Byhistorie

Byhistorie: Saga, Snorre og Palads - kino for alle penga

Kino var ikke bare filmvisning. Det var sosiale arenaer for unge møter, for vennskap og det skapte minner for livet.

Drammen kommunale kinematografer. Saga kino. 
Ukjent datering.

Saga, Snorre og Palads – det var tre kinoer i Drammen i mine unge år. Søndag var fast kinodag. Da sminka vi oss med kastanjevann og lip-shine og gikk eller tok bussen ned til byen. Hvis vi tok bussen den korte veien, var turen til hjørnet av kinobygget bare noen meter lang. Vi kunne se om det var kø på Saga, da snodde halen med folk seg helt rundt hjørnet ved Engene og oppover Amtmand Bloms gate. Men vi pleide som oftest å ringe og bestille billett.

Kino i Drammen

– Fire billetter til klokka 19 på Den blå lagune, settes på Elvis, det er greit. Hentes en halvtime før forestilling, adjø.

Damen i den andre enden hørtes helt alminnelig ut, det var kanskje mange som het Elvis. Eller så spilte hun med.

Det var ikke fullt så gøy å gå fram i luka og hente billettene som vi hadde bestilt i kjendisers navn, og jeg glemmer aldri en venn, knallrød i toppen, stotret fram i luka på Saga:

– Jeg skal hente fem billetter til kong Olav på Blues Brothers.

Mye latter ble det, og kongen hadde sikkert ledd av det om han hadde visst. Kanskje han til og med hadde likt den kule John Belushi, som egentlig ligna på en litt kul Fleksnes.

Mest stas var det selvfølgelig å se film på Saga, den største salen med de beste filmene. Men min første erindring om kino var på Paladsteatret. Vi var noen barn i nabolaget som så Alibaba og de 40 røverne, fra Tusen og én natt. Den gjorde inntrykk, om ikke i handling så i levende, store bilder med høy lyd og «Sesam, lukk deg opp» og igjen og jeg vet ikke hva.

Senere så vi Tarzan-filmer i svart-hvitt, med Johnny Weissmuller i suveren hovedrolle, han kastet seg fra tre til tre og skrek på ekte Tarzan-vis. Ellers var Palads også stedet for såkalt spagettiwestern, med Clint Eastwood og John Wayne i mange roller. For å sitere en kinotraver fra den gangen:

«Vi kunne ikke sitte på første rad når vi så cowboyfilmer på Palads, da kunne vi risikere å få sand i øya!»

Av og til ble det satt opp gamle klassikere på Saga, som det noen tiår tidligere hadde regnet Oscar-statuetter over. Vi så «Tatt av vinden» og ble bergtatt. Praktfulle Vivien Leigh som Scarlett og selveste Clark Gable som Rhett, en slags datidens George Clooney. Vi glemmer det aldri, selv om vi ikke var like begeistret som mødrene våre hadde vært for gamle Gable. Det var et maraton av en langfilm, det samme med «Ben-Hur», med hevnens kappløp mot slutten, hvor vi lurte på om Charlton Heston klarte å klamre seg fast i oppløpet. Det klarte han heldigvis, og selvfølgelig.

Drammen kommunale kinematografer. 
Kinosal i Paladsteatret. Ukjent datering, kanskje 1950-tallet.

Den største kino-oppturen kom med John Travolta og Saturday Night Fever, med filmmusikk som har stått til gull siden – Bee Gees legendariske disko, hvor alle sporene på plata ble superhits. Travoltas dansetrinn ble kopiert, og det var mye “Night fever” og “Staying alive” rundt omkring i kjellerstuene. Eneste skår i gleden – vi var for unge og kom ikke inn for å se filmen! Men musikken ble vår, dansene og hele stemningen.

En venninne gikk med moren sin, hun kom inn på 16-årsgrense enda hun bare var 13, og vi andre var grønne av misunnelse. Men da hun fortalte om noen heftige klinescener var vi andre i grunnen glade for at det ikke var vi som hadde sittet der med mora vår.

Da Grease kom var vi derimot gamle nok, og tok igjen for tapt Travolta og Saturday Night Fever – vi så Grase om igjen og om igjen. En av venninnene så den sju ganger. Det var så fullt på Saga at vi måtte sitte i trappa. Men det spilte ingen rolle, Olivia Newton-John og Travolta sang og danset bra likevel. Alle ville se ut som Olivia etter Grease, og vi var selvfølgelig forelska i Travolta, det hadde vi jo vært siden Saturday Night Fever.

På Snorre ble det vist litt smalere filmer, og en som brant seg fast i hukommelsen var «Nosferatu the Vampyre», med Klaus Kinski i rollen som den sykt skumle grev Dracula. Vi satt med jakka over hodet og løp hele veien hjem. Jeg var redde i mange år etterpå. Da jeg her forleden så igjen filmen kjente jeg umiddelbart på frykten fra ungdommens skumleste slager. (Men trikset var å se den på mobiltelefonen, altså lite format og med svak lyd, mens jeg satt på en benk i skogen. Ingen frykt kunne ramme da).

Drammen kommunale kinematografer. 
Lobbyen i Saga kino, 1941.

En av de pinligste kinoøyeblikkene skjedde på Snorre. Det var en kveld hvor hele gjengen var samlet. 10–15 ungdommer i 16-årsalderen. Jeg husker ikke hva vi så, men filmen var så kjedelig at vi heller skravla og bråkte. Plutselig ble filmen stanset og lysene tent, og vi fikk kommando om øyeblikkelig å forlate lokalene. Vi ble kasta ut. Døra ut til høstkulda ble åpnet, og hele rekka måtte forlate salen. Det var kjempeflaut, og jeg tror det tok tid før vi igjen kom tilbake på Snorre.

Et av de tristeste øyeblikkene involverte Palads. Det var da den gamle bygningen skulle rives. Jeg kan enda huske plankehaugen og den triste følelsen. Snorre ble lagt ned og Saga bygget om til 1, 2, 3, 4, 5, men det ble ikke helt det samme som gamle Saga, hvor det kunne vises film for 800 personer i salen.

Hvor ivrige kinotravere vi faktisk var forteller kanskje denne lille historien: Min venninne og jeg skulle på skitur, men da vi rundet hushjørnet ble ski og staver satt i garasjen og en helt annen løype staket ut; bort Hanna Winsnes gate, nedover Strøtvetveien, Bergstien, Amtmand Bloms gate – og vips så var vi på Palads. Vi skulle møte et par kule karer for å gå på kino. Gutta lo av oss og synes åpenbart at vårt stunt var fjollete. Vi fikk lange og rare blikk da vi gikk mot billettluka iført ryggsekk, skistøvler og nikkers. Men hva gjorde vel dét? Vi skulle se film – på kino.