Sure- og smilefjeskartleggingen: Profesjonell uro

Den pågående debatten om smilefjes-undersøkelser av barn har ført til uro og sterk kritikk fra både foreldre og fagfolk, som barnehagelærere, lærere og psykiatere.

Av 17 nåværende og tidligere ansatte ved Høgskolen Innlandet (se navn nederst)

Allerede da rapporten «Barnehagen som læringsarena og danningsmiljø» (Sunnevåg, 2012) ble publisert, kom de første faglige reaksjonene fra pedagoger ansatt ved Høgskolene i Hedmark/Oslo og Akershus/Østfold (jfr. kronikken «Kortslutninger om barnehagebarns opplevelser og erfaringer», Første steg, 2013, nr. 2).

Ber 6-åringer sette surefjes på seg selv

Tematikken har seinere blitt løftet fram i ulike sammenhenger, bl.a. i to bøker av Østrem og Pettersvold. Som forskere og lærere innen pedagogikk og samfunnsfag ved Høgskolen i Innlandet, deler vi denne uroen når slike kartleggingsmetoder også tas i bruk i skolen, særlig i de yngste klassene. Psykiatere betegner denne type undersøkelser som strukturell mobbing og barnemishandling. Det er ikke noe som bør avfeies med påstander om manglende innsikt i kartleggingens intensjoner og anvendelse, slik Thomas Nordahl gjør.

Her sa lærerne stopp til sure- og smilefjeskartlegging

Det er ingen som bestrider viktigheten av å høre barn og unges subjektive opplevelse av egen virkelighet. Men hvis det virkelig er barns subjektive opplevelse av sin hverdag vi ønsker å forstå, er denne type undersøkelse et feilspor. Problemene handler om flere forhold, så som etikk og metode (for eksempel spørsmål som impliserer forventede svar).

Nordahl forsvarer kartleggingen: - Små barn håndterer dette

Men det handler også helt overordnet om verdimessige og vitenskapsteoretiske begrunnelser for forskning og hva forskningen bør bidra med. Den type undersøkelser som debatten dreier seg om, representerer en bestemt tradisjon og forståelse innen forskning. Denne tradisjonen har etter hvert fått politisk medvind, på tross av flere tiår med vitenskapsteoretisk kritikk. Undersøkelsene gir enkle svar på komplekse forhold. De gir inntrykk av å avdekke virkeligheten, mens det vi står overfor er en konstruksjon tilpasset en tiltakstenking hvor forskning og kommersielle interesser lever i usunn sameksistens.

Fagfolk kan bare gå inn i portalen til forskerne, som forvalter «sannheten», og finne resultater på hvilke problem de (fagfolkene) har i sin egen praksis. Tilnærmingen gir inntrykk av oversikt, kontroll og handlekraft. Den kan forstås som nok et eksempel på «overvåkingssamfunnets» inntrenging på stadig flere livsområder. Dette er ikke en kartlegging til barns beste, men et uttrykk for konkurransesamfunnets behov for å kartlegge befolkningens potensiale for mer veltilpassede og prestasjons- orienterte individer. Den bidrar ikke til kvalitativt god, opplyst barnehage- og skoleutvikling, som virkelig tar barn og unges livsverden på alvor.

Kommentar: Er du sikker på at du er god nok, lille venn?

Vi vil derfor rette en takk til Dagsavisen for å sette søkelyset på en utvikling i skolen som krever debatt og innsikt i trekk ved dagens samfunn vi som profesjonelle bør mene noe om og forsøke å påvirke i en mer human retning.

Anne Bregnballe, Anne Sigfrid Grønseth, Gudrun Saelen Halmrast, Rune Hausstätter, Ragnfrid Kogstad, Dag Leonardsen, Lars Monsen, Synnøve Myklestad, Halvor Nordby, Randi Nordlien, Lene Nyhus, Eli Skjeseth, Jenny Steinnes, Noralv Veggeland, Stine Vik, Bergljot Østerås, Bjarne Øvrelid