«Hvorfor og hvordan skal vi avstigmatisere rusproblemer? FFKs gatelag som influensere»

FFKs gatelag fyller 10 år, og jeg er en av dem som har fått følge utviklingen fra før oppstarten. Som forsker har det vært en spennende prosess som nå begynner å gi resultater. Mange ønsker seg klare svar på hvordan vi skal hjelpe dem som sliter med rus, og en enkel suksessformel hadde vært fantastisk. Dessverre er det ikke fullt så enkelt, men det er likevel mulig å si noe om hvorfor gatelagene har en så viktig plass i dagens samfunn fundert på grunnleggende sosiologiske teorier. Jeg velger her å ta utgangspunkt i stemplingsteori for å illustrere dette selv om det finnes mange innfallsvinkler.

Kenneth Arctander Johansen fra Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon nevner i Dagsavisen Demokratens sak, om avstigmatisering som en av effektene Gatelagene har hatt. Dette er nok en av de viktigste faktorene som skiller FFKs gatelag fra andre behandlinger, oppfølging, tiltak og hva nå det kalles alt sammen som gjennom tidene er tilbudt mennesker med rusproblemer. Begrepet «stigma» eller «stempling» knyttes i sosiologisk teori tilbake til gamle tradisjoner om å merke mennesker man burde holde seg unna, også kalt «skamstraff». Begrepet er derfra videreutviklet, brukes nå i dagligtale og er ikke forbeholdt samfunnsforskere.

Et stigma behøver ikke være direkte synlig, men innebærer at man har noe ved seg man ikke ønsker å vise andre. Stigmatisering er skummelt i seg selv, men ekstra farlig blir det fordi dette ofte innebærer en blanding av hva noen faktisk er eller gjør med noe mer som legges til, altså noe som diskvalifiserer personer fra full sosial aksept på bakgrunn av gruppen andre kategoriserer dem inn i. Her blir stereotype oppfatninger et stort risikomoment, fordi faren for å tillegges egenskaper man ikke har basert på noe man har eller er, gjør det lett å fordømmes feilaktig. Rusmisbrukere har lenge vært stigmatisert, ikke først og fremst fordi de har rusproblemer, men fordi det har oppstått stereotype oppfatninger om hvordan de er «som gruppe» altså andre negative egenskaper de anses å ha utenom rusproblemet.

Det destruktive i denne stigmatiseringen er at dersom man tillegges negative egenskaper uavhengig av om de stemmer eller ikke bidrar dette først og fremst til å holde mennesker låst til en uheldig sosial identitet. Andre mennesker bidrar til dette, noen ganger også uten at det egentlig er intensjonen. Ønsket om å beskytte mennesker fra negativt stigma fører til at man holder identiteten deres skjult, og dette personvernet er helt grunnleggende i mange tjenester. Det skal det også være. Mennesker skal ikke behøve å vise fram noe de ikke selv ønsker å vise. Samtidig blir det sånn at dette bidrar til å understreke at det er noe man ikke bør vise verden. Så lenge noe må skjules lever de som har denne egenskapen eller tilstanden i en evig kamp for å ikke vise den fram. Hva som til enhver tid «må» skjules endrer seg med tid, sted og kultur.

Til midten av 1900-tallet brukte mange gravide «omstendighetskjoler» og viste ikke fram magene sine, og det var heller ikke greit å være skilt eller homofil. Hva som endrer synet på noe fra å måtte skjules til å aksepteres er ikke helt enkelt å vite. Statistisk sett kan økende antall i seg selv gjøre det umulig å fortsette å ikke akseptere noe, så det økende antallet skilsmisser kan være en forklaring, men den holder ikke alene. Media har sannsynligvis en svært viktig rolle. Hvordan noe fremstilles og omtales bidrar til å påvirke mange menneskers oppfatning selv om det tar tid å snu noe flertallet i et samfunn oppfatter som en sannhet.

Ulike miljøer har sine grenser for hva de tolererer, og fremdeles vil både skilsmisse og homofili fordømmes av flere. Likevel er det nå såpass få at det ikke lenge påvirker samfunnet som helhet, og unge mennesker vil sjelden reagere dersom venner forteller om skilte foreldre.

FFKs gatelag ble helt fra starten avbildet i aviser og vist på TV med fullt navn, og bidro på den måten til å endre dette fra stigmatiserende til akseptert. Ingen skal under noen omstendighet tvinges til å stå i frontlinjen for slike endringer. Det kan koste mye, og ikke alle ønsket det av hensyn til seg selv eller familie, noe media respekterer. Likevel bør vi anerkjenne den innsatsen influenser-spillerne gjør og hvordan de sakte, men sikkert er med på å snu trenden. Frem til 2000-tallet var det vanlige å filme folk bakfra og forvrenge stemmene dersom noen snakket om egne rusproblemer på TV. Nå viser stadig flere medieoppslag både ansikt og navn, ikke bare på dem som har «kommet seg ut av» problemene men også dem som fortsatt sliter.

Frykten mange har er at det vi oppfatter som problematisk eller uønsket skal øke dersom vi ikke lenger fordømmer det, men avstigmatisering handler ikke om hva vi som samfunn ønsker mer av. Stempling og medfølgende skam bidrar sannsynligvis ikke til å forhindre noe som helst. Tvert imot tyder mye på at det å skjule eller skamme seg over noe hindrer mennesker i å enten leve godt med det man er, som med graviditet, eller oppsøke hjelp hvis det er noe man vil endre. Det å akseptere noe handler ikke om hvorvidt tilstanden er ønsket. Alpinkjørere ønsker ikke å brekke beinet, det er ikke noen fordel eller ønsket tilstand, men det er heller ikke noe å skamme seg over å dukke opp med gips etter påskeferien. Spillerne på gatelagene ønsket ikke å få rusproblemer og jobber ikke for at flere skal oppleve det samme, men det hjelper ikke å skamme seg over at det ble sånn.