Demokraten

Thao (32) bor i kollektiv med 64 andre: – Man føler seg i hvert fall aldri ensom

I bofellesskapet i Friis’ gate 6 på Tøyen i Oslo bor pensjonister, enslige voksne og småbarnsfamilier side om side. Forskerne mener at dette kan være løsningen på noen av dagens store samfunnsutfordringer.

Thao Nguyen er en av 65 beboere i kollektivet på Tøyen. Sammen med katten Kristian bor hun i en fullt utstyrt toromsleilighet, samtidig som hun deler flere fritidsrom med sine naboer.

– Det beste må være forholdet du får til naboene, som er på et helt annet nivå enn ellers. Du får et større og mer mangfoldig nettverk fordi du blir kjent med folk du ellers ikke ville møtt.

Arkitekten Thao Nguyen (32) har bodd i kollektivet i Friis’ gate 6 i seks år. Hun og katten Kristian deler en toroms på 58 kvadratmeter med egen inngang på bakkeplan. Thao forteller at det var tilfeldigheter som gjorde at hun endte opp her.

– Jeg var på utkikk etter leilighet i noen måneder, og fant tilfeldigvis denne selv om jeg ikke hadde hørt om borettslaget. Det var mange på visning, men de fleste var skeptiske til fellesarealene. Jeg ble derimot solgt med en gang, forteller Thao.

Rønnaug Hartz (t.v) og Thao Nguyen har vært gode venner og naboer de siste seks årene. – Det er ganske vanskelig å få seg nye venner i voksen alder, men her treffer man folk man ikke ville snakket med ellers, sier Thao

Flere goder

I kollektivet på Tøyen deler beboerne på flere fellesrom, som storstua, treningsrom, badstue, terrasser og biljardrom i kjelleren – for å nevne noe. Men alle bor likevel i fullt utstyrte leiligheter av ulik størrelse.

– Jeg har en helt vanlig leilighet, med soverom, kjøkken, baderom og alt man trenger. Og så har man alle de andre godene i tillegg. Det får man ikke andre steder med mindre man har sinnssykt mye penger, sier beboeren Thao.

Borettslaget består av til sammen 27 boenheter, i tillegg til to hybler for utleie og to gjesterom. Her er det alt fra to- til femromsleiligheter, fordelt på 65 beboerne, to hunder og katten Kristian.

– Jeg synes det er en fin miks av folk som bor her. De yngre er en stor ressurs som kan ta i litt ekstra på dugnader, og de eldre bidrar mye sosialt, forteller Thao.

Bofellesskapet ble bygget av USBL i samarbeid med Byfornyelsen i 1987. I Oslo var det først og fremst kvinneorganisasjoner som tok initiativ til den kollektive boformen – i et forsøk på å fremme likestilling ved å fordele arbeidsoppgavene i hjemmet.

På fellesbalkongen i tredje etasje sitter beboer Tone Strand Muss (t.v) sammen med venninnen Irmgard Fliss som har kommet på besøk – og som for øvrig også har bodd i Friis' gate 6 på slutten av 90-tallet.

Endret dynamikk

Rønnaug Hartz (65) er en av fem gjenværende beboere som har bodd i Friis’ gate 6 siden starten. Hun var med i USBLs planleggingsgruppe i 1987, som diskuterte planløsninger, fordeling av leiligheter og fellesrom. Medlemmene av gruppa fikk også forkjøpsrett.

– De første par årene var alt nytt og spennende, og folk var veldig engasjert. Nå har det satt seg litt, og nye beboere flytter inn i noe som er ganske etablert. Det er nok ikke så lett å sette sitt preg på det nå som det var tidigere. Men dynamikken forandrer seg jo med dem som bor her, og det vil den alltid gjøre, forteller hun.

Flere av fellesrommene har også blitt omgjort ved ulike anledninger de siste 30 årene. Rønnaug tror man er helt avhengig av fleksibilitet for at rommene skal være nyttige. Storstua, kjøkkenet og badstua har stått siden oppstarten, men de andre rommene har blitt endret både en og to ganger.

– Jeg har jo blitt i alle disse årene fordi jeg trives, og fordi dette er en boform som passer meg. Vi har gode naboer, og det er kort vei til alt. Jeg elsker at det er urbant, samtidig som man har et pusterom i bakgården. Og så har vi disse fellesverandaene i hver etasje. Vi har hatt litt uformell kiving om hvem som har den fineste verandaen, ler Rønnaug.

Sosialt og økonomisk bærekraftig

Solvår Wågø, forsker ved forskningsinstituttet Sintef, har sammen med kollegaer undersøkt erfaringer fra norske bofellesskap. Det resulterte i rapporten «Kollektive boformer – et svar på noen av dagens samfunnsutfordringer?”.

– Med tanke på det manglende tilbudet av denne typen borettslag, er det klart at boligpolitikken har noe å si. Men det går nok også mye på det kulturelle. Kollektive boformer sees ofte på som en gjenskapelse av 70-tallets fellesskap, og kan virke litt hippieaktig. Men det er ikke nødvendigvis slik, og det tenkes mye nytt, forteller hun.

