Byhistorie: – Møtes på 11-bussen til byen!

Vi var ganske late som tok bussen den korte veien fra Toppenhaug og ned til sentrum, men bussen var mer enn transport. Det ble en møteplass, en sosial arena, et sted å være, rett og slett. Vi tenkte jo ikke sånn på det den gangen, men i ettertid ser jeg jo at det var sånn det var. Og de som møttes på bussen gikk sammen i byen, og tok kanskje bussen hjem sammen også. «Møtes på 11-bussen», sa vi fredag kveld.

Men la oss kaste et blikk enda lenger bakover;

Det var den unge ingeniøren Hans Jensen som hadde ideen til å starte en skinneløs bane i Drammen, etter tysk modell som han hadde studert.

I 1909 ble Drammens Elektriske Bane A/S startet, med en aksjekapital på kr 140.000 og kommunen som medeier. Trikken hadde opprinnelig 30 minutters rute fra Bragernes Torv til Landfalløya og Brakerøya og 20 minutters rute fra Strømsø Torv til Merket. Billettprisen var 10 øre.

Men prisene og farten på trikken økte etter hvert betraktelig. Frem til 1922 hadde vognene kompakte gummiringer, deretter fikk de luft i hjulene. I 1926 flyttet Trikken inn i en nybygget, moderne trikkestall i Vinjes gate. På slutten av 1930-årene fraktet Trikken årlig ca. 2,5 millioner passasjerer og hadde om lag 50 ansatte.

[ Byhistorie: Det var stas å stikke opp på Grette eller å bli med mormor til Bønsnes. ]

I 1960 ble rutenettet forlenget fra Landfalløya til Vårveien, og etter hvert ble det satt inn dieselbusser til erstatning for trolleybussene. Den 10. juni 1967 ble trolleybuss-rutene innstilt og dieselbussene overtok fullstendig. I 1980 gikk Trikken sammen med andre busslinjer inn i det nyopprettede Drammen og Omegn Busslinjer (DOB), som startet sin virksomhet 1. januar 1981.

I min barndom var bussen et kjent og kjært innslag i bybildet, lenge før Brakar og Vy og digital tidsalder med apper og kort. Jo, vi hadde busskort, i tykt papir med runde felt, som bussjåføren klipte hull i. Bussene var blå og sølvfarget, og siden ble de røde. Det er kanskje dem vi husker aller best fra 80-årene og som ble selveste bussen for oss som var født på 60-tallet. Med den gjenkjennelige logoen til DOB, Drammen og Omegn Busslinjer.

Lørdagene var selvsagt den beste dagen i uka, og den begynte altså med treff på bussen, klokka 11. Det kostet kr 1,75 så det var ikke store innhogget.

Men når ukelønna var på 25 kroner, skulle det ikke mange bussturer til før det svei. Min venninne hadde alltid plikter nettopp lørdag formiddag, hun måtte støvsuge. En gang rakk hun ikke 11-bussen til byen, fordi hun hadde slurvet og måtte gjøre det på nytt. Og det var katastrofe, tenk på alt hun hadde gått glipp av når omsider gikk av bussen i Albumsgate en hel time etter oss andre. For min del gjorde jeg unna pliktene fredag, vaske gangen og trappa. Så kunne jeg ligge litt lenger, rekke en brødskive og bruke litt ekstra tid foran speilet; føne håret, ta på litt kastanjevann og blå maskara. Jeg rakk fint 11-bussen.

Vi kom på i rekkefølge, fra Strøtvet og nedover Tord Pedersens gate, Hanna Winsnes gate, Lammers gate, Tomineborgveien, Løkkebergveien, Bergstien, og så til slutt var vi fremme ved avstigning helt nederst i Albums gate. Alt ser jo annerledes ut der nå, ingen av bygningene som sto der på slutten 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet fikk stå. Holdeplassen for hjemturen var merket med busstopp på veggen av den gamle røde murbygningen. Det ble noen timer til sammen med venting der. Om vinteren var det høye brøytekanter på fortauet, og det hendte ikke sjelden at vi satt oss ned om det tok litt tid før bussen kom.

[ Byhistorie: Saga, Snorre og Palads - kino for alle penga ]

De fleste bussjåførene var veldig hyggelige, og noen få var sure, slik det alltid har vært. En liten episode fra nyere tid var om barna som daglig ble busset Strømsø-Bragernes for noen år siden, da Danvik skole ble oppgradert. De fortalte om en litt streng bussjåfør som alle var redd for. «Få på dere sælan!» freste han inn i mikrofonen. Samtlige fulgte hans instruks øyeblikkelig. Men i min barndom var det ikke seler, heller ikke mikrofon. Vi satt og dingla, og om bussen måtte bråbremse, ble vi kastet fremover. Men vi klarte som oftest å ta oss for.

Det var alltid litt kaos om det var mange som skulle på ved samme holdeplass. Det var om å gjøre å komme fremst i køen, for så begynte jo jakten etter et ledig sete inne på bussen.

Kom du sist inn, risikerte du at bussen begynte å kjøre før du hadde funnet en ledig plass, og du ble kastet fram og tilbake og dulta borti setene.

Et av de skumleste partiene som Toppenhaug-bussen kjørte, var den bratte svingen ned fra Lammers gate mot Tomineborgveien, spesielt på vinterføre. Mange busser hadde gått rett i gjerdet til de stakkars folkene som bodde i den bratte skråningen, og som sikkert var livredde hver eneste dag, 16 ganger om dagen, fra november til mars, da bussen bremset nedover mot dem. Fra vinduene kunne de jo se – går det bra nå, mon tro? Tenkte de sikkert. Det var nok mye kaffe som ble satt i vrangstrupen og løs mage øverst i Tomineborgveien.

[ Byhistorie: En teltby, en forkastet tegning og et klenodium fra 1600-tallet som nesten ramla ned. ]

Da vi gikk på Fjellheim var det mange av elevene som ble fraktet med skolebuss – de som bodde på Hedensrud og Tangen. Strømsø skole var for liten, dermed måtte elevene busses til den andre enden av byen. Sikkert ikke bare morsomt, men de var heldigvis mange, og verden ble jo litt større med at de fikk stifte nye bekjentskap fra andre bydeler, slik også vi gjorde.

Bussen spilte også en viktig rolle på skoleturer. Det var stor stas når klassen hadde en hel buss alene. Og stakkars sjåføren som ble tuta ørene fulle av sangen «En bussjåfør» fra det øyeblikket vi fant seteplassen vår og helt til vi gikk ut igjen. Det var selvfølgelig ment som en hyllest til bussjåføren. Og det var forhåpentlig slik de også tok det imot. Men det var nok likevel en tålmodighetsprøve og bli sunget for av 25 elleville unger, som konkurrerte om å synge høyest.

Kilde: Drammen byleksikon