Hvor er Erna?

Vi kan løse koronakrisa og redde klimaet samtidig. Men regjeringen kaster bort sjansen.

Nå er det ganske nøyaktig to år siden Greta Thunberg satte seg ned foran Riksdagen i Sverige med en sprittusjplakat og skolestreiket for klimaet.

Sånn startet ungdomsbevegelsen som vil definere vår generasjon.

«Hvor er Erna», har det siden gjallet fra Norges torg og rådhusplasser ved flere anledninger, vanlige barn og ungdommer har nådd landets avisforsider, og millioner av andre unge har ropt på sine statsledere og nådd avisforsidene i sine land.

Med klimastreikbevegelsen ble de unge, også de uten stemmerett, en politisk kraft som regjeringer måtte ta stilling til og stå til ansvar for.

I alle fall ble det sånn for en liten stund.

Les også: Ungdommene krever billigere kollektivreiser av Raymond

Med kidsa borte fra Eidsvolls plass og trygt plassert på Zoom, ble det nok lettere for politikerne å håndtere koronakrisa uten å ofre klimakrisa en tanke. Hvilken velgergruppe skulle bekymret seg for klimaet midt under en pandemi? Hvilke politikere skulle gjort det?

Sannheten er at vi alle burde gjort det.

Mens EU har brukt hver fjerde krone i krisebudsjettene sine på grønn omstilling, har Norge brukt under én prosent. Bare skattelettene til oljeindustrien var ti ganger større enn alle miljøtiltakene under koronavåren. Stortingsflertallet svarte på koronakrisa med å subsidiere sin egen klimakrise.

Gjennom Stortingets oljepakke betaler vi oljeselskapene for å hente opp mer olje, uten noen garanti for at prosjektene blir lønnsomme, uten noen garanti for at det blir skapt arbeidsplasser, og uten noen garanti mot at pengene går til utbytte og bonuser til toppsjefene i bransjen.

Krisepakken til oljeindustrien burde vært en inntektssikring til de ansatte på plattformene og i leverandørkjedene, og støtte til omskolering av permitterte oljearbeidere.

Vi kunne brukt anledningen til å kreve at selskapene må øke investeringene i fornybar energi.

Les også: Vindkraftsaka ein augeopnar

Stortinget har heller gitt en ganske betingelsesløs forsikring til oljebransjen om at det bare er å bore i vei etter CO2, felleskassa got your back, staten vil fortsette å ta risikoen for klimaskadelige og usikre oljeprosjekter.

Det er ikke bare gjennom krisepakkene at politikerne har gjort knefall for oljebransjen det siste halvåret. I pandemiens hete åpnet stortingsflertallet for oljeboring langt nord i Barentshavet, stikk i strid med forskernes råd.

Den såkalte iskantsonen, der isen smelter om våren og trekker seg nordover, er fullt av yrende dyreliv og sårbare økosystemer.

Dette vil stortingsflertallet gjøre til et industriområde.

Det første regjeringen gjorde etter å ha konstruert sin egen uvitenskapelige iskant, var å utlyse 136 nye områder for oljeaktivitet, flere av dem langt nord i Barentshavet.

Historien om at det ikke blir noe Norge uten olje stikker dypt hos voksengenerasjonen som vokste opp i siste halvdel av forrige århundre. Så dypt at noen mister evnen til å tenke klart når det handler om olje- og gassindustrien.

Profitten fra fossil energi kommer ikke til å vedvare.

Før pandemien slo inn, raste oljeprisene allerede mot bunnen på grunn av priskrig mellom Saudi-Arabia og andre land. Det er ikke mange år siden forrige oljekrise.

Hvis oljebransjen skal få kunstig åndedrett fra staten hver gang det inntreffer et stort prisfall, kan dette bli dyrt.

Les også: Politisk høst under tung koronaskygge

Mens våre naboland konkurrerer om å være grønnest, binder vi vår skjebne til oljeplattformer og utslipp i mange tiår framover.

Gjenoppbyggingen etter koronakrisa kan bli en grønn kickstart for Norge. Utslippene har sunket under pandemien, og de bør ikke tilbake til normalen. Det er nettopp nå, når vi pøser ut penger fra felleskassa, at vi har handlingsrom til å gjøre store endringer i økonomien.

Heller enn å styre de store pengene inn i oljeindustrien, kan vi bruke anledningen til å få fart på ny, grønn industri. Rett før pandemien kom en ny rapport som viser det store potensialet for nye grønne jobber i Norge – det som trengs er statlig drahjelp.

Vi må vekk fra premisset om at det står mellom å redde klimaet og å redde velferden, for å stanse klimakrisa handler om begge deler. Bare de fysiske skadene fra klimaendringene vil permanent skade verdensøkonomien og tømme fremtidige offentlige budsjetter. Stigende temperaturer vil ta flere liv enn alle verdens smittsomme sykdommer til sammen, hvis vi ikke stopper utslippene våre.

Det er klart at denne trusselen kan føles mindre akutt enn koronakrisa for en godt voksen politiker.

40-, 50- og 60-åringene er den aldersgruppen som oppgir å være minst redde for klimaendringer. Det er den samme gruppen som er best representert på Stortinget, og som vedtar norsk klimapolitikk.

Det er ingen som tenker at det bare er risikogruppene som skal bære byrden ved koronapandemien. Dette er vår felles oppgave, også om det innebærer at barn og unge må bli hjemme fra barnehagen, håndballtreningen, skolen og utenlandsstudiene.

Det er absurd å forestille seg at eldre og syke skulle måtte samle seg foran Stortinget og trygle om smitteverntiltak og rope «hvor er Erna?».

Det ville aldri skjedd. Det ville vært dehumaniserende.

Les også: Bellona, Ap og SV krever svar om ulovlige utslipp

Klimakrisa har ikke fått en brøkdel av alvoret som koronakrisa har fått, selv om den er minst like farlig og mye mer permanent. Den voksne politikergenerasjonen har vist at de er i stand til å kaste seg rundt for å stanse en alvorlig pandemi.

De har samtidig vist at de setter egne forbruksvaner og kortsiktig oljeprofitt foran neste generasjoners liv og helse. Det er å dehumanisere barn og unge, og det kan vi ikke tillate lenger. Hvor er Erna?