Reportasje

Vekk fra gata med ball i beina

Med en søkkrik investor i ryggen, er organisert gatelagsfotball blitt «industrieventyret» som driver gjenvinning av menneskelige ressurser. Gjennom ti år er folk løftet fra ruin til livsglede på løpende bånd.

Gatelaget i Fredrikstad på trening.

– Livet mitt er etter åtte år som rusfri helt forandret. Jeg gleder meg til å stå opp, står opp tidlig hver dag, har et godt forhold til barna mine og familien. Jeg har et nytt syn på livet, synes det er verdt å leve og nyter hver dag, sier tidligere gatelagsspiller Magne Zetterstrøm.

Han var den første i den organiserte gatelagsfotballen som kom seg ut av et mangeårig rushelvete, og siden har mange fulgt etter. Bare i fjor gikk 130 utøvere på landsbasis over i enten lønnet arbeid, utdanning eller arbeidstrening. Hver uke produserer gatelagene 4.000 rusfrie timer.

Suksesshistorien startet med en tegning av en lyspære i en notatbok, og under den lyspæra sto det «fotball».

– Den gangen jobbet jeg i Nav, med brukere med ROP-lidelser (rus og psykiatri), og så at det manglet et tilbud til dem. Jeg var på et kurs der det ble snakket om det å kunne ha noe å gjøre på fritida, når alle andre tilbud stenger klokka 16. Da slo det meg – fotball! Det var Morten som tok det videre, og så har vi egentlig sammen jobbet rundt dette i mange år, forteller Monica Brynhildsen.

Den «Morten» hun henviser til er gatelagsgründer og daværende kjæreste Morten Nyborg, og gatelaget var deres kjærlighetsbarn. Årsaken til at valget falt på nettopp Fredrikstad og FFK da Norges første organiserte tilbud av dette slaget skulle etableres, var ene og alene at Brynhildsen er fra Plankebyen selv, og at hun gjennom jobben sin kjente godt til byens rusmiljø.

– Jeg hadde ingen tilknytning til Fredrikstad fra før av, men jeg har fått det etter hvert. Og så kjente jeg jo klubben via Norsk Toppfotball som jeg jobbet med på den tida, og de hadde baller nok til å tørre å bli med på det, utdyper Morten Nyborg.

Nå rusfrie Magne Zetterstrøm (47) forteller engasjert om betydningen av gatelagsfotballen og hvordan det hjalp ham.

En merkelig fyr fra Oslo

Ti år senere kan begge opphavspersonene konstatere at prosjektet de skapte i det små har vokst seg stort og gitt resultater de ikke var i nærheten av å drømme om. Men i startfasen var det en humpete reise.

– Noen måtte jo betale for det her, og Monica kom fra Nav, så jeg gikk til Nav-sjefen i Fredrikstad som sa at de gjerne ville være med. Det gikk en periode der vi trodde vi hadde finansiering derfra i bunnen, men så ringte de og sa at det ikke gikk likevel, minnes Nyborg.

Denne fortvilende beskjeden fikk han mens han befant seg i TV 2s lokaler på Karl Johan, og tilfeldighetene hadde seg sånn at da en dør ble lukket, åpnet det seg en ny. I studio hos Nyhetskanalen samme dag satt nemlig Ferd-eier, milliardær og filantrop Johan H. Andresen sammen med Stormberg-gründer Steinar J. Olsen.

– Jeg tenkte «denne sjansen får du aldri igjen», de måtte jo ut av studio og tilbake til sminken før de skulle videre, så da sto jeg ved kaffemaskinen og ba om fem minutter. De ble til 45 minutter, og Johan gikk ganske mye raskere til verks enn jeg hadde trodd, forteller Nyborg.

Kort tid etter ble han oppringt av Andresen som sa at han ville gå inn som sponsor for å få prosjektet opp og stå.

– Og da ble det fikset ved den telefonsamtalen. Johan skulle komme ned til Fredrikstad og undertegne en avtale med FFK – den er ikke skrevet på pølsepapir engang. Det var et håndtrykk og en «gentlemen’s agreement», sier Nyborg.

Andresen og hans familieeide investeringsselskap Ferd gikk inn med 750.000 kroner til oppstarten av gatelaget i Fredrikstad i 2011, og senere med 250.000 kroner til å danne et ekstra lag da det ble en overflod av spillere ledet av den tidligere toppscorerduoen Markus Ringberg og Lars Petter Hansen.

– At jeg gikk inn med penger var egentlig litt tilfeldig, men det var noe som traff meg. Jeg fikk inntrykk av at «hele byen» var med, stilte seg bak eller uttrykte støtte til prosjektet. Penger var det eneste som manglet, sier Andresen.

I månedene som fulgte var det likevel litt friksjon i møte med det offentlige, ifølge Nyborg.

