Byhistorie: Tellerskritt og hemmelige samtaler før klokka 17

1969: Her sitter pappa på kontoret sitt i Axel Helgeland A/S. En viktig del av arbeidsdagen var å snakke med kunder og leverandører i telefonen. De som ringte kom først til sentralbordet, og ble satt over via internnummer. Og hvis han ikke var på plassen sin akkurat da, kunne sentralborddamen si (ja, det satt bestandig en dame på alle sentralbord) at hun tok imot beskjed.

Telefonen var også viktig for oss unge, selv om en del foreldre sikkert ikke var enig i den påstanden. Bruken og teknologien var milevis unna dagens, og mange foreldre fikk hodepine av høye telefonregninger.

1981: Jeg løp hjem fra skolen for å ringe til kjæresten i Oslo, da var jeg nemlig sikker på at jeg var alene i huset. Men da telefonregningen kom, fikk jeg høre det. Det var jo de forbannede tellerskrittene før klokka 17, og når man at på til ringte rikstelefon ble det dyrt. Jeg tror mange foreldre ble lettet hver gang det ble slutt med kjærestene over 03-grensen. Det varte i et år.

Et fornøyelig telefonbilde av min mor på hytta er også med. Hun er knipset på hytta, mens hun egentlig er midt i oppvasken. Men tid til å sette seg ned for en skravlings har hun, selv om det tydelig går fram av fotografiet at hun ikke tenker å ta lang pause.

[ Byhistorie: Bensinstasjonene som forsvant ]

837319, 838092, 838713, 835015. Dette er venninners telefonnummer fra barne- og ungdomsår, jeg husker dem alle. Og hvorfor, i en alder av 56, husker jeg alle venner og venninners telefonnumre fra barndomshjemmene? Det må vel være at de eneste sifrene vi trengte å huske var telefonnumre. Verden var analog, vi hadde ikke tusen pinkoder.

Før klokka slo 17 var det kjempedyrt å ringe – tellerskrittene raste av sted. Mange hadde en slags sparebøsse plassert ved siden av telefonapparatet. Så den som lånte telefonen gjerne kunne bidra med et kronestykke eller to.

Store Norske Leksikon: Tellerskritt; takstimpulser for automatisk taksering av telefonsamtaler. Ble tidligere benyttet for å beregne kostnaden ved å bruke telefonitjenesten. Tidligere ble det årlig fastsatt en fast pris per tellerskritt, eksempelvis kr 1,05. Det ble delt opp ulike takstsoner, inkludert: lokaltakst, nærtakst, rikstakst, fjerntakst til forskjellige land.

Det var ikke bare å ringe i vei. Man spurte foreldrene først.

– Kan jeg ringe til Kristin?

– Kan du ikke gå?

Og så ble det til at jeg gikk – det var 100 meter.

Da vi ble eldre var vi ikke lenger så høflige mot foreldrene, vi ringte i tide og utide.

En av de morsomste telefonminnene var da jeg hadde lange samtaler med min kamerat i Tønsberg, og det hendte at vi gjorde fransk-lekser sammen over telefonen. Jeg satt i trappen ned til kjelleren, og dro med meg telefonledningen, så ingen hørte meg der jeg satt.

Noe som var veldig spennende, men skikkelig forbrytersk, var å tulle-ringe. Vi skremte folk, ved bare å puste i røret, eller vi sa:

– Har jeg kommet til Røed?

– Nei, det er hos Grønn.

– Unnskyld, jeg er fargeblind!

Fnis, fnis og pang – på med røret.

Og sånn holdt vi på.

En gang var det noen som antakelig tulle-ringte til oss. Mamma tok telefonen, ingen sa noe i andre enden. Og sånn holdt de på flere ganger. Så bestemte hun seg for å ta affære. Da det ringte neste gang tok hun av røret og sa, med kraftig røst, BÆÆÆÆÆÆÆ!

Da ble det tyst.

