Debatten har rast de siste årene, både blant politikere og mannen i gata. Og kårene har blitt stadig mer nådeløse for brua som avløste den gamle i 1936. Nå er det snart slutt, og bare minnene blir tilbake – dem er det heldigvis mange av.
[ Byhistorie: Saga, Snorre og Palads - kino for alle penga ]
Det finnes liksom én bru i Drammen, uansett alle nykommerne. Bybrua er den største, eldste og rommer flest historier. Her har vi gått, løpt, syklet, kjørt, busset og så videre. Noen har også danset over bybrua, andre har sjanglet og kanskje til og med krabbet.
Det siste henger antakelig sammen med deltakelse i et eller annet russetog eller et veddemål – får vi i alle fall håpe. Sjanglingen kan kanskje flere kjenne seg igjen i, om de husker det eller ikke, etter en fuktig aften på byen. Var det på Park eller kanskje på Valhall at antall halvlitere kom ut av telling? Og turen hjem til Strømsø ble noe ustø på vei over bybrua? Eller var det på Banken eller Backyard hvor det ble litt mange enheter, og hvor man deretter gikk over bybrua litt ustødig i ganglaget, og som akkurat nå, når du leser dette, vekkes til liv som vage, litt skamfulle minner fra en sen og fuktig sommerkveld på byen?
De første minnene av bybrua for mange av oss, var nok da vi som stolte sjuåringer gikk over i vårt aller første 17. mai-tog. Langs begge sider av brua sto det foreldre og besteforeldre, tanter og onkler – på akkurat samme sted som året før og året før der igjen. Man skiftet ikke plutselig side, hadde man stått på vestre side, eller Eiker-sida, ja så ble man der i alle år etter. På den måten kunne de små håpefulle alltid finne sin familie og vinke til.
Akkurat dette var ikke spesielt for bybrua, også langs hele 17. mai-tog-ruta, hadde folk fast plass. Men det var mange som fikk plass langs bybrua som er 260 meter lang og 15 meter bred, hvor hvert fortau er på tre meter. Den rommer sådan mange feststemte.
[ Byhistorie: Romaner, arier og prekner på Toppenhaug ]
Avisene har gjennom årenes løp hatt en rekke titler hvor man kan lese om hendelser på bybrua: «Stenger bybrua», «Falt fra bybrua», «Danset over bybrua», «Bæsjet under bybrua», «Slåsskamp over bybrua», «Ville hoppe fra bybrua», «Røyket hasj under bybrua», «Slått ned på bybrua».
Men sånn i det daglige er ikke hendelsene på bybrua særlig oppsiktsvekkende. Trafikken går til beins, med sykkel og med elsparkesykkel. Og med buss og taxi.
Da brua åpnet søndag 6. september 1936 kunne man også se en og annen hest og vogn. Byen var på det tidspunktet fremdeles full av hester og staller, og det var få som hadde egen bil.
Mine besteforeldre hadde giftet seg bare to uker i forveien, og min bestemor har fortalt fra begge begivenheter, og om hvor stas det var å spasere over den flotte, moderne brua som heretter skulle binde Strømsø og Bragernes sammen. Den gamle bybrua hadde tjent byen i 124 år, og min bestemor fortalte om vippespennet som gikk opp hver gang det kom båter med høye master. Og om iskalde ferder fram og tilbake. Mange måtte isolere klærne sine med avispapir for at ikke kulda skulle sette seg for mye. Og så gjaldt det å tulle seg inn med ull over hodet og ansikt.
Jeg husker også selv kalde ferder over bybrua, særlig da jeg bodde på Strømsø og jobbet på Bragernes og gikk over to ganger daglig. Og av og til glemte jeg kulda, for soloppgangene var aldri så vakre som fra bybrua. Uansett hvor dårlig tid jeg hadde på vei til jobb, og uansett hvor mye desembersnoen bet i kinnene mine, stoppet jeg alltid i noen minutter på for å nyte morgenrøden i øst.
Det har ikke vært uten kamp å forsøke å bevare bybrua i Drammen, men ikke så mange har engasjert seg som noen skulle håpe og tro. Debatten om hvorvidt bybrua, tegnet av Blakstad og Munthe-Kaas, skulle restaureres eller rives, og som for det meste har dreid seg om økonomi, fikk museumsdirektør Åsmund Thorkildsen opp på barrikadene.
– Bybrua er et av Drammens viktigste kulturminner, en viktig del av vår kulturarv, sa han til undertegnede i Dagsavisen Fremtiden for to år siden.
Thorkildsen har reist rundt i byer over hele Europa og studert moderne arkitektur og byplanlegging, og sier at bybrua i Drammen er et hovedverk i modernistisk norsk bruarkitektur.
– Det er generelt skummelt når modernistiske bygg forfaller, fordi det skjer det på en tid hvor det ennå ikke er full forståelse av at dette er viktig kulturarv. Men hvis vi er gode til å formidle, så vil det sakte med sikkert endres, og man venner seg til å se visse kvaliteter, sa Thorkildsen.
Men kampen om å beholde bybrua er tapt. Snart skal det komme en ny. Så får vi se om den vil romme alt som vår venn 85-åringen har gjort, gjennom sitt korte liv.
I andre byer i verden er bruene en viktig del av bybildet, og kommer aldri til å erstattes av nye. Kanskje ikke helt riktig å sammenligne, men jeg gjør det likevel. Ponte Vecchio i Firenze som er nesten 700 år, og Golden Gate, som sto ferdig bare noen måneder etter bybrua, vil selvfølgelig ha evig liv. Det samme vil Ponte Neuf i Paris, som sto ferdig i 1607, og lever i beste velgående som den eldste brua over Seinen. De har lange, gode liv, bruene ute i verden.
For selv om bybrua minner oss på kalde passeringer over Drammenselva, stanken av urin ved undergangene og tiggere som gir oss dårlig samvittighet, så vil vi helt sikkert savne bybrua vår.
Og om noen få tiår, kan det tenkes at folk spør seg hvordan i all verden man kunne finne på å rive dette funksjonalistiske mesterverket.
Farvel, bybru!
[ Byhistorie: Nærbutikkene fantes overalt, med pant på bakrommet og prislapper på varene ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