– Jeg husker vi satt på stadion og skulle planlegge treninger, hadde ambisjoner som bare rakker’n med tanke på å trene flere dager i uka, men da fikk vi beskjed om at en dag i uka var nok. Vi fikk også høre at spillerne ikke ville komme med mindre vi hadde pizza eller noe … kall det gjerne ablegøyer. Og de ville definitivt ikke komme over tid. Det som skjedde var at utøverne kom gang på gang, og ikke bare på mandag, men også på onsdag og fredag, sier Nyborg.

Jeg kan ikke jogge, men jeg kan springe en mil med ball i beina.

—  Magne Zetterstrøm, tidligere rusmisbruker og gatelagsspiller

Magne Zetterstrøm husker godt den spede starten, da han bestemte seg for å dra på en trening sammen med sin daværende samboer, også hun rusavhengig. Han var en av dem som fortsatte å komme på trening.

– I begynnelsen var vi bare to, tre og fem. Det var jo rart at de fortsatte, og holdt på sånn i nesten et år. De måtte etter hvert slutte å hente oss med buss.

– Hva gjorde at du ville prøve?

– Jeg elsker jo fotball, og for meg var dette en mulighet til å leke. Lars Petter spurte om jeg ville bli med og jogge her en dag, og da takket jeg nei, for jeg kan ikke jogge. Men jeg kan springe en mil med ball i beina, gliser Zetterstrøm.

Da den mildt sagt bemidlede investoren Johan H. Andresen besøkte en gatelagstrening i Fredrikstad i 2011, for å bli nærmere kjent med tiltaket og menneskene bak, var det ikke en ball som skulle bryte isen mellom ham og rusmisbrukerne.

– Jeg husker jeg møtte en gjeng som ikke så ut som veltrente fotballspillere, og ikke hadde de teknikken helt på plass heller. Magne skilte seg ut, han var i god form og en bra fotballspiller. De var alle vanlige folk som hadde hatt en røff reise i livet, og som virket litt usikre på hva de hadde meldt seg på. Litt sjenerte var de også, og ikke særlig pratsomme. For dem var jeg bare en merkelig fyr fra Oslo. Men den gangen røykte jeg fortsatt, og isen ble brutt av seg selv da vi etterpå tok en røyk sammen utenfor stadion, husker Andresen.

Ferd-eier Johan H. Andresen.

Et liv som snudde helt

På Fredrikstad stadion ti år etter treffer vi Lars Petter «Biffen» Hansen og Magne Zetterstrøm, to av grunnpilarene i det første gatelaget på landsbasis. Hansen, som trener gjennom alle disse ti årene. Zetterstrøm, som en tidlig lederfigur i laget og en som faktisk var ute på gata og vervet nye spillere.

Bakgrunnen deres er heller ikke så helt ulik. Begge var ivrige fotballspillere som unge gutter, men livene deres tok forskjellige retninger.

Hansen tok steget opp i eliten først i voksen fotballalder og dannet før det en fryktinngytende angrepsduo i FFKs to strake opprykkssesonger i 2. og 1. divisjon sammen med nevnte Ringberg.

Zetterstrøm (47) var en talentfull midtbanespiller på Vikings guttelag, som drømte om å bli fotballspiller og så opp til nederlandske Marco van Basten. Men det stoppet der. Han var bare guttungen da han kom borti rusen for første gang. Hans alkoholiserte far døde da han selv var bare 12 år. Oppveksten var ikke den enkleste. Han ble aldri proff og A-landslagsspiller, men etter mange år på kjøret skulle han til slutt spille med flagget på brystet likevel – i VM i gatefotball. Det ble rundet av med VM-sølv i polske Poznan i 2013.

Etter det har Zetterstrøm vært rusfri. Han er et eneste stort smil når han setter ord på sitt nye liv, som har bestått av full jobb som asfaltlegger hos Ludvig Kamperhaug AS siden 2013.

– En fantastisk bedrift, roser han.

Det gamle livet tilbrakte Zetterstrøm mange år i fengsel for rusrelatert kriminalitet, med tungt misbruk av piller, amfetamin og heroin. Det var det alt handlet om.

– Du mister hele følelseslivet. Jeg har to barn som ble tatt av barnevernet. Hvis jeg veide opp heroinen mot ungene, så veide ungene mest. Men der og da så valgte jeg sprøyter. Og det er ganske sykt å høre meg selv si det nå. Ikke å forstå som at jeg valgte vekk ungene, men rusen dro så sterkt i meg at den likevel ble prioritert først, forteller han.

– Han var så høy at det ikke hadde noen hensikt at han satt der og så på heller, for da var han nesten oppe i himmelen.

—  Lars Petter Hansen, trener for FFKs gatelag

Zetterstrøm takker gatelaget og treneren for at han smiler til livet i dag.

