Carl Henrik (69) med taktfaste 25 år i Kong Frederik IVs tjeneste

Hvem: Carl Henrik Amundsen (69)

Hva: Stifter og major i Kong Frederik IVs Tambourafdeling av 1704

Hvorfor: 25 år siden den militærhistoriske avdelingen ble startet

Gratulerer! 25 år med trommer, signalhorn og fløyter, kruttlukt og taktfaste skritt. Hvordan fikk du ideen til å starte en tamburavdeling anno 1704?

– Jeg skal ikke skryte på meg at ideen var min alene. Prosjektet er basert på arbeidstiltak for arbeidsledige for omkring 26 år siden – de hadde betegnelsen Kaja-tiltak. Tor Ulsnæs fra Fredrikstad Museum og jeg fikk en forespørsel fra daværende kultursjef, Egil Syversen og nærings- og sysselsettingssjefen Johan Martin Riiser, om det hadde vært en god idé å gjenopprette buekorps i Fredrikstad. Det syntes vi ikke, for å gjøre en historie svært kort. Men ut fra det – og kunnskapen om at det på Fredriksten fantes en historisk gruppe som gjenskapte artilleriet som var på festningen under Carl XIIs angrep i 1716 og -18, så vi en annen mulighet. Vi visste også at det fantes svenske Carolinergrupper vi kunne «krige» mot – og dermed var tanken sådd – og prosjektet i gang. Vi så imidlertid ikke at tanken skulle ha en så stor virkning på våre liv gjennom et kvart decennium.

Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene når uniformer, og ikke minst uniformsknapper, skulle utformes?

– Tilfeldigheter forsøkte vi å unngå i dette prosjektet. Vi ønsket at resultatet skulle være så korrekt og historisk dokumentert som mulig. Målet var at dersom Kong Frederik IV skulle dukke opp, skulle han overhodet ikke bemerke oss på noen annen måte enn å ytre at «Der er sgu’ mine drænge!». Dersom det i prosessen var noe vi var usikre på, eller der vi av en eller annen grunn måtte «omgå» sannheten, var vi oss akkurat det veldig bevisste. Vi hadde et tett samarbeid med Forsvarsmuséet og Folkemuseets systue i utarbeidelse av uniformer og utstyr.

– Originalen til knappen, som du nevner, ble utlånt fra Sjøfartsmuseet. Den ble funnet i et skrin sammen med noen våpendeler i Norges første maritime arkeologiske undersøkelse ledet av Svein Molaug, som var direktør på museet. Vår logikk var at knappen kunne vært en del av bagasjen til en offiser på vei med skipet som gikk ned på Hvaler julaften 1717. Det fantes ingen andre beskrivelser av hvordan knappene virkelig så ut. Plus-skolen her i Fredrikstad hjalp oss å rekonstruere den i to størrelser; til frakker og vester. De ble deretter masseprodusert på en tinnfabrikk i Sandvika. Uniformene ellers ble sydd opp basert på engelsk herremote fra tidlig 1700-tall og bilder fra riddersalen i Rosenborg slott. Taket er dekorert med en gipsfrise som viser soldater fra Kong Frederik IVs tid – og vi vet at kongen har sett bildet – og antakelig godkjent det.

(Saken fortsetter under bildet)

I min barndom var det alltid Fredrikstad guttemusikkorps som gikk først i byens 17. mai tog. Nå er det Tambourafdelingen som er byens «flaggskip». Det har blitt mange spennende oppdrag i løpet av de siste 25 årene?

– Tambourafdelingen går egentlig på plass nummer null i 17. mai-toget! Vi var veldig bevisst på at vi ikke skulle fortrenge noe korps, eller presse oss inn på bekostning av noen. Men fordi vår marsjering er såpass annerledes enn vanlige korps, ville det blitt både rytme- og avstandsproblemer dersom vi skulle marsjert inne i toget. Derfor fikk vi plass foran togets offisielle del – foran flaggborgen. Derfor kan man også nå, når 17. mai igjen blir vanlig, se at vi marsjerer lenge før de andre kommer. Tambourafdelingen marsjerer fra toget og stopper på enkelte steder for at de andre skal nå oss igjen. Det hender jo at vi skyter salutter eller spiller litt musikk mens vi venter. Det setter publikum pris på. Dette er på mange måter det samme HM Kongens Garde gjør i Oslo på nasjonaldagen.

Akkurat, for dere marsjerer i et helt spesielt tempo?

– Ja, vi har gjenskapt rytmen og hastigheten som datidens avdelinger etterstrebet. Dette er slik det er beskrevet i reglementene fra begynnelsen av 1700-tallet. Hastigheten er omkring 90 skritt i minuttet og med en skrittlengde på 60 cm. Dette øver vi inn hele våren før nasjonaldagen – og for at parader og opptreden skal bli så bra som mulig. Håndgrep og våpenbruk for øvrig er også gjenstand for nitide øvelser. Grunnen til den relativt langsomme hastigheten er antakelig at det var få og dårlige veier på 1700-tallet. Det er også beskrevet i reglementet fra 1740 at soldatene skal marsjere med «stive knær». Det betyr nok ikke noe annet enn at det skal være mer elegant enn slik man kunne se bøndene gå bak hesten og plogen. Den armen som soldaten ikke bærer våpen i, skal heller ikke «slenge hist og her», men henge rett, men fritt, ned langs siden.

I tillegg er det en sivil del?

– Vi har et mål om å engasjere hele familien, slik det var i 1700-tallets forsvar. Der opprettholder vi rollene slik de var opprinnelig, men om en dame vil bære våpen, eller spille, er det ikke slik at vedkommende må være i sivilavdelingen. Vi har også gjerne menn i den sivile delen av avdelingen, slik det var for omkring 350 år siden. Vi har jo både en kro – Den Fede Gaas – i søndre Kruttårn (som kan leies til private fester), og en teltleir med alle fasiliteter. Det gir muligheter for fremvisning av soldatliv, håndverk og matproduksjon. Vi har et generelt ønske om at alle familiemedlemmer skal kunne delta i avdelingens virksomhet. Og vi ser gjerne at folk henvender seg for å finne ut av om de passer i avdelingen – og eventuelt hvor.

Vi ble litt engstelige når det stormet litt i avdelingen, og det fremsto som intern uro. Var det noen som spente «hanen»?

– Det er heldigvis et tilbakelagt stadium.

Over til våre faste spørsmål. Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg tror at en måte å oppnå lykke på er å sette seg noen mål, arbeide for dem og oppnå å få dem innfridd – for deretter å kunne se tilbake på det man har fått til. Det behøver slett ikke å være så store ting for omverdenen, men de kan allikevel i øyeblikket fremstå som viktige – for en selv.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det er nok ikke noe jeg har som vane. Jeg vet egentlig ikke hva jeg ville gjort dersom jeg vant grovt i Lotto heller, men om det skjer, skal jeg nok skeie ut – på en for meg hittil ukjent måte. Kupongen ligger inne.

Er det noe du angrer på?

– Filosofen Peter Wessels Zapfe ble en gang spurt om han, dersom det var mulig, ville levd sitt liv om igjen og om han eventuelt ville ha gjort noe annerledes. Da svarte mannen at den eneste muligheten han hadde, var å leve sitt liv eksakt slik han hadde levd det til nå – eller så ville det jo ikke vært hans liv. Jeg tror ikke jeg angrer på noe, men det er masse jeg opp gjennom årene har vært med på og lært noe av – som har gitt meg erfaringer som gjør at jeg ikke foretar meg de handlingene om igjen. Det er kanskje derfor jeg er så interessert i historie – det faget er den beste måten å unngå å gjøre de samme feilene om igjen.

Vi bruker å spørre om hvilken superkraft intervjuobjektet ønsker seg. Men du ville vel hatt en tidsreise 300 år tilbake i tid?

– Det hadde jo ikke vært så galt å kunne spre litt livslykke omkring seg?

Hvem var din barndomshelt?

– I og med at Roald Engelbrekt Gravning Amundsen er bror av oldefar, er vel det svaret kanskje åpenbart. Men han var likevel mer et slags familieinventar enn en fremstående polarhelt. Jeg hadde nok ikke noe klart definert forbilde, for det skiftet nok etter som hvilket fokus jeg til enhver tid hadde. Jeg har alltid likt museer, har vært nysgjerrig på informasjon, og å lese om folk – fra Livingston til steinaldermennesker, Thomas Alwa Edison, Henry Ford og andre berømte oppfinnere var alltid spennende å få vite noe om, så de har i hvert fall vært en inspirasjonskilde.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Jeg har bare gått i demonstrasjonstog én gang i mitt liv. Det var mot eiendomsskatt da den skulle innføres i Fredrikstad. Jeg tror ikke på demonstrasjonstog som påvirkningsform i politikken – og så kan du jo repetere svaret om hva som kan gjøre meg lykkelig.

Hvilke tre gjester ville du invitert til middag?

– Hjemme har vi en liten «hobby» – og det er å kommentere personer på TV og vurdere om vi ville hatt dem til middag. Så den listen er lang. Men Truls – uten Hellstrøm (ikke fordi jeg ikke vil ha Hellstrøm ved mitt bord, men fordi jeg bare kan velge tre) – hadde vært morsomt. Wenche Myhre har jeg truffet gjennom at jeg har spilt i Kampen Janitsjar, så hun kunne vært en kandidat, og så kunne jeg tenkt meg en prat med forsvarssjefen, general Eirik Kristoffersen, som ser ut som en spennende person å sitte ved et bord sammen med. Er dette noe Dagsavisen Demokraten kan tenke seg å ordne?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Tomm Pentz Pedersen

Journalist