Trond Henriksen har laget gladfilm av «den umulige sykkelturen»

– Historien om disse to gutta er både underholdende, de utfyller hverandre veldig godt og har vært jævlig åpne og ærlige på reisen sin. Så det har vært en ære å få lov til å være med på den reisen, og vi har hatt det utrolig gøy, sier filmskaper Trond Henriksen fra Halden til Dagsavisen Demokraten.

Gjennom 2021 har han fulgt og filmet gjengen fra Idretten Skaper Sjanser, et lavterskel aktivitetstilbud for mennesker med rusutfordringer, i opptakten til og under gjennomføringen av det profesjonelle sykkelrittet på nordnorske landeveier.

Resultat er den helaftens dokumentarfilmen «Gategutta – Veien mot Arctic Race», som hadde storstilt førpremiere ved Brygga kultursal i Halden tirsdag. Fra 1. desember blir filmen også tilgjengelig på YouTube, samt at den skal vises på TV Østfold.

– Det jeg syns er veldig fint med denne filmen er at temaet hele tida er å se framover, ikke se historien sin. For det er sånn det er å sykle i felt også, du kan ikke kikke deg bakover eller rundt, du må se framover, hvis ikke går det til helvete. Så dette er en reise gjennom Tony og Håkons hverdag, men det er en feelgood-film, og det har vært veldig bevisst, sier Henriksen.

[ Fra rus og utenforskap til lagfølelse langs landeveien ]

Avmagret

Derfor har det også blitt lagt mest vekt på oppturene underveis i rittet, selv om man får se at utøverne sliter både fysisk og psykisk med å tilpasse seg en uvant tilværelse.

– Det er klart det var utfordrende å være sammen i ti dager under de forholdene, det ser jeg også. Likevel er dette et minne som jeg tror ingen av oss noensinne kommer til å glemme, for det var en nydelig reise, og jeg tror vi alle lærte mye om oss selv på denne turen, utdyper Henriksen.

Men om man skrur klokka et år tilbake i tid, var det nærmest utenkelig at den ene av filmens to hovedpersoner skulle ende opp som nettopp det.

– For ett år siden kom Tony hit som en utslitt narkoman på 70 kilo. Da hadde han holdt på en god stund, dritsliten, og så tror jeg han hadde lyst til å ta tilbake årene, minnes Henriksen.

– Jeg var så tynn at motvinden stoppet meg i trappa. Det var veldig tøft for meg, men jeg hadde Trond og Kirkens Bymisjon å komme til. Så fikk jeg det spørsmålet om jeg ville være med på Idretten Skaper Sjanser, men Trond sa også at han savnet bollekjakene mine, forteller Tony Jensen selv.

Av min erfaring ute i miljøene, er det så sjukt mange ressurssterke mennesker der som bare venter på en mulighet til å bli sett.

—  Håkon Pedersen

Slik gikk det til at han et snaut halvår etter de andre i sykkelgruppa med base i Halden, gikk løs på oppgaven å trene seg opp til snaut 100 mil på sykkelsetet i Nord-Norge.

– Jeg hadde kjent Tony i noen år, og sett mønsteret hans. Det var det samme hvert år: han tok seg sammen en gang i året, og så datt han ut igjen. Jeg ble kjempeglad da han ble med, for det var ingenting jeg ønsket mer enn at Tony skulle lykkes, men jeg hadde ikke tro på at han skulle vare lenger enn til våren, sier lagkompisen Håkon Pedersen, før han legger til:

– Det som er så kult å se i etterkant, er at gjennom dette har Tony brutt det atferdsmønsteret en gang for alle. Når han har gjort noe sånt som det her, som egentlig knuste virkelighetsoppfatningen av hva han var i stand til. Om han skulle falle utpå igjen, så ville ikke det vært å gå tilbake til det gamle mønsteret. Han måtte gjort det på en helt ny måte, som gjør at det er mye mindre sannsynlighet for at det noen gang skjer.

[ På to hjul har de funnet ny retning i livet – nå skal de sykle med en verdensmester ]

Vennlig dytt i ryggen

Blant de sterkeste minnene for dem begge, fra alle timene på sykkelsetet, er den beinharde stigningen opp mot Målselv fjellandsby på tampen av den tredje etappen.

