Er du sikker på at du er god nok, lille venn?

Barn som ikke blir sinte, som sitter stille og som sørger for at læreren liker dem: Er det slike mennesker vi vil oppdra?

Se for deg en 5-åring måtte ta stilling til denne påstanden: «Klassekameratene mine liker meg.» Hva hvis de ikke gjør det? Hvilke tanker går gjennom hodet til 5-åringen?

«Jeg blir ikke sint når jeg er på skolen.» «Læreren liker meg.»

Dette skal elever fra første til fjerde trinn i skolen svare på i Kartleggingsundersøkelsen for grunnskoler i Norge.

Noen av barna vil ikke være mer enn 5 år når de får disse spørsmålene. Gjennom å få alternativer som smilefjes, nøytralt fjes eller surefjes, skal de vurdere seg selv.

Les også: Her sa lærerne stopp til smilefjeskartlegging

Elevene mellom 11 og 15 år må ta stilling til blant annet dette: «Jeg sier negative ting om skolen og