Debatt

Vi må snakke om Danmark

Et paradigmeskifte fratar flyktninger en mulighet til å bygge en framtid.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Marte Guldal Bramness, student i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo

Svenske «gettoer» blir brukt som skremselspropaganda i den norske innvandringsdebatten – men jeg vil jeg heller be alle rette blikket sørover. Danskene går til stemmeurnene den 5. juni, i et land enormt preget av fremmedfrykt og fordommer.

Det første en nordmann må gjøre for å forstå dansk politikk er å flytte hele det politiske spekteret til høyre. Danskenes liberalkonservative regjering er støttet av det høyrepopulistiske partiet Dansk Folkeparti (DF). I vår presenterte disse, som en del av finansloven, altså statsbudsjettet, et såkalt «paradigmeskifte» i innvandringspolitikken. Her hørte vi om Lindholm, øyen som tidligere ble brukt til forskning på svinepest hvor det nå skal sendes mer eller mindre kriminelle innvandrere. Selv om Lindholm er et svært konkret eksempel på innvandringspolitikkens økende inhumanitet, er det andre harde lovendringer som rammer enda flere.

Paradigmeskiftet kan oppsummeres i tre punkter. For det første, straffer for innreise til landet etter utvisning er økt. Tidligere var fengselstraffen mellom ti dager og to måneder første gang. Etter «paradigmeskiftet» er det nå mellom ett til tre år. Punkt nummer to handler om at den lille pengeslumpen som mottas av flyktninger med opphold har skiftet navn fra «integrasjonsydelse» til «hjemsendelsesydelse». Pengene er merket med «uvelkommen». For det tredje, og kanskje mest kontroversielt, er det nå mye lettere for myndighetene å frata folk oppholdstillatelsen. Folk skal sendes tilbake så snart det er mulig, heter det. Dette skaper uforutsigbarhet for dem det gjelder, med tanke på jobb, planer og fremtid. En annen ting det er verdt å merke seg er at Danmark ikke tar imot kvoteflyktninger. De ser også på muligheten for å sende folk tilbake til krig og konflikt i Syria. Den danske regjeringen fører en politikk som fratar mennesker som har flyktet fra krig og konflikt en mulighet til trygghet og til å bygge en framtid.

Under finanslovsdebatten i Folketinget i vår uttalte DFs Kenneth Kristensen Berth at det ikke kan la seg gjøre å integrere innvandrere fra muslimske land i Danmark. Som svar på Kristensen Berths utsagn uttalte Pelle Dragsted fra Enhedslisten, partiet lengst til venstre i folketinget, at denne typen rasistiske utsagn sjokkerer. Her plasserer man hele folkegrupper under ett, og påklistrer dem merkelappen «uintegrerbar». At Dragsted benyttet seg av ordet rasistisk ble slått ned på av folketingspresidenten, også fra Dansk Folkeparti. En slik tone skal man ikke ta i bruk. Rasisme kan defineres som en prosess der sosiale grupper kategoriser andre grupper som forskjellige eller dårligere, basert på kultur eller gener. Det skal vanskelig la seg gjøre å ikke se en sammenheng her. Spesielt retorikken brukt om dansk-somaliere har hardnet til de seneste årene. Det er stor aksept for ytringer som at somaliere er «ikke-integrerbare» med dansk kultur; ikke på bakgrunn av tro eller hudfarge, men av ren rasistisk argumentasjon og antakelser om alle somaliere.

Etter vedtaket om «paradigmeskiftet» har debatten hardnet ytterligere. To nye partier har gjort seg gjeldende. Det første, Nye Borgerlige, er et konservativt parti med «totalt asylstop» som en av sine hovedsaker. Det andre, Stram Kurs, skriver på sine nettsider at «Der er ikke brug for at ‘begrænse indvandringen’. Der er brug for, at et stort antal muslimer hvert år forlader landet». Sistnevnte parti stiller seg på torg og brenner koranen for så å poste det på egen YouTube-kanal. Partiets frontfigur har vært fengslet for rasisme. I tillegg virker den stramme linjen i innvandringspolitikken som DF i første omgang stod for, nå å være trykket til brystet hos de aller fleste Folketings-partier. Innvandringsminister Inger Støjberg fra Venstre var for Listhaug et forbilde med langt strengere politikk på feltet enn den norske. Støjberg har blant annet uttalt at «min opfordring til dem (muslimene) er, at de skal fise hjem til de taberlande, hvor deres holdninger deles».

Hvorfor er dette så skremmende? Fordi innvandringsdebatten ikke er en holdningskonkurranse. Debatten handler derimot om at en mengde av verdens befolkning i dag har valget mellom å leve under livsfarlige forhold, eller i et land som ikke vil ha dem. Der myndighetene ikke har troen på dem og aktivt jobber med å kaste dem ut. Altfor mange menneskeskjebner avgjøres også ved stengte europeiske grenser. Det er uforståelig at det skal være nødvendig å nevne, men menneskerettighetenes artikkel 1 lyder: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. Med det i bakhodet er det fullstendig absurd å lese at Danmark krever at 70-årige, demente Zarmina Waziri sendes tilbake til krigsherjede Afghanistan i starten av juni. Waziri er sengeliggende, kjenner ikke igjen egne barn og er helt forsvarsløs – men er ifølge Inger Støjberg en av dem som utnytter danske ressurser. Slik praksis er hjerterå og fullstendig meningsløs.

Danmarks statsminister begynte sin nyttårstale i 2019 med «den fredelige verden, vi drømte om, er i opbrud». Statsministeren bidrar til å spre frykt. Det er vanskelig å forstå hvordan man skal skape en bedre og mer rettferdig verden ved å sette opp steile fronter. Sverige nevnes ofte som eksempel i norsk innvandringsdebatt, men ikke glem Danmark. Eksempelet Danmark er ikke til etterfølgelse.

Mer fra: Debatt