– Jeg vurderte å gå av sykkelen flere ganger opp den bakken, og ta meg en røyk. Men så tenkte jeg at da kom jeg meg ikke på sykkelen igjen, men det var det første jeg gjorde da jeg kom over målstreken. Var så vidt jeg orket å trekke ned, humrer Pedersen.

– Snørr og tårer rant, og jeg så nesten ikke veien. Vi får en liten puff for å komme litt i fart, så vi ikke skal henge for langt etter, for vi skal sykle som et lag. Det følte jeg veldig sterkt den dagen, at det betyr mye å gi hverandre en liten dytt når det er tøft, supplerer Jensen.

Og nettopp den lille hjelpen når kreftene er i ferd med å ta slutt, er også noe av det som har festet seg sterkest hos Trond Henriksen.

– Det er ingen tvil om at sykkel er en lagidrett, selv om det er mye individuelt der også, og jeg syns også det var veldig hyggelig å se at folk som Thor Hushovd ble veldig imponert over strukturen og disiplinen til denne gjengen.

– Når man ser gutta og jentene dytte hverandre oppover, da har jeg sittet veldig rørt bak i bilen. Det er idretten på sitt vakreste, og den fellesskapsfølelsen håper jeg kan smitte over til veldig mange andre. For min del er det viktigste med filmen å vise viktigheten av lavterskeltilbud, men vi håper også den kan inspirere andre til å tørre å hive seg ut i noe, sånn som disse har gjort, sier filmskaperen.

[ Rusmisbruker Silje (25): – Anita og hestene har fått meg på rett spor ]

Ubenyttede ressurser

Henriksen har selv en velkjent historikk som tung kriminell og rusmisbruker, og ble på 90-tallet omtalt i mediene som «Norges farligste mann». I dag er han avdelingsleder ved Kirkens Bymisjon i Halden, og kan se tydelige likheter mellom Tony og Håkons reise og det han selv har vært gjennom.

– Fysisk ligger de noen lysår foran meg, men jeg kjenner igjen mye, spesielt i Tony. Det å være fram og tilbake mellom gode og dårlige perioder i livet, at man snubler, er litt av og på, men så går det litt lengre tid mellom hver gang. Selvfølgelig også det med å gå for noen utfordringer, og jeg har også tatt mange viktige valg i livet som gjør at jeg kan sitte her sammen med disse gutta i dag, for det er ikke noen selvfølge, sier Henriksen.

Når man ser gutta og jentene dytte hverandre oppover, da har jeg sittet veldig rørt bak i bilen.

—  Trond Henriksen

Håkon Pedersen er på sin side klokkeklar på hvor mye lavterskeltilbud kan bety for de gruppene i samfunnet som sliter med å finne sin plass andre steder.

– Det er veldig fint at det finnes sånne som Trond, Kirkens Bymisjon og Idretten Skaper Sjanser. Av min erfaring ute i miljøene, er det så sjukt mange ressurssterke mennesker der som bare venter på en mulighet til å bli sett. Derfor er det så bra at denne typen tilbud tar av litt. Det kan bidra til at vi senker terskelen generelt i samfunnet, at folk er folk, utdyper han, og trekker paralleller til da han selv kom ut av fengsel.

– Jeg hadde bare de klærne jeg hadde på meg da jeg ble fengslet, og det tar så lang tid å få bygd seg opp. Bare det å få seg noen joggesko, treningstøy eller ha råd til å trene et sted. Alt kan man gjøre aleine, du kan løpe barbeint i skauen og være helt gæren, men da ender du opp såpass ute at ingen orker å være rundt deg likevel. Så det å få lov til å være en del av det vanlige samfunnet, tror og håper jeg det blir mer av framover, og for flere, sier Pedersen.

[ Vekk fra gata med ball i beina ]

Solid artisthjelp

Selv om han har tatt på seg de fleste rollene i produksjonen selv, og lagt ned utallige timer for å få dokumentaren ferdig så kort tid etter selve sykkelbragden, minner filmskaper-debutant Trond Henriksen også om at dette ikke er et prosjekt han er alene om. Han takker derfor alle som har bidratt og sørget for at dette har blitt det han kaller en dugnadsfilm og «den billigste dokumentaren som er laget».

– Men det kommer til å være en av de mest verdifulle, skyter Håkon Pedersen inn.

På den musikalske siden har kjente navn som Ole Evenrud, Geir Sundstøl og ikke minst Henning Kvitnes stilt opp for å tonesette historien og bildene.

– Fire av låtene er av Henning, og jeg kjente ikke så godt til han da jeg kom til Halden for ti år siden, men så mye jeg har hørt på han seinere – han har også blitt en god venn, som er veldig glad i bymisjonen på mange områder – så er det han som står meg nærmest tekstmessig av alle musikere, fastslår Henriksen.

– Han har attpåtil skrevet en egen låt for denne filmen, til Tony, som heter Gategutt. En veldig sterk låt som jeg tror og håper han tar med seg på repertoaret sitt videre også, fortsetter han.

[ Majed fra Fredrikstad Barbershop: – Jeg har jobbet som frisør siden jeg var ti år gammel (+) ]

Enorm viljestyrke

Daglig leder Morten Nyborg i Idretten Skaper Sjanser setter stor pris på at utøverne deres får bekle hovedrollen i Trond Henriksens første, og kanskje eneste dokumentarfilm.

– Det er helt fantastisk at Trond, fullstendig selvlært, tar del i dette prosjektet, forstår det og forelsker seg i det. Han svirra rundt oss og dokumenterte, og så er det hyggelig at han også løfter fram enkeltutøvere som Tony og Håkon, men vårt fokus er å få hele gruppa i mål. Vi er veldig takknemlige for at han har jobbet beinhardt for å vise hva man kan få til sammen.

– For oss er ikke dette noe sjokk, vi ser det hver dag, men det å kunne vise det fram gjennom en dokumentarfilm håper vi kan bidra til å spre glede, begeistring og motivasjon til andre også, sier Nyborg.

Vi må huske på at dette er en gjeng som ikke har vært vant til å ha den største heiagjengen gjennom livet.

—  Morten Nyborg

Han kommer heller ikke utenom å dele noen ord om den bragden det er av de 22 utøverne å komme dit de har gjort, med det utgangspunktet de hadde.

– Da jeg kjørte opp den veldig lange bakken til Målselv fjellandsby, tenkte jeg at det ikke var snakk om at de skulle komme seg opp. Men de som har vært ute en vinternatt før, har en viljestyrke som vanlige folk bare kan se langt etter. Du og jeg hadde mest sannsynlig solgt sykkelen i bunnen av den bakken, sier Nyborg med et smil.

[ Felles julebordbudskap: «Her er det god stemning. Takk for at du ikke ødelegger den!» (+) ]

Årlig reise

Og ved siden av å være mektig imponert over den fysiske prestasjonen til utøverne, mener han det står vel så stor respekt av hvordan de taklet de mentale utfordringene underveis.

– Det å stå opp tidlig hver dag, sette seg på sykkelen til et nytt sted, ti dager oppå hverandre i gymsaler for folk som i det daglige har en viss grad av sosial angst. Her var det ikke noen steder å gjemme seg vekk, så det å være så tett på hverandre etter å ha blitt vant til å være mye alene, også med tanke på koronasituasjonen, ble nok et sjokk og en ekstra dimensjon for både utøverne og støtteapparatet, sier Nyborg.

Nå gleder han seg over at Idretten Skaper Sjanser blir en del av proffrittet i Nord-Norge på lang sikt.

– Vi hadde et evalueringsmøte sammen med Arctic Race og de franske eierne ASO, som også står bak Tour de France og en rekke andre store sykkelritt og idrettsarrangementer. De syns det vi gjør her i Norge, ved å inkludere dem som har falt litt utenfor gjennom idretten, var så bra at de vil ha oss med som samfunnspartnere.

– Vi er kjempetakknemlige for at vi får være en del av dette sirkuset også i årene som kommer, og neste år håper vi på et enda større publikum som kan løfte utøverne våre opp bakkene, for vi må huske på at dette er en gjeng som ikke har vært vant til å ha den største heiagjengen gjennom livet, avslutter Nyborg.

[ Eivind Norman Borge (71) føler aldri at han har hatt kniven på strupen ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen