Navn i nyhetene

Gladlaksen fra Larvik: – Jeg synes ikke det er gøy å være streng

I Kompani Lauritzen blir deltakere stressa av den stramme maska til løytnant Guro Sogn Bjerke. Selv påstår hun å være en gladlaks.

Guro Sogn Bjerke

Hvem: Guro Sogn Bjerke (32) fra Larvik

Hva: Løytnant i TV2-programmet Kompani Lauritzen, der kjendiser konkurrerer om å bli tatt opp som fallskjermjegere i Dag Otto Lauritzens kompani.

Hvorfor: Mens Bjerke er å se på TV hver uke i den tredje sesongen av Kompani Lauritzen, er hun i ferd med å avslutte innspillingen av kanalens nye serie «Kompani Lauritzen: Tropp 1», der kjendisene er byttet ut med unge voksne som sliter med overgangen til voksenlivet.

Hei, Guro. Nå har jeg vært veldig påpasselig med å ringe deg på nøyaktig avtalt tidspunkt her. Jeg har sett på Kompani Lauritzen at tid er viktig.

– Hehe, det er bra. Det gir et godt inntrykk.

Er du selv alltid på tida?

– Det med tid har jeg vært opptatt av siden jeg var liten. Jeg skulle aldri være for sein.

Men hva gjør du hvis du først er sent ute, da?

– Da løper jeg, for å vise at jeg har gjort alt jeg kan for å prøve å rette opp.

Det er nesten sånn jeg føler jeg må stramme meg litt opp når jeg snakke med deg, for på TV er du veldig streng. Hvor mye av det er tilgjort?

– Altså, jeg er jo ikke skuespiller, så jeg er jo meg selv, men jeg er egentlig en gladlaks. Men det er viktig for meg å forklare at jeg er opptatt av å løse oppgaven jeg har fått tildelt. Skal deltakerne klare å tilpasse seg det militære regimet er det mer virkningsfullt å avmenneskeliggjøre oss litt. Hadde jeg møtt deltakerne med et smil om munnen og en lemfeldig holdning, tror jeg det hadde tatt mer tid å få dem opp på nivået de skal være på. Jeg ser jo at jeg fremstår veldig streng, men det er mye omsorg der også. Å dytte mat inn i munnen på noen som ikke har spist på lenge kan for eksempel fremstå veldig hardt, men det er jo omsorg.

Litt sånn «tough love» altså?

– Nettopp.

Guro Sogn Bjerke

Du får jo også vist at du bryr deg om deltakerne. I en av episode må du ta en prat med deltaker Ruben Markussen, som vil trekke seg fra en øvelse, fordi han er redd. Hva gjør slike situasjoner med deg?

– Det sånn ledelse jeg liker. Jeg synes ikke det er gøy med rominspeksjon og å være streng. Med Markussen handlet det om å bygge han opp, slik han kan være så trygg på seg selv at han kan ta beslutningen selv.

Er det noen situasjoner fra sesongen vi nå ser på TV som stikker seg spesielt ut for deg?

– I en øvelse fikk ikke Stordalen (Emilie Stordalen, red.anm.) lov av legen til å gjennomføre. Hun brukte mye energi på å være lei seg, og andre deltakere brukte sin energi på å trøste henne. Det er kjempebra at de viser empati, men på et tidspunkt ble det litt mye. Så da sa jeg til henne at «det er lov å være lei seg, men du og de rundt deg bruker unødvendige ressurser på noe dere ikke kan gjøre noe med. Nå må du bestemme deg for å ikke være lei deg». Så spurte jeg hvor lang tid hun trengte på å ikke være lei seg. Da sa hun ganske raskt at hun trengte ti minutter. Så da lagde vi en avtale på det. Og etter det var hun ikke lei seg mer.

Wow. Jeg skal prøve det trikset hvis jeg blir forelder.

– Ja, det handler jo om å se folk, og vise at motstand kan bli mestring.

Jeg har jo lest at du har 12 års tjenesteerfaring som hæroffiser, men så er du prosjektleder i Kongsberg gruppen når du ikke er på innspilling. Det må være kontrast til det sivile livet!

– Kollegene mine i Kongsberg synes jo det er litt morsomt å se hvem jeg er i en annen rolle. Når jeg er på jobb i Kongsberg er det mer latter, og jeg leder med et glimt i øyet.

Men nå har jeg skjønt at du holder på å spille inn en ny TV-serie, som er en gren av Kompani Lauritzen?

– Ja, nå er deltakerne unge voksne som sliter med å tilpasse seg voksenlivet. Her er det ikke konkurransefokus, det handler heller om å utvikle hele personen. Nå er vi i slutten av innspilling, og det er fantastisk å se hvor ekstremt takknemlige deltakerne er. Da blir jeg veldig stolt over det vi har fått til.

Guro Sogn Bjerke

Nå begynner jeg å miste det nye ryktet mitt for å holde tiden, så vi må over til de faste spørsmålene her. Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg er lett å glede. Det er de små tingene, som en god treningsøkt, et godt måltid eller gode naturopplevelser. Jeg er ikke så glad i å ligge på sofaen.

Hva ville du bli som barn?

– Frisør eller politi. Alle i vennegjengen ville bli frisør, men så skjønte jeg at jeg ikke var så god med hår.

Er det noe du ikke mestrer?

– Ja, masse. Jeg liker ikke blod og stikk. Men så prøver jeg å ikke fokusere så mye på det, og heller det jeg kan bli bedre på.

Hva spiste du til frokost i dag?

– To kopper kaffe.

(...)

Det var alt? …

– Ja, jeg var litt bakpå.

Nei?! Du?!

– Jo, men jeg holdt tida i alle fall.