Byhistorie: Hjemmepåske og vårslepp i Åspaviljongen

Bragernesåsen byr på påskestemning så det holder, og solen trenger ikke engang å skinne. Stemningen er der om det er snø i luften, regn eller sol. Mars og april er like lunefulle som gjestene på vei opp eller ned Zik-zaken en sen aften. Historiene er mange og kanskje ikke alle er sanne heller, og flere av dem tilhører definitivt ikke familie-fortelling-kategorien. Men la oss starte litt forsiktig.

Påsken ble i unge år av og til tilbrakt hjemme i Drammen. Og da hørte det bestandig med en tur eller tre i Bragernesåsen. Fiolene langs De eldres vei, gullkrone på Åspaviljongen og blåveis på Sankevollen er de sterkeste minnene. Vi småløp opp den lange bakken fra Frydenbergdammen, som var teppemyk av nålene fra lerketrærne – det var førstemann til Åspaviljongen. Respatexbord og stoler prydet terrassen, og av og til satt vi oss ned. Vi hadde fast benk langs Walters vei også, og jeg må innrømme at vemodet tok meg når den ble byttet ut med en ny for noen år siden.

På en solskinnsdag i påskeuka kan man se horder av folk som vandrer opp Zik-zaken og De eldres vei for å komme seg opp å sikre seg en plass på byens beste terrasse.

La oss ta med litt historie på veien: Den første opparbeidede spaservei til Bragernesåsen, påbegynt 1877 etter initiativ av overlærer Morten K. Album, fullført 1880. Stien ble stukket ut av Karl Johan Gløersen. Den het først Fjellveien, men fikk senere navnet Albumstien etter initaitivtageren, som også dekket de fleste utgiftene til opparbeidelsen av egen lomme. På folkemunne har navnet alltid vært Zik-Zaken. Stien begynner øst for Bergstien 33 og ble anlagt i to etapper, den første til den nåværende Åspaviljongen (Nedre Albumsti), den annen til Toppen i øst og Breidablikk (nåværende Spiraltoppen) i vest (Øvre Albumsti). Stien går i en rekke slyng oppover, med mange hvilebenker og utsiktspunkter.

Få ting smaker bedre enn en øl eller en kaffekopp eller en is på Åspaviljongen. Og får man ikke plass ved et bord, er det bare å sette seg der en finner plass. Hele skråningen foran og bak terrassen er full av folk som nyter påskesola. Her treffer man kjente for en prat og alle er selvsagt i godt humør – det er fri fra hverdag og jobb, det er snart vår og det er Aass for oss, i blanke halvliters glass.

[ Byhistorie: Tellerskritt og hemmelige samtaler før klokka 17 ]

Åspaviljongen ble tatt i bruk første gang 17. mai 1898, og offisielt åpnet 16. oktober samme år. Den var bygget av Åskomitéen med midler samlet inn fra byens befolkning. Huset var tegnet av Erik Thurmann og har senere vært ombygget flere ganger. Den første restauratør var konditor Carl August Ekstrøm, som fra 1891 hadde leiet snekker Ruuds paviljong av Åskomiteen. Ekstrøm, og senere hans hustru, var vertskap til 1935.

Siden den gang, har nye drivere kommet og gått. Men det har i alle år nærmest vært et folkekrav fra patriotiske drammensere at det skal være drift på Åspaviljongen. Og det er det.

I snart 125 år har Åspaviljongen lokket sultne og tørste drammensere med en tur, og gjør det fortsatt. Påsken uten en tur eller fler i åsen er nesten uhørt for hjemme-ferierende drammensere. Det er bare én ting en må huske å pakke i tursekken hvis man tenker seg en tur opp De eldres vei eller Zik-zaken, vel å merke hvis man skal innta terrassen på Åspaviljonegn med dertil hørende servering; tålmodighet. Køen for å kjøpe seg en kald øl eller en is kan være lang. Og spesielt for de minste kan det bli en utfordring. Kanskje for de største også, forresten.

De fleste drammensere har nemlig ikke bare frekventert Åspaviljongen og stiene der omkring i barneårene. Mange av oss har også vært på fester, enten firmafester eller privatfester, i Bragernesåsens fornøyelige og av og til beryktede etablissement. Og det er derfra de kanskje beste (les verste) historiene stammer fra. Noen er så gode at de faktisk ikke tåler dagens lys.

[ Byhistorie: Bensinstasjonene som forsvant ]

Mange har sikkert minner fra fest på Åspaviljongen, enten gode minner, morsomme minner, eller kanskje ikke morsomme og gode i det hele tatt.

Når det var fest måtte av og til flere selskaper dele på fasilitetene i Åspaviljongen. Som den gangen min tidligere arbeidsplass på sin årlige vårfest, plutselig fikk beskjed om at ved bordet i hjørnet måtte ingen sette seg ned – det var reservert til damene på Lindex.

Det skulle vel ikke legge noen demper på vår fest, de var jo kun et lite bord, blant våre mange. Men damene fra Lindex klarte jammen meg å gjøre seg både synlige og hørbare. De hadde nok fått utdelt flere enn én drikkebong.

Og apropos drikkebong; da jeg startet i arbeidslivet ante jeg ikke hva det var. En lapp under hver tallerken, hvor det sto antall drikke man kunne få etter middagen. Altså hvor mange alkoholenheter bedriften spanderte på den enkelte. Og så kunne man velge drikke til maten, øl eller vin, i tillegg til kvoten som drikkebongen inneholdt.

Så hvis du var ansatt i en raus bedrift, kunne du risikere å bli litt på en snurr hvis du løste inn hele bongen, og drakk den valgfrie enheten til middagen. Hvis du i tillegg hadde spist som en mus, ble du garantert fullstendig snydens før klokka var 22.

Det som var en gjenganger på disse vårfestene var at alle liksom ga alt, som om dette var aller siste festen som ble arrangert. Noen danset for eksempel med så stor innlevelse at de ramlet over han stakkaren på orgel, altså «musikken» som sto forskremt borti hjørnet av lokalet. Kanskje det var derfor det var ny mann på orgel hvert eneste år, fordi det alltid var «én gang og aldri mer!»

En episode som jeg ikke selv var vitne til, men som ble en gjenganger, var han som rulla nedfor skrenten og som måtte heises opp av brannbilen. Jeg vet ikke om den er sann, men jeg synes jeg ser det. En diger stigebil oppover De eldres vei og bortover mot Thurmans vei på redningstokt.

Men tilbake til festlighetene; Jeg husker et par, (nei, de var nok ikke et par sånn til daglig, men etter klokka 21 på vårfesten kunne alle se at de plutselig hadde slått seg sammen) de danset tête-à-tête og vel så det. Det vil si, han rakk sin kvinne til brystet, han var like liten og spinkel som hun var høy og kraftig. De sjanglet seg omsider ut fra dansegulvet og ned på stien, og plutselig rullet den lille mannen utfor skrenten.

De fikk omsider halt han opp, uten stigebil fra Brannvesenet. Om det var dansepartneren eller noen andre som fikk dratt stakkaren opp fra krattet, er jeg ikke sikker på. Men blåveisminnene hans fra åsen inneholdt nok, etter denne episoden, noe helt annet enn blomster.

Kilde: Drammen byleksikon

[ Byhistorie: Bybrua – farvel til en god, gammel venn ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen