Kunstutdannelse uten dannelse

Av Christer Karlstad

Sommerens kunstdebatt startet med at William Heimdal – et klassisk figurativt malertalent på 16 år – uttrykte bekymring for sin fremtid og overlevelse i et åpent brev til kulturminister Trine Skei Grande da all økonomisk støtte, alle innkjøp og oppdrag går til «modernistene». Ser man forbi litt upresis begrepsbruk (da jeg var på hans alder hadde jeg ikke engang hørt om modernisme), er dette på ingen måte uten forankring i virkelighetens kunstverden. Så lenge ting har gått noenlunde bra for meg selv, og jeg kjenner mang en oversett modernist som også hadde fortjent en bedre skjebne, så ønsket jeg likevel ikke kaste meg inn «kunstkrigen» på de gitte premissene.

Det ble vanskeligere for meg å la det ligge etter hvert som debatten penset seg mer spesifikt inn mot selve kunstutdannelsen. Tidligere kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes kom på banen og etterlyste professoratene for figurativ kunst som han i sin tid opprettet – og bevilget ekstra midler til. Dette ble igjen fulgt opp av min kollega og tidligere klassekamerat – nettopp på figurativ linje, Sverre Bjertnæs. Sistnevnte ønsker ikke at dagens kunststudenter skal tilbys en lignende form for «klassisk skolering» som den vi hadde tilgang på, og hevder at det heller ikke finnes noe behov for dette. Han argumenterer videre med at et kunstakademi til enhver tid vil være en slags avbildning av trendene i kunstlivet utenfor. Samtidig skriver han, som korrekt er, at i dag jobber langt flere med en form for figurasjon enn med abstraksjon. Jeg får det ikke helt til å gå opp. Men la meg heller fokusere på årsaker til at jeg ønsker noe à la en figurativ linje tilbake som et tilbud på høyskolenivå:

Ser man på de ansatte ved kunstakademiet i Oslo og hvilken kompetanse som i hovedsak tilbys, er det temmelig tekst- og teoritungt. Greit nok. Mitt hovedanliggende er at det ikke lenger er mulig å frivillig tilegne seg ferdigheter og kunnskap om form, materiale, komposisjon og lignende, som er utviklet gjennom århundrer (og årtusener for den saks skyld). Ekspertisen på dette finnes så vidt jeg kan se ikke på noen av landets fire kunstakademier. Det vil si en kunnskap som mine favorittmodernister også tilegnet seg før de brøt med tradisjonen. En sunn skepsis til «en fremgangsmåte der man lar staten gripe inn og bestemme hva som er relevant for dagens unge kunstnere å lære seg» fremstår isolert sett fornuftig. Men om forfatterstudiet kvittet seg med sin tekstekspertise, og Musikkhøgskolen la ned sine komposisjonsstudier, så ville jeg forstått om de statlige organer som fullfinansierer disse utdannelsene fant det nødvendig med en ekstern korreks.

Den som ikke går beinhardt inn for å misforstå, har oppfattet at «figurativ» i denne sammenhengen dreier seg om noe annet enn et fotografi, strekmenn eller en diger bamse i metall som den bemidlede kunster har fått utført på bestilling.

Klassisk eller representativ kunst – kall det hva du vil – må læres, forstås og mestres. Interessen for dette er der og har aldri forsvunnet – selv om det kan fremstå som noe marginalt om man ser på hva som tilbys på våre kunstakademier. Det manglende tilbudet gjenspeiler på ingen måte virkeligheten. Populærmusikk er ikke et marginalt fenomen fordi den glimrer med sitt fravær på Ultimafestivalen heller. Unge kreative mennesker sitter ikke primært på rommet sitt og øver seg på å være konseptualister. Blant dem finnes det uendelig mange fler tegne- og malebegavelser. Mange av disse er klar over at et kunstakademi ikke tilbyr den kunnskapen de ønsker seg, og ser således ikke poenget med å søke. Søker de, så blir de som oftest refusert. At man ikke ser noe særlig til dem på Høstutstillingen eller Venezia-biennalen betyr ikke at de ikke finnes.

Min generasjon av figurative kunstnere ble skapt av figurativ linjes blotte eksistens, og ikke av at det tilfeldigvis sammenfalt med en trend. Motstanden mot den er grunnen til at linjen ble avviklet – ikke fordi interessen for figurasjon dalte. Å tilby studenter muligheten til å koble seg på historien ville vært fremadrettet og innovativt, ikke tilbakeskuende. En gjeninnføring av figurativ linje eller lignende på høyeste nivå ville tiltrukket seg søkere fra alle verdenshjørner – for ikke bare i Norge, men så godt som overalt er denne muligheten i løpet av noen tiår avviklet. Fremtidens William Heimdaler fortjener bedre enn å stå igjen uten et relevant tilbud – som tilfeldige ofre for kortsiktige kunstpolitiske dragkamper.

Jeg avslutter med et lite utdrag fra Gudmund Hernes' tale «Kunst og Makt» ved åpningen av Statens Kunstakademi 28. august 1995:

« ... Derfor må hovedstrømmene i kunstneriske uttrykksformer være reelt til stede i det som er Statens Kunstakademi – vårt største og fremste lærested for bildende kunst. En akademisk institusjon skal være et sted for brytning og kontroverser fordi man ved et lærested, et akademi, krever åpen argumentasjon og tydelige begrunnelser – og at de prøves mot konkrete kunstneriske ytelser. Studentene har krav ikke bare på at ulike retninger er til stede, men på å møte den faglige strid i sitt nærmiljø, der drøftelser føres med alvor og ytelser frembringes med engasjement – altså nettopp der den fremste kyndighet har sete. En modernisme som ikke åpner for det tradisjonelle blir derfor reaksjonær.»