Bragernes er kirken i mitt hjerte, og er det for mange drammensere. Her ble jeg døpt og konfirmert, her har jeg vært i bryllup, vært fadder i barnedåper og konfirmasjoner, vært forlover i bryllup, og sittet på første rad som sørgende. Her har jeg vært på haugevis av gudstjenester, både julaften, første juledag og ved skoleavslutninger, festgudstjenester på 17. mai, med mannskor og hornmusikk. Jeg har vært på påskemarkeringer med vakre pasjoner, på konserter, utstillinger og festivaler, og hadde nær sagt Gud vet hva.
[ Byhistorie: En sommer er over ]
Mange minner strømmer på når jeg tenker på Bragernes kirke. Vi gikk alltid i kirken på julaften. På benken vår hanka vi inn de som var ute i siste liten, og som var på desperat jakt etter et ledig sete. Det var kona til solosangeren, som alltid kom heseblesende, og det var min venninne med sin far.
Jeg husker spesielt godt den gangen min venninnes far hadde glemt seddelen (alltid stille kollekt!), og måtte bomme en hundrings av oss. Og pappa, som hvert eneste år, etter kollekten, lattermildt hvisket til meg: «Hvor mye tok du»?
En annen historie: Det var siste skoledag før sommerferien, og vi skulle i kirken som var tradisjon på Bragernes skole. Kirken var selvfølgelig vakre Bragernes, som vi alle sognet til. Og det var litt høytidelig, for mange var det kanskje denne ene dagen i året at de var i kirken.
Prosesjonen inn besto av en elev som bar den flotte fanen til Bragernes skole, med en elev på hver side, som holdt duskene. Orgelmusikken bruste, vi var fulle av før-ferie-følelser og det kriblet nok litt ekstra i magen.
Vi sang «Gjør døren høy, gjør porten vid!» og «Ungdommens frelser». Presten pratet og prekte og det ble sikkert lest noen vers. Jeg tror ikke det var så mange som fulgte med på det som forgikk. De fleste hadde nok tankene andre steder, og lengtet ut til sol og ferie rett utenfor kirkeveggene. Kanskje ikke den smarteste ideen og holde skolegudstjeneste siste dag før ferien, heller.
Og idet postludium lød fra orgelet, løp horden av unger nedover den røde løperen og ut i sola. Glemt var salmesang og prestesnakk – det var ferie! Men han som skulle bære fanen i utgangsprosesjonen var ikke å se, han hadde løpt ut for lengst.
Min søster kjente plutselig et godt tak på skulderen, «Du bærer fanen ut!», lød instruksen fra en av lærerne.
Så måtte hun jo det, da. Og det gikk nesten fint, om hun ikke hadde kommet til å dulte borti kirkeskipet på veien ut. Min søster var høy, og fanen strakte seg ganske langt opp, og skipet hang i lang kjetting. Det var heller ikke første gang det sto i fare, der det vaiet fram og tilbake.
Da den gamle kirken brant i 1866 ble kirkeskipet nemlig reddet ut, og er nåværende Bragernes kirkes eldste klenodium, fra 1600-tallet.
Heldigvis gikk det bra.
[ Byhistorie: Kolonialene som forsvant ]
I år fyller Bragernes kirke 150 år, og det blir markert og feiret, slik et stort jubileum fortjener. La oss kaste et blikk bakover.
Det var en lykkens dag da kirkedørene omsider kunne åpnes for drammenserne en sommerdag i 1871. Da hadde byen vært uten en Bragernes kirke i ganske nøyaktig fem år. For det var tragiske omstendigheter som gjorde at den nygotiske kirken ble reist på Albums løkke.
Den gamle Bragernes kirke, som hadde stått ferdig i 1708, og oppført etter at den første ble revet, ble flammenes rov 12. juli 1866. 5000 personer ble husløse, og mange av dem fikk husvære i teltbyen som provisorisk ble reist på Albums løkke.
Ingen visste da, i de triste sommerdagene etter bybrannen, at de skulle vende tilbake akkurat hit til Albums løkke. Til barnedåper, konfirmasjoner, bryllup og gravferd – til en ny kirke som skulle bygges, en stor katedrallignende kirke i rød teglstein. Kanskje hadde det gitt dem litt trøst om de hadde visst? En ny kirke på den gamle tomta ble ikke aktuelt, da det var snakk om at grunnen ikke ville komme til å tåle vekten av en steinkirke.
Det vakte nok uansett begeistring blant byens borgere da de kunne entre den store, flotte kirken for første gang, 12. juli 1871. Den enorme himlingen, med gotiske spissbuer, slik de kanskje hadde sett eller hørt om fra de store katedralene rundt i Europa; Westminster Abbey, Notre-Dame eller kanskje Uppsala domkyrka. Arkitekturen fra 11- 12-hundretallet var blåst liv i, og Bragernes kirke var et eksempel på 1800-tallets populære nygotikk.
[ Byhistorie: Husker du da Drammenselva var brun av kloakk? ]
Da kirken skulle bygges ble det utlyst en arkitektkonkurranse, og et av forslaget var tegnet av svenske Emil Victor Langlet (1824-1898), som også hadde tegnet teateret som sto ferdig i 1870, og den oppsiktsvekkende stortingsbygningen i Kristiania i 1866. Han tegnet også børsbygningen i Drammen i 1867. Han var en travel mann i 1860 og 70-årene, Langlet. Og han hadde kanskje håpet at hans signatur i Drammen skulle krones med en kirke, så hadde han jo stått for tre av de største og viktigste bygningene i byen, knyttet sammen i et triangel, en treenighet.
Men det var Ernst Norgrenn (1839–1880) som vant konkurransen om hvordan den nye Bragernes kirke skulle se ut. Langlet måtte trøste seg med at han fikk sin tredje bygning i Drammen likevel, dog i en helt annen størrelsesorden, og ikke på langt nær så viktig. På anbefaling fra selveste Bjørnstjerne Bjørnson lot rittmester Borch hyre arkitekt Langlet til å tegne sitt staselige hjem, noen steinkast lenger øst i byen – Fjellheim gård.
Men tenk om Langlets runde kirke hadde vunnet konkurransen? Hvordan hadde bybildet da sett ut, hvordan hadde den tatt seg ut der oppe, mellom by og skog, på det som en gang hadde vært teltbyen på Albums løkke. Hadde vi vært like stolte over Bragernes kirke hvis den hadde blitt bygget som den svenske arkitekten foreslo? Hvis vi kaster et øye på Trefoldighetskirken i Oslo kan vi kanskje danne oss et inntrykk av hvordan det ville vært, kanskje det var det Langlet hadde gjort.
Hver eneste gang jeg går inn eller ut av Bragernes kirke kan jeg ikke fri meg for å tenke på min søster som måtte bære skolens fane, og på kirkeskipet, den gangen under skolegudstjenesten.
Men heldigvis henger det der fortsatt. For tenk hvis skipets ferd skulle endt der, etter den strabasiøse kollisjonen med Bragernes skoles fane i 1975.
[ Salto, «bombe» og Kjempe-Nuggi ]