[ Byhistorie: Smaken av kakao på SIF-hytta ]

Men la oss kaste et blikk enda lenger tilbake: 1880 var et stort år i Drammen når det gjaldt moderne oppfinnelser. Jeg tenker naturligvis på da telefonen kom til Drammen, og at selveste mister Bell himself besøkte byen for å demonstrere sin oppfinnelse. (Etter at den første telefonsamtalen var gjort, skal en av de talende, rittmester Jacob Borch, ha sagt: «Ja, mine herrer, det er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri!»)

Driften av Drammen telefonanlegg ble åpnet i august med 20 abonnenter, og i 1881 ble det anlagt linje mellom Drammen og Mjøndalen, antall abonnenter var da 90.

I 1890 fikk man forbindelse med opplandet gjennom linjer som Drammens Oplands Telefonselskab anla til Kongsberg, Hønefoss, Hallingdal, Sande, Svelvik og litt senere Kristiania. Dette selskap var ledet og grunnlagt av C.E. Nielsen inntil det i 1908 ble innløst av Telegrafvesenet. Stasjonen ble i 1893 flyttet til Børsbygningen, og i 1896 ble Drammen tilknyttet rikstelefonen.

Årene gikk og i 1930 var antall abonnenter steget til 2200. Drammen fikk automatsentral i 1938. I 1948 ble telefonanlegget slått sammen med telegrafstasjonen under én administrasjon.

Det skulle gå enda noen tiår før mobiltelefonen gjorde sitt inntog. De første var veldig kostbare og ganske disfunksjonelle, sett med dagens digitale øyne.

Farfar hadde mobiltelefon på 70-tallet – en kasse med et svart telefonrør oppå. Han hadde den med til fjells på påsketur. Det morsomme var at man kunne høre på andre samtaler.

Pappa var også tidlig ute med anskaffelse av mobiltelefon, på midten av 80-tallet. Den hadde et flatt telefonrør med ledning til en boks, og mye finere og nettere en dråget fra 70-tallet. Vi hadde den i bilen til vanlig, men da vi kom fram på hytta ble hele apparatet tatt med inn og hengt på stueveggen. Dette var nok siste modell før kjøttbeinet.

[ Byhistorie: Holmen – med utedoer og hvit sand ]

Vanlige telefoner kom også i forskjellige modeller, og den mest vanlige på 70-tallet, var den grå som lagde en slags plystrelyd. Den fineste og mest avanserte telefonen hadde de hos min kamerat. Den var stor med både tallskive og knapper til å trykke på. Og nederst på apparatet var det knapper med bokstaver. A, B, C, D. Det betydde at de hadde flere linjer inn og ut. Sa da jeg ringte til min kamerat, og mor i huset svarte, var det alltid spennende å høre hvilken linje jeg var på. «Elisabeth på B!» ble en klassiker.

Hadde vi visst at alle skulle komme til å eie sin egen mobiltelefon, ville vi ikke trodd på det. Og hvis vi samtidig hadde hørt at: «Jo da, spådommen dere nå gjør i 1975, om telefon-TV, den blir virkelighet når dere er voksne damer», så hadde vi bare ledd.

Nå ble det ikke riktig den anordningen vi hadde sett for oss, (med grått telefonapparat tilkoblet en tjukkas-TV installert på telefonbordet i gangen). Men prinsippet om at man kunne se hverandre mens man snakket i telefonen, traff jo blink. Og frykten for at vi skulle bli «filmet» mens vi satt på do, var ubegrunnet. Vi tenkte ikke på at man skulle komme til å styre teknikken selv.

Av og til savner jeg den analoge tidsalder. Da vi hadde hemmelige telefonstunder i kjellertrappen, og ikke minst spenningen når telefonen ringte; Hvem kan det være, mon tro?

Kilde: Drammen byleksikon

[ Byhistorie: Gode og ikke så gode minner - Park hotel ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen