden. Det var en sjanse å ta, kapitulasjons-tidspunktet var kl 00.00 den 9. mai. Men ingen tenkte på det i gledesrusen. Far hentet ned radioen fra loftet, plasserte den i et stuevindu og skrudde på nyhetssendingene. Snart sto det en hel liten flokk og hørte andektig på. Noen gråt av glede. Selv følte jeg en intens glede. Har aldri opplevd maken seinere i livet. Fredsglede overgår alt annet.

Neste morgen fikk jeg meg en ny overraskelse: Far mobiliserte til Hjemmestyrkene. Mor satt og sydde på en rød stripe ved siden av det norske flagget på armbåndet hans, det betydde at han var lagfører og hadde kommandoen over 12 mann. Hjemmestyrkene, Milorg, fikk straks hendene fulle. Den tyske kommandanten på Eggemoen nektet å overgi seg til norske sivilister som han kalte Hjemmestyrkene. Han forlangte å få overgi seg til en offiser i det britiske flyvåpenet, Royal Air Force. Det ble ordnet ved at det ble sendt over et bombefly fra England og kommandanten overga seg til løytnant Ron Miller fra Australia. Hjemmestyrkene rykket inn og avvæpnet tyskerne. Det gikk bra, takket være tysk disiplin og klok opptreden av Hjemmestyrke-folkene. Enda en gledelig overraskelse fikk vi på formiddagen 8. mai: Store flokker med grågås kom flyvende inn over distriktet vårt. De fløy i V-formasjon, V for Victory, Seier! Og sånn som de skrålte og skrek, «Nå er det fred! Nå er det fred!»

Men ikke alle var glade disse fredsdagene; de som hadde sviktet demokratiet vårt, nazistene, de som på forskjellig vis hadde hjulpet fienden, og «tyskerjentene» som hadde «stått i» med fienden, «plankebaronene» som hadde skaffet tyskerne materialer og bygget brakker for dem – nå fikk de svi.

Storebror Knut og jeg var i Storgata i Hønefoss, utenfor fengslet. Politiet og Hjemmestyrker med begrenset politimyndighet var rundt i distriktet og arresterte NS-folk og medløpere av forskjellige slag. Hver gang det kom inn et lass med arrestanter, ble det hoiing og skriking uten like. Ukvemsordene haglet, men ingen ble fysisk antastet det vi kunne se. Hundrevis av forbitrete mennesker lot sin verbale vrede gå ut over dem som ble ført inn i fengslet.

Da bror Knut og jeg kom hjem, fikk vi kjeft fordi vi hadde vært og sett på. «Det går ikke an å behandle folk sånn», sa mor og far. Det kom heller ikke på tale å brenne bøkene til Knut Hamsun. Sånt er det bare nazister som driver med, fikk vi beskjed om.

Noe helt annerledes ble det da bror Knut og jeg var på jernbanestasjonen i Hønefoss i slutten av juni 1945: Mange hundre russiske krigsfanger skulle reise hjem. Et tog med mange kuvogner var stilt opp. I vognene var det satt inn benker og det var pyntet med lauv og norske og sovjetiske flagg, røde med hammer og sigd. Hjemmestyrker var der som vakter. Talene som ble holdt ble oversatt på stedet. De takket for all hjelp og støtte de hadde fått av den norske sivilbefolkningen. Så sang de frigitte fangene «Internasjonalen», som var den sovjetiske nasjonalsangen de da kjente. Den nye nasjonalsangen fra 1944, «Det ubrytelige samband av fri republikker, det veldige Russland har grunnvollen lagt» kjente de ikke. Men «Internasjonalen» sang de altså, med stor innlevelse. Det var første gang jeg hørte den, jeg glemmer det aldri. Seinere dette frigjøringsåret, på høsten, var jeg med mor på møtene i Norderhov Arbeiderpartis kvinneforening. Der hørte jeg den igjen: Møtene ble alltid avsluttet med at «Internasjonalen» ble sunget stående. Da tenkte jeg tilbake på russerne og jeg stemte i med «Opp alle jordens treller, opp I som sulten knuget har, nå drønner det av rettens velde, til siste kamp det gjøres klar …»

Så ble det fredssommer, og alle skulle ha ferie etter fem år med okkupasjon og tvang. Vi spiste importert cornedbeef og fett dansk flesk til vi nesten kastet opp. 17. mai 1945 ble en sur og regnfull dag. Alle vi barna fikk hver vår store hvetebolle og så mye melk vi orket å drikke. Det var uvant kost, og mange fikk magesjau. Da vi begynte på skolen den høsten, ble vi bespist med «svenskesuppe» – menyen var ertesuppe, betasuppe og havrevelling. Det gjorde godt i underernærte skrotter.

Det kom britiske fallskjermstyrker til vårt distrikt. Det var de såkalte «Red Devils» fra 1.st Airborn Division. De bar burgunderrøde bereter og var noen kjekke og sympatiske karer. Broren min, Knut, gymnasiast og 15 år, snakket med dem og tagg sigaretter til mor og tyggegummi til seg selv og meg.

Avslutningen på fredssommeren ble fryktelig: Verdenskrigen fortsatte i Østen ved at Japan skulle nedkjempes. 6. og 9. august slapp amerikanerne atombomber over byene Hiroshima og Nagasaki. Hundretusener ble drept. Vi forsto selvsagt ikke den gang rekkevidden av hva disse fryktelige våpnene innebar, vi var bare glade for at verdenskrigen var slutt også i Stillehavet.

Powered by Labrador CMS