Nyheter

Tysk matauk på Gulskogen

Grisehold og grønnsaker på Gul­skogen, hesteavl på Konnerud. Tyske soldater av bondeslekt må ha trivdes i Drammen.

Øst for det nåværende Gulskogensentret, avgrenset av jernbanen, Vintergaten og Skogliveien, lå den tyske militærforlegningen med korn- og dyredrift. FOTO: TYSK SOLDAT/MICHAEL STOKKE

Av Nils-Johan Rønniksen

Fremtiden kan i dag for første gang vise fotografier tatt inne i Gulskogenleiren under okkupasjonen. Tilgang til et par fotoalbum som har tilhørt en tysk soldat som var forlagt til Drammen i krigsårene, gir et unikt innblikk i leirlivet, sett med tyske øyne.

Gulskogenleiren var en stor, tysk militærforlegning, som lå øst for det nåværende Gul­skogensentret, avgrenset av jernbanen, Vintergaten og Skogliveien. Gulskogen skole ligger nå i området.

Leiren ble etablert forholdsvis tidlig, trolig i 1941. Leiren kunne huse flere tusen, opp til titusen, men det var neppe mer enn halvparten så mange der på det meste. Norske frontkjempere i Den Norske Legion, Bataljon Viken, hadde treningsleir her før de ble sendt til Østfronten.

Under okkupasjonen måtte Norge nødtvungent fø på opp til en halv million tyske soldater og mellom 100.000 og 150.000 fanger og tvangs-arbeidere for det meste fra Øst-Europa. Det var streng rasjonering, men også en utbredt byttehandel og svartebørshandel. De litt over 3 millioner nordmenn måtte av nød satse på egen matauk. Alle som hadde mulighet, skaffet seg en jordlapp, holdt kaniner, høner og til og med gris – eller villagris.

Av fotografiene vi i dag kan vise, ser vi at også tyskerne i leirene drev utstrakt dyrking av grønnsaker og poteter. Høns, griser og kuer var en selvfølgelig del av leirlivet. Mange av de tyske soldatene hadde bakgrunn i hjemlandets jordbruk og ble brukt som gartnere og røktere. For øvrig dro de rundt med sine typiske hestevogner, konfiskerte mot kvittering det de trengte, men betalte også kontant for varene i norsk valuta. Tyskerne lot seddelpressen gå for fullt i Norges Bank. Det ble pengerikelighet, men stor vareknapphet. Etter krigen ble det en ubehagelig og nødvendig oppgave for Gerhardsen-regjeringen å inndra en del av disse pengene med hjelp av en engangsskatt og seddelinnløsning. («Detta kunne dissa helvetes tysker­arbeidra og plankebarona betala sjøl og ikke vi som har tjent penga på skikkelig vis». Jeg minnes enda denne kommentaren fra 1945.)

Gulskogenleiren ble etter ­8. mai et midlertidig oppholdssted for tyske soldater som skulle skipes hjem. Og hjem kom de i løpet av fredssommeren og den samme høsten.

4. juni kom de første amerikanske soldatene til Drammen. De tilhørte den uavhengige norsk-amerikanske bataljon 99, men som i februar 1945 hadde blitt underlagt 474th US Infantery Regiment. Bataljonen talte ca. 800 mann, nesten alle av norsk herkomst. I den første tida forlagt til Smestad i Oslo, men da Gulskogenleiren var tømt for tyskere, inntok amerikanerne leiren sammen med flere hundre norske fra Hjemmestyrkene. Amerikanerne satte byen på ende, men det ble tilgitt dem; de var et velsignet bytte mot de høyst uønskede, men langt mer disiplinerte tyskere som ble sendt hjem. Det strømmet allierte soldater til byen vår; britiske fallskjermsoldater fra 1th Airborne Division (Red Devils) inntok byen, disiplinerte, flotte karer, som hadde deltatt i kampene ved Arnhem, Nederland tidligere på året. Og til og med et lag på ti mann, tidligere soldater i Den Røde Hær (rømte krigsfanger) var underlagt Hjemmestyrkene.

Turnhallen ved Drammen Gymnas ble brukt til å huse landssvikere. Da Gulskogen­leiren ble tømt for hjemmefront og allierte soldater, sto leiren ledig og tom. I mars 1946 ble landssvikerne plassert i Gulskogenleiren, nå under navnet «Gulskogen tvangsarbeidsleir». Den ble rene opplæringsanstalten i praktiske yrker; målet var å føre disse villfarne, unge mennene tilbake til samfunnet. Belegget var ca. 600 mann.

Mange av disse tvangsarbeiderne hadde begått alvorlige forbrytelser under krigen og var dømt til flere års forvaring. Helt til 1949 besto leiren, da sto den igjen tom.
Det var da flere hundre, husløse drammensere flyttet inn, leiren ble som en ny bydel i Drammen. Brakkene var blitt pusset opp og innredet til leiligheter, et «Egne hjem» prosjekt. Her vokste mange barn opp, og vi skulle tro at det er flere hundre godt voksne drammensere som har gode minner fra oppveksten på Gulskogen. Rødskog skole ble folkeskolen deres. Leiren var opprinnelig meget stor med mange brakker. Flere brakker huset mindre industribedrifter, andre brakker ble revet og satt opp igjen andre steder.

På 50-tallet ble to av brakkene brukt som oppholdssted for tsjekkoslovakiske flyktninger. Disse flyktningene hadde en politisk bakgrunn som gjorde at de ikke kunne returnere til hjemlandet etter kommunist-kuppet i Tsjekkoslovakia 1948. Det var Norsk-tsjekkoslovakisk hjelpeforening som sto bak dette prosjektet. Foreningen drev også et flyktningeferiehjem i Storsand, Hurum.

Historien om Gulskogenleiren tok sin endelig slutt sommeren 1998. Den eneste gjenstående brakka, «Kjøkkenbrakka» ble da brent ned ved en kontrollert brannøvelse. «Kjøkkenbrakka» lå rett overfor ­Thoens Bakeri i Professor Smiths allé.

I noen og femti år hadde brakkene på Gulskogen huset de forskjelligste slags folk og dyr. Vi kan vel i dette tilfellet si: «Tiden går, ingenting består».

Powered by Labrador CMS