– Man blir godtatt, akseptert for den man er – og man blir inkludert. Det føler man ikke når man blir sett ned på, og skult på overalt. Jeg har stått på gata og tigget noen ganger, og husker at en sa til meg: «Stå ikke her og bom penger, men skaff deg en jobb». Da følte jeg meg så liten og så nedenfor at det sitter i ennå. Så det menneskesynet man blir møtt med på gatelaget er veldig viktig. Sånn er det vel for alle mennesker, samme hvor man kommer fra. Her blir det et samarbeid og et vennskap, forklarer han.

– Man blir avhengig av hverandre ettersom fotball er et lagspill. Så hvis én er ruset, ødelegger det også for andre, skyter Lars Petter Hansen inn.

– Sånn er det. Du føler at du svikter de andre hvis du ikke møter opp og kan delta. For det er et samhold. Du føler deg verdsatt, bekrefter Zetterstrøm.

På FFKs gatelag skal du helst møte på trening uten ruspåvirkning, det er regelen med unntak.

– Kommer noen ruset, jager vi dem ikke. De kan se på. Hensikten er at de skal føle seg velkomne og akseptert, sier treneren.

– Og at de skal komme igjen, skyter Zetterstrøm inn.

– Ja, ikke minst.

Hansen er enig. Zetterstrøm tar ordet igjen:

– Blir du skubbet vekk, så tenker du at «de vil ikke ha meg, jeg var ikke så viktig». Men får du sitte der og se på, så føler du deg ønsket.

Den tidligere publikumsyndlingen blant FFK-tilhengerne, «Biffen», har som du skjønner av tilnavnet skubbet bort mange på banen da han selv spilte. Men bare én gang på ti år, kan Hansen huske å ha bedt en gatelagsspiller om å snu i døra.

– Han var så høy at det ikke hadde noen hensikt at han satt der og så på heller, for da var han nesten oppe i himmelen.

Zetterstrøm smiler, vet hva Hansen snakker om.

Trener Lars Petter Hansen (til venstre) og tidligere spiller Magne Zetterstrøm intervjues til reportasje om Gatelaget på Fredrikstad stadion.

Koronaeffekten

Treneren synes FFK fortjener skryt for å ha gjort gatelaget til en del av klubben, som det har vært i noen år nå. Slik er rammene rundt i enda større grad tilrettelagt for følelsen av å være inkludert og respektert.

– Vi trener på stadion, spillerne omgås A-laget og folk i administrasjonen. De prater og spiser sammen. A-lagets og gatelagets treninger overlapper ofte, så spillerne møtes naturlig. Vi har også hatt sosiale aktiviteter sammen. Jeg tror det er enda lettere å føle seg verdsatt på den måten, poengterer Hansen.

Han hadde jobbet litt i psykiatrien før han ble gatelagstrener, og «lærte litt» av kontakt med rusavhengige der, mener han.

– Før mente jeg rusavhengighet var de rusavhengiges egen feil. De var skyld i det selv. Men så skjønte jeg jo fort at sånn er det ikke. Når jeg begynte å snakke med mennesker, få bakgrunnshistorier og alt, så forandret jeg syn på dagen.

– Hva har mange år med gatelaget gitt deg?

– Det har gitt meg en bedre hverdag. Fotball har jeg elsket siden jeg var liten, og jeg har alltid vært glad i å jobbe med mennesker. Den kombinasjonen er helt unik, så jeg er heldig. Jeg får møte nye mennesker, forskjellige fra år til år, og se at de tar steg for steg. Det er helt fantastisk. Det var kjedelig å miste Magne, både spilleren og mennesket, fra laget den gangen, men det vi mistet ham til er jo positivt. Du mister lagmedlemmer som du har blitt glad i og er vant til å ha rundt, men gevinsten i den andre enden er jo så mye større, slår Hansen fast, og kan ikke få fullrost Zetterstrøm for årene hans på gatelaget:

– Han var som en farsfigur for hele gruppa, tok seg av folk og hjalp dem på trening – dro dem med om de var gode eller dårlige. Typisk født leder. Han dro ingen ned, påpeker treneren.

Når Norge stenger ned, åpner vi mer opp.

—  Arne Knoph, daglig leder i Fotballstiftelsen

Nå er de begge bekymret for hvordan koronatiden påvirker gatelagsspillerne negativt, og ikke uten grunn. Flere av dem falt av lasset og meldte seg ut under nedstengningen av samfunnet i mars i fjor. Noen av dem er blitt overtalt om å komme tilbake. Men fortsatt spilles det ingen kamper og serie – selve gulrota i det mange av dem trener for.

– Da er det noen som har lett for å tenke «hva er det jeg skal trene for?», sier Hansen, som kjenner seg igjen i kampmotivasjonen fra han selv spilte.

– Kampene er viktigere enn folk tror, sier han.

– I verste fall kan kampforbudet føre til at noen forsvinner ut av laget og havner utpå igjen. Det skal ikke mer til enn en telefonsamtale eller at man tilfeldig treffer på feil folk i byen, hvis man har det kjipt, før det kan skje, advarer Zetterstrøm.

Daglig leder i Fotballstiftelsen, Arne Knoph.

Daglig leder Arne Knoph i Fotballstiftelsen, som er gatelagenes paraplyorganisasjon mener behovet for deres tilbud blir mer synliggjort i en periode hvor alt annet stenges.

– Når utøverne ikke får mulighet til å delta på andre ting, trykker det på veldig mange knapper hos en sårbar gruppe. Faren for ensomhet, utenforskap og følelsen av isolasjon blir ikke mindre. Jeg kjenner det på kroppen selv, og da gjør definitivt mange av spillerne våre det samme, sier Knoph.

Som et bilde på hvor tøft det siste året har vært for deres utøvere trekker han fram en situasjon fra Drammen og gatelaget til Strømsgodset før jul.

– Da var det ikke lov til å gå tur sammen der engang, og da hadde vi et konkret tilfelle med en spiller som måtte legges inn på avrusning. Hun sto fram i Drammens Tidende, og det ble en vekker for kommunen. Selv om det var en brutal måte å synliggjøre det på, så bidro det til noe positivt med tanke på at Drammen etter dette har vært blant de raskeste til å finne løsninger for gatelaget.

Nylig ble også den nasjonale koronaforskriften endret slik at personer med rusproblemer eller alvorlig psykisk sykdom er unntatt fra forbudet mot organisert idrettsaktivitet. Det betyr at gatelagene kan trene i grupper på inntil fem utendørs, så lenge alle deltakerne er fra samme kommune.

Ved etableringen av Fotballstiftelsen i 2015 var det sju klubber som hadde egne gatelag, men siden har antallet økt kraftig. I fjor høst ble Kristiansund BK nummer 22, og i disse dager kommer tre nye klubber til (Raufoss, Ranheim og Bodø/Glimt). Innen utgangen av 2021 kommer det også på plass tilbud i Rosenborg og Bryne, slik at antallet vil telle 27.

– Det betyr at vi vil ha fått seks nye lag i løpet av koronatida, så når Norge stenger ned, åpner vi mer opp. Med de siste etableringene som kommer nå, er vi i alle fylker i Norge, sier Knoph.

Og behovet bare understrekes av en opptelling blant klubbene i fjor som viste nærmere 750 spillere innom treninger med gatelagene. Ikke alle er med fast, men det ble også rapportert om rekordoppmøte på enkelttreninger flere steder, og en stabilt stor gruppe gjennom året.

– Vi beregner at vi produserer 4.000 såkalte rusfrie timer hver uke, og det er kun knyttet til treningene og faste aktiviteter, så det ligger noen samfunnskroner i dette også, utdyper Knoph.

HamKams gatelag i Hamar lytter til trener Kai Kristiansen under en treningsøkt.

Tallenes tale

Den virkelig store samfunnsgevinsten, ligger i overgangene til arbeid og utdanning. Siden Fotballstiftelsen så dagens lys for seks år siden har 350 spillere kommet seg ut i lønnet jobb eller skole.

– I tillegg har mange fått muligheten til arbeidstrening gjennom klubbene eller samarbeidspartnerne deres. Dette er tall vi er ganske stolte av, og det øker år for år. Da vi skulle ha en opptelling for 2020 var vi ganske nervøse, med tanke på at det var mye permitteringer, konkurser og så videre. Samtidig visste vi at det var mange gode historier rundt omkring, men da vi fikk tallene måtte vi dobbeltsjekke med klubbene at det faktisk stemte.

Fasiten for fjoråret var 52 nye spillere ut i lønnet arbeid, 34 til skole og utdanning og 44 til arbeidstreningsprosjekter.

– Det er det høyeste enkelttallet vi har hatt, og det henger nok sammen med at vi har fått flere lag og mer aktivitet, men også at vi har blitt mer erfarne og bedre på å finne de rette mulighetene og løsningene, og jobber mer med de faglige tingene på tvers av lagene. Det handler om å ikke gi opp, fastslår Knoph.

HamKam er en av de mange klubbene som er kommet med gatelag etter FFK. Gatelaget på østsiden av Mjøsa ble etablert i 2017. Siden har de hatt om lag 100 spillere innom, og rundt en femtedel av disse er blitt rusfrie, ifølge hovedtrener Kai Kristiansen, selv mangeårig HamKam-spiller. Han opplever, som i Fredrikstad, at gatelaget er kommet for å bli.

– Jeg har all grunn til å tro at dette er blitt en viktig del av klubben min, og har inntrykk av at folk i byen ser på gatelaget med positive øyne – i alle fall de som kjenner oss. Vi har fått mye positiv omtale i Hamar Arbeiderblad, forteller Kristiansen.

I flere av klubbene drives tilbudet fram av fotballprofiler med solide karrierer bak seg på høyt nivå. Noen av mange eksempler på dette er Tom Høgli i TIL, Ørjan Berg i Bodø/Glimt, André Muri i Asker og Morten Fevang i Odd.

– Vi har én ren kvinneklubb i systemet vårt, Sandviken. Treneren der er Ingrid Stenevik som spiller for Toppserielaget deres fortsatt, og nok ikke er langt unna landslagsnivå. En del klubber har også A-lagsspillerne inne som assistenter og medhjelpere, noe som betyr mye begge veier, sier Knoph.

Her er det historier om mennesker som har fått kontakt med barna sine igjen.

—  Johan H. Andresen, investor

Han mener dette er et ytterligere bevis på at klubbene mener alvor med satsingen på gatelag, og samtidig til stor hjelp når spillerne er klare for å ta neste steg.

– Det betyr noe når noen fra en etablert og velkjent fotballklubb ringer og stiller som referanse for deg, og hvis for eksempel Tom Høgli fra Tromsø IL mener man er moden for å prøve seg i arbeidslivet, øker mulighetene for at bedriftene vil gi deg en sjanse.

En annen viktig faktor er den stoltheten det gir utøverne å kunne bære klubbens farger, og nøyaktig det samme som spillerne på A-lagene rundt omkring.

– Etter etableringen av gatelaget i Kristiansund fikk vi melding fra treneren om en spiller som hadde gått med klubbjakka gjennom sentrum for første gang, og hvordan han opplevde at folk kom bort til ham og smilte i stedet for å gå i en ring rundt, eksemplifiserer Knoph.

Han har selv lang fartstid i fotballen, med bakgrunn fra både Norsk Toppfotball, Divisjonsforeningen og som daglig leder i Asker. Der var han også med på å starte klubbens gatelag tilbake i 2013, noe han beskriver som en skikkelig øyeåpner. Da jobben som daglig leder i Fotballstiftelsen ble ledig i fjor høst, var han aldri i tvil om at han ville ha den.

– Jeg hadde angret resten av livet om jeg ikke hadde søkt. Det er så ekstremt givende å se hvordan dette virker for både spillerne og oss som jobber med dette, fastslår han.

– Det beste med jobben er å være ute blant lagene og møte spillerne, som det dessverre har blitt lite av den siste tida. Men også det å se alle de flinke folka som jobber med dette i klubbene, det er utrolig mange av dem, og det å få lov til å legge til rette for at dette lar seg gjennomføre.

Raymond Myrholt og FFKs gatelag gikk helt til topps i NM og sikret seg vandrepokalen. Her får han applaus fra FFKs A-lagsspillere i FFK-kafeteriaen.

Rørende menneskemøter

Johan H. Andresen er fortsatt sterkt personlig engasjert i denne formen for ettervern for rusmisbrukere, som tiltaket har vist seg å være. Etter ti år med organisert gatelagsfotball, ber vi ham gjøre opp status.

– Jeg håpet jo den gang at dette var en modell som skulle spre seg raskt til andre lag og byer, og jeg trodde kanskje at klubbene selv skulle se effekten av arbeidet og ta tak i det selv på et tidligere tidspunkt. Men vi måtte innom Stortinget for å få den nødvendige støtten, og det ble vel i 2013 for første gang satt av fem millioner kroner fra myndighetshold. Det var det som gjorde at en del andre klubber turte å starte opp, slik at det var mulig å få til et seriespill. FFK-spillerne trengte motstandere og dermed kamper å se fram til. At tiltaket med gatelag ville virke, var jeg sikker på fra starten. Men det har overrasket meg positivt at det hjelper så mange til å komme seg videre i livet, at det også virker som rehabilitering. Det rører meg, for her er det historier om mennesker som er blitt rusfrie, tar del i arbeidslivet og har fått kontakt med barna sine igjen.

Andresen husker godt da faren til Anette, en tidligere gatelagsspiller i Fredrikstad, beskrev betydningen av tiltaket.

– Han fortalte at hvis Anette ikke hadde fått denne muligheten, hadde hun ikke levd i dag. Sånne direktemøter og utsagn rører meg og sitter godt i minnet. Og som i Magne Zetterstrøms tilfelle, hvor han treffer barna sine igjen.

Andresen er i dag glad for at det var Fredrikstad som dannet det første gatelaget og ble det første til å få støtte til etablering og drift. For det var viktig at det første laget lyktes, påpeker han overfor Dagsavisen.

– Slike tiltak har jo en tendens til å smuldre bort. Hvis ikke Fredrikstad hadde lyktes kan det godt hende at ingen andre ville forsøkt det samme. Nå kan Fredrikstad fortsatt være stolte av å være hjørnesteinen i dette byggverket, sier han.

– Hvorfor valgte du å støtte dette tiltaket med penger?

– Jeg liker ting som virker. Dette viste seg å være en ny løsning med stor effekt på et kronisk problem. Uten den forretningsmessige siden ved seg, men det passet likevel inn i Ferd-porteføljen med sosiale entreprenørskap, forklarer investoren.

Mangeårig gatelagstrener i FFK, tidligere målmaskin Lars Petter "Biffen" Hansen, har sett mange rusavhengige spillere komme og gå. For en del av dem, som Magne Zetterstrøm, ble deltakelsen på gatelaget både en rehabilitering og et ettervern, som førte dem tilbake til nykterhet og arbeidsliv.

Vil inn i statsbudsjettet

Andresen mener gatelag i fotball eller lignende tilbud må være en av verdens beste rehabiliteringer hvis du måler effekt mot pengebruk. Derfor er det så viktig at staten opprettholder eller øker sin støtte, mener han. Aller helst bør gatelagene finansieres i alle fall delvis over statsbudsjettet, synes Andresen.

– Det brukes så mye statlige penger på rusomsorg ellers – på tiltak uten kjent effekt. Dette vet vi at virker! I tillegg er jeg litt overrasket over at ikke flere sponsorer og støttespillere lokalt i de ulike byene har sett dette som verdifullt å støtte, sier Andresen om hvordan han tenker at gatelagene skal kunne bestå i all overskuelig framtid.

Andresen anslår at Ferd har gitt mellom 2 og 2,5 millioner kroner til sammen over ti år. De er alle engangsbidrag, og han har ingen plan for faste, løpende summer.

– Det er en oppgave jeg mener bør ligge hos det offentlige og hos lokale bidragsytere, slår Andresen fast.

Gatelagene finansieres i stor grad av offentlige midler, der den største potten kommer fra Helsedirektoratet. De siste fem årene har de også fått millionbeløp fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, men en femårig maksgrense for slike prosjekt er passert, og nå er det uvisst om denne bevilgningen videreføres. Arne Knoph skulle gjerne hatt mer forutsigbarhet rundt finansieringen.

– Vi møter mye positivitet hos politikere både på Stortinget og lokalt, men vi skulle gjerne vært inne som en egen post på statsbudsjettet, så vi visste fra år til år hva vi må forholde oss til. Nå vet ikke lagene våre ordentlig før i 2. kvartal hvilket budsjett de kan jobbe etter, og her er det snakk om en sårbar gruppe som trenger langsiktighet, utdyper han.

Tilbudet har uansett tiltrukket seg oppmerksomhet fra sentrale myndigheter. I august 2019 stilte regjeringen, med statsminister Erna Solberg i spissen, opp til kamp mot FFKs gatelag på Ullevål stadion. Det ble grei skuring for gatelaget. I en video publisert av regjeringen uttalte Solberg:

– Denne typen tilbud er utrolig viktig for å skape kameratskap, vennskap og noe du forplikter deg til. En av de største utfordringene jeg hører om fra veldig mange er ensomhet.

– Dette har utviklet seg til å bli Idretts-Norges største samfunnsprosjekt, drevet av idretten selv, og det var det ikke alle som hadde trodd da det første laget startet opp i Fredrikstad for ti år siden. Den gang var det litt skepsis fra både rusfaglig hold og andre faginstanser, som ikke trodde fotballen ville klare dette. Nå har det blitt snudd til det omvendte, fordi man har sett hvordan dette prosjektet når folk på en helt annen måte enn mange andre tilbud, mener Arne Knoph.

Regjeringen med statsminister Erna Solberg i spissen spilte kamp på Ullevaal mot Fredrikstad sitt gatelag i 2019.

På FFKs gatelag tilbys spillerne i dag trening alle hverdager. Trener Lars Petter Hansen opplyser til Dagsavisen at 36 personer var innom trening i fjor. Nå har laget cirka 20 spillere, hvorav 15 utgjør en kjerne. Hver eneste dag med et oppmøtetilbud kan være avgjørende for at enhver spiller ikke skal skli ut av opplegget, mener Hansen og tidligere gatelagsspiller Magne Zetterstrøm.

– Trening fem dager i uka er vi stolte av, det har ingen andre av gatelagene tilbud om. Det startet med at også de som kom ut i jobb skulle få mulighet til fortsatt å være med, og da kunne trening på bare to-tre ukedager krasje med jobb for noen. Også det var det Andresen som hjalp oss med å få til. Han var snill og bidro igjen. Nå kan alle trene minst tre og mange fem dager i uka, og det tror jeg er viktig. De fleste sier at de ikke har noe å gå til når de kommer ut av behandling. Da er det enkelt å sitte hjemme og sture, som igjen ofte fører deg tilbake til start, påpeker Hansen, før Zetterstrøm utdyper basert på egne erfaringer:

– Jeg tror det hyppige treningstilbudet er avgjørende for mange, og for noen det som skal til for å motivere seg til å ville ut av rusen for godt. Hver dag man ikke har dette tilbudet er en risiko. Vi kan ikke ta oss en tur til byen og ta en kaffekopp, for vi møter folk som spør om vi skal ha stoff, forklarer Zetterstrøm.

Den dagen det kommer en pekefinger inn i vårt system, skal jeg heve min.

—  Morten Nyborg, gatelagsgründer

På grunn av hvordan gatelagene virker for mange av dem som deltar, er Johan H. Andresen opptatt av at tilbudet skal bestå.

– Det er ett av prosjektene som ligger meg nærmest. Jeg ville savnet gatelagene hvis de ble borte og vil kjempe for at det ikke skal skje. Det kommer alltid flere som vil ha glede og nytte av dette tilbudet, og det er derfor jeg også støtter en avkriminaliserende rusreform for alle brukere, uten at det har noen sammenheng for øvrig.

– Slik du kjenner deg selv – tror du gatelaget ville fått deg ut av gjørma om du selv var rusmisbruker?

– Det er ekstremt vanskelig å svare bastant på, men jeg håper det. Fotball og lagidrett passer ikke for alle, men det finnes jo også tilbud om mer individuell aktivitet, som vi har sett i «Idretten skaper sjanser». Det tilbudene har felles, og som jeg tror appellerer mest til de fleste av deltakerne, er at det gir livet faste rammer og at man opplever å bli sett som det mennesket man er. Man er del av noe større, poengterer investoren.

Å være en del av gatelaget motiverer på ulike måter og til ulike delmål, som igjen fører til at en betydelig andel til slutt blir rusfrie og kommer ut i jobb eller utdanning.

– Vi har eksempler på at noen dropper rusen før trening og venter til etterpå. Det er en nesten like stor prestasjon som å komme seg ut i jobb. Da holder de seg og styrer suget sitt i mange timer for å kunne være med på trening. Så ruser de seg litt etterpå, men ikke så mye at de ikke klarer å møte opp dagen etter. For dem er det individuelt sett en helt sinnssyk prestasjon, minner Lars Petter Hansen om.

Likevel er gatelaget selvsagt ingen trylleformel. For mange bærer det også galt av sted igjen på et tidspunkt.

– Det er ikke alle som vil. Jeg har vært narkoman i over 30 år, og var dessverre så gammel som over 35 år da jeg ville slutte å ruse meg. Ellers har jeg også hatt «lyst», men da med planer om å ruse meg et par måneder av gangen, ruse meg litt på siden. Mens nå har jeg lyst til å være rusfri og leve livet. Man må gjøre det for seg selv – ikke for noen andre. Jeg kunne ikke bli rusfri for trenerens skyld, og kunne ikke engang gjøre det for ungene mine, poengterer Zetterstrøm.

– Kan du ryke utpå igjen etter så lang tid og med livet i orden?

– Å, ja. Selvfølgelig. Men jeg vil ikke det, håper ikke det – jeg vil ikke det i det hele tatt. Min pappa døde av alkoholen og jeg har alltid trodd at jeg ikke ville komme til å drikke. For ti år siden, da jeg var på perm fra soning og skulle drikke, ble jeg litt full. Så kjøpte jeg heroin og tok en overdose. Det er veldig enkelt å si at man ikke skal dit, men det skal lite til å trå feil. Jeg har gjort det mange ganger før, sier Zetterstrøm, og tegner enda et bilde på hvor kort veien kan være for dem som ikke har det bra etter å ha fått livet på rett kjøl:

– Jeg møtte et par gamle kjente i byen nå nylig. «Bruker du noe nå? Nei. Ingenting? Ja, ok, greit – ha det». Heldigvis er det slik at de fleste ønsker hverandre ut av det, men tilbudene kommer likevel. Nå synes jeg det er mye enklere å takke nei, men det har vært vanskelig mange ganger. Jeg kan heller ikke si at det alltid vil være enkelt å avstå, innrømmer han.

Morten Nyborg, gatelagsgründer og leder for foreningen Idretten skaper sjanser, og Monica Brynhildsen.

– Gi folk en fair sjanse

Monica Brynhildsen jobber i dag med rusbehandling gjennom spesialisthelsetjenesten. Gatelagsprosjektet har hun likevel fulgt i kulissene hele veien, selv om det er først nå hennes rolle blir kjent for offentligheten. For det er slik hun selv har ønsket det, at søkelyset skal være på utøverne og de som jobber med tilbudet i det daglige.

– Jeg tenker det er helt fantastisk den jobben klubbene, og ikke minst trenerne og utøverne gjør. Det som skjer på disse treningene rommer så mye. Det handler om samhold, å ta hensyn til hverandre, gjensidig respekt, du kommer noenlunde rusfri og dukker du ikke opp blir du savnet. Du får på deg en drakt og er likestilt med alle andre, sier Brynhildsen.

Og blant de sterkeste øyeblikkene for de to som henholdsvis hadde og foredlet ideen er når de får se hvordan dette tilbudet påvirker langt flere enn hver enkelt spiller på laget.

– Når jeg har vært på kamp, så ser jeg pårørende kommer, de er stolte og heier, er der med barna til utøverne. Der tror jeg det ligger så mye stolthet begge veier, og det blir et større fellesskap de klarer å få til som jeg syns er så kjempefint og viktig, sier Brynhildsen.

– Noe av det vakreste du ser, er når folk begynner å reise seg og får tilbake litt av kontakten med familien og barna sine. Det er langt viktigere enn at de får tilbake lappen eller får seg en jobb. Man må huske på at det ikke bare er en utøver vi har, det er en sirkel rundt dem som er berørt av dette, supplerer Morten Nyborg.

Du får på deg en drakt og er likestilt med alle andre.

—  Monica Brynhildsen, idéhaver

Selv om han til dags dato er skuffet over skepsisen de ble møtt med ved oppstarten, er han ikke overrasket.

– Det er noe med at når man skal gå foran og sette nye spor, så er det dessverre mye skepsis. Nå har dette blitt et fenomen over ti år, i løpet av 2021 er det 27 lag fra Tromsø i nord til Start i Kristiansand i sør, med samme resultater som i Fredrikstad. Så dette er ingen døgnflue, som noen trodde det skulle være, fastslår Nyborg.

Nå har han tatt med seg erfaringene fra gatelagene inn i sin nye rolle som leder for foreningen «Idretten skaper sjanser», som ble kjent for hele Norge gjennom den nyeste sesongen av Petter «uteligger» Nyquists TV2-serie tidligere i år. Der får mennesker som sliter med rusutfordringer et lavterskel aktivitetstilbud, fellesskap og mestring gjennom sykling, langrenn eller ryttersport.

– For å være tidsriktig, siden alle er opptatt av miljø og bærekraft, har jeg innført begrepet at vi driver med gjenvinning av menneskelige ressurser. Dette er ressurser som kanskje aldri har fått lov til å få utløp, fordi de ikke har hatt omgivelsene rundt seg. Om det er en fotball som skal løse det, en sykkel, en hest eller et par ski spiller ikke så stor rolle. Det handler om å gi folk en fair sjanse, og den har de sannsynligvis ikke fått før, i alle fall ikke alle, sier Nyborg.

– Jeg tror vi har greid å normalisere det å ha utfordringer med rus, og fått slått ned noen gjerder og stigmaer. Og prøv å finne det systemet i samfunnet som har samme uttellingsprosent, det finnes ikke, fortsetter han.

Men tross suksessen er Nyborg mest opptatt av at alle utøverne skal få gjennomføre reisen i sitt eget tempo, så lenge de møter på trening nykter.

– Vi har aldri hatt noen pekefinger om at folk skal være eller gjøre sånn eller sånn; kom, vær med og tren, ta del i lagfølelsen. Så får du selv finne ut om du har lyst til å komme deg litt videre, og det tror jeg faktisk er litt av nøkkelen. Den dagen det kommer en pekefinger inn i vårt system, enten i fotballen eller andre idretter, så skal jeg heve min, sier han bestemt.

Det norske laget, med Magne Zetterstrøm nede til høyre, feirer sølv i VM i gatefotball i 2013.

---

Om gatelagene

  • Det første organiserte gatelagstilbudet i Norge ble startet i Fredrikstad i 2011
  • En arena hvor mennesker med angst- og rusrelaterte utfordringer får faste rutiner, meningsfull aktivitet og følelse av mestring
  • I 2015 hadde antallet klubber vokst til sju, og paraplyorganisasjonen Fotballstiftelsen ble etablert
  • De siste seks årene har 350 gatelagsspillere tatt steget videre til jobb eller utdanning, og ytterligere flere hundre har gått inn i ulike arbeidstreningsprosjekter
  • I løpet av 2021 vil det være 27 gatelag i Fotballstiftelsen, og alle norske fylker er representert

---

Hermund L. Kjernli

Hermund L. Kjernli

Journalist