I Danmark og Sverige har slike fellesskapsløsninger vært mye mer kjent. Wågø mener at Norge henger litt etter på den fronten, men at det nå er satt i gang flere spennende prosjekter rundt om i landet.

– I kollektiv har man flere å spille på. Barnefamilier har flere muligheter til barnevakt, og de som bor langt unna familie, kan knytte nettverk. Og så har man gjensidigheten som følger med en kollektiv boform, og at eldre kan oppleve en følelse av å bidra.

Forskeren påpeker at differensierte størrelser på boligene kan være gunstig for å få en mer blandet beboermasse.

– Hvis ikke risikerer man en gruppe hvor alle blir gamle samtidig, og man får ikke den miksen som iallfall jeg har trua på, forteller Wågø.

Forsker Solvår Wågø ved SINTEF mener at kollektive boformer kan bidra til å øke livskvaliteten til mange. Hun forteller at Norge ligger litt bak resten av Skandinavia når det kommer til tilbudet av bofellesskap, men at det nå er satt i gang flere byggeprosjekter i de største norske byene.

Unngår ensomhet

Tilbake i kollektivet i Friis gate 6 er det en rolig formiddag i bakgården til tross for strålende sol. Thao forteller at det, i likhet med i andre borettslag, tidvis oppstår konflikter.

– Det er alltids noen nabokrangler og uenigheter. Når det først oppstår noe, kan det bli veldig intenst, fordi vi er så knyttet til hverandre. Men det pleier å gå rolig for seg, og stort sett er ikke konfliktene verre enn at noen ikke har vasket etter seg i fellesarealene, forteller hun.

Til tross for noen konflikter i ny og ne, ville ikke Thao vært fellesskapet foruten.

– Det beste må være forholdet du får til naboene, som er på et helt annet nivå enn ellers. Du får et større og mer mangfoldig nettverk fordi du blir kjent med folk du ellers ikke ville møtt. Man lærer mye, og folk er veldig hjelpsomme.

– Man får en slags trygghetsfølelse av å bo med så mange man kjenner godt. Og man føler seg i hvert fall aldri ensom, forteller Thao.

De store fellesområdene i Friis gate 6 finansieres av månedlige felleskostnader. Thao anslår at beboerne betaler rundt en tusenlapp mer enn man ville gjort for tilsvarende boliger uten fellesrom, for vedlikehold, drift og rengjøring. I tillegg står dugnadsånden sterkt i kollektivet.

– Det er stor forskjell på hvor mye folk bruker fellesarealene. Det er noen naboer jeg aldri har pratet ordentlig med, men de fleste kjenner hverandre. Når det er snakk om så mange beboere, blir det naturligvis sånn at noen deltar mye og andre litt mindre forteller Thao.

Under pandemien har tiltak og forbud rammet beboerne i kollektivet på lik linje med alle andre. Fellesarealene har stort sett stått tomme, og mange ble isolert fra sitt primære sosiale nettverk.

– Men vi klarte å få til felles hjemmekontor i storstua, da! Jeg tror alle hadde et behov for miljøbytte, ler Thao.

Flere store kollektiver rundt i landet

– Bofellesskap er utvilsomt er tilbud som mangler i Norge, men nå ser vi at flere private aktører går sammen. Det er blant annet et prosjekt i Tromsø som heter Vervet, som er under utbygging med flere kollektive løsninger og tilgang på arealer man ikke har i egen bolig, sier forsker Solvår Wågø ved Sintef.

Hun trekker også fram andre prosjekter som Fyrstikkbakken 14 og Obos Living Lab i Oslo, samt Bopilot i Bergen. Forskeren tror dette kan være starten på et mer liberalt syn på ulike boformer.

Rimelig boform

Bofellesskap kan ifølge Sintef-forsker Solvår Wågø gjøre det enklere for folk med dårlig råd, for eksempel eneforsørgere, å skaffe seg en ok bolig.

– Det skyldes blant annet at bofellesskap har mange arealer man kan dele på – særlig de man ikke bruker hele tiden, sier hun.

– Disse boligene stiger i verdi på lik linje med andre, men det er ikke nødvendigvis der man får størst økonomisk gevinst. Men ved å bo på denne måten reduserer man forbruket betraktelig, fordi beboerne deler ikke bare arealer, men også utstyr og bil, og overtar ting fra hverandre.

Wågø understreker at det ikke finnes en fasit på hvordan bofellesskap skal fungere i praksis, men at beboerne selv må finne ut av hva man skal dele.

– En av utfordringene kan jo være det rent menneskelige. Noen av beboerne jeg har snakket med, har forklart at det kan være frustrerende å måtte gå gjennom en demokratisk prosess før man kan starte på et prosjekt. Noen ganger vil man jo bare sette i gang.

Ved inngangspartiet i første etasje har kollektivet et eget nyoppusset treningsrom.