LO-pampene og «moderasjon»

Jeg husker at Martin Kolberg i 2005, den gang partisekretær i Ap, nå stortingspolitiker, nærmest i ekstase kom med de flammende ord: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.»

For å understreke de tette bånd mellom Ap og L0. Som om dette var og er nødvendig. Får vi høre LO-leder Roar Flåthen med samme temperament i retorisk stil utbasunere: Moderasjon, moderasjon, moderasjon? Med budskapet kun rettet mot medlemmene? De største pampene er naturligvis unntatt slike paroler.

Akkurat som vi blant annet ser i Kina hvor kommunistpartiets fremste representanter og deres familier velter seg i overdådig luksus samtidig som fotfolket må nøye seg med smulene. Og knapt nok det.

Selv har jeg vært organisert fra første dag i mitt yrkesliv. Og som de andre av mine journalistkolleger i Demokraten - vi er fortsatt fire igjen etter siste opptelling - er vi til og med dobbeltorganisert. I Norsk Journalistlag og dessuten gjennom Arbeiderbevegelsens Presseforbund.

Det siste forbund har også automatisk gjort oss til LO-medlemmer. Dette med organisering har aldri vært noen tvil for meg. Det har både med solidaritet og trygghet å gjøre. J

eg liker i hvert fall å se det i denne sammenheng. Og i årenes løp gjennom et langt yrkesliv har jeg anslagsvis betalt rundt 120.000 kroner i fagforeningskontingent. En får tro det har vært vel anvendte penger.

Men jeg må ærlig talt erkjenne at LO-medlemskapet gir en viss bismak når en hører hvordan Roar Flåthen, LO-toppen og de organisertes fremste tillitsmann, til de grader fjerner seg fra de medlemmene han skal representere.

Jeg tenker ikke spesielt på hans noe arrogante stil, men primært på hans årslønn og de mange lukrative styreverv han har opparbeidet.

Og som han ikke har tid til å betjene. Etter mye press fra VG erkjenner nemlig LOs informasjonssjef Jenny Ann Hammerø at Flåthen ikke har hatt anledning til å delta på alle styremøtene i Kongsberggruppen ut fra sin arbeidssituasjon.

Det er nettopp dette som er et poeng. Både Flåthen og mange andre blant samfunnstoppene har faktisk en jobb å gjøre som de er mer enn godt betalt for. En kan ikke «forlange» at de samtidig skal dukke opp i alle de styrer hvor de er innvalgt.

Nå opptrer mange som rene blekkspruter for å få sine sleipe armer inn i styrerom. Til fet betaling. For vi vet: Blekkspruter fins i alle hav og i alle dyp. Dessuten på land.

Ja, mest der. Når det gjelder Flåthen er han selvagt ikke attraktiv som styreleder og styremedlem primært for sin dyktighet og kompetanse, men fordi han sitter som LO-leder. Og derigjennom - mens han snakker varmt om moderasjon blant vanlige lønnstakere - selv sikrer seg inntekter langt over det normale.

Som privatmenneske unner jeg Flåthen alle de penger han kan grafse til seg, men som LO-medlem krever jeg at det må være samsvar mellom ord og handling.

Når en LO-leder har en årslønnpå 1,2 millioner kroner og styreverv som i sum innbringer 700.000 kroner, står dette i grell kontrast til hva det vanlige LO-medlem tjener på årsbasis.

Ansatte innen hotell og restauranter tjener for eksempel 321.000 kroner i snitt. Jeg ser at forbundsleder Hans Felix i El & IT-forbundet tar til orde for at 25 prosent av styrehonorarene tillitsvalgte og LO-topper tjener, bør gå tilbake til fagforeningene.

Og vil foreslå dette på dette på LO-kongressen.For - som han sier: For enkelte har det blitt slik at det viktigste for å bli gjenvalgt i et styre, er godtgjørelsen, ikke selve vervet.

Jeg synes dette er et prinsipielt godt forslag. Egentlig skulle hele summen som LO-tillitsvalgte tjener på styreverv gå tilbake til fagforeningene. Men det ville kanskje blitt tomt rundt mange styrebord? Jeg synes for øvrig det er påfallende stille blant LO-medlemmer og fagforeninger når det gjelder LO-pampenes lønnsnivå.

Men vi er kanskje blitt så vant til arroganse, vennetjenester og unødig byråkrati at en ikke lenger gidder å reagere. Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla - som så dramatisk og etter min mening respektløst - ble fjernet, kalte sin etterfølger en svekling. Hva angår å kjenne sin besøkelsestid og lønnsforhold er imidlertid Roar Flåthen langt fra noen svekling. Det skal han ha.

Til slutt tilbake til Kolbergs besvergelse. Fagbevegelsen må nok moblisereres på nytt om de rødgrønne skal fortsette ved regjeringsmakten etter 2013. Spørsmålet er om lysten og engasjementet er like stort nå som ved valgene i 2005 og 2009. For innad i regjeringen er det åpenbart krigstilstand. For å sitere Kristin Halvorsen i en ny bok:

Hun var så så utslitt etter siste valg at hun ikke turde gå hjem tidlig fra jobb og legge seg, i frykt for at hun ikke greide å stå opp igjen dagen etter. Dessuten ble hun så lynende forbannet på regjeringssjef Jens Stoltenberg (Ap) i striden om de såkalte «monstermastene» i Hardanger.

Sinnet resulterte i at hun streiket, det vil si holdt seg borte fra en regjeringskonferanse og et møte i regjeringens underutvalg.

Og bakom skogene suser Erna Solberg og en blå-blå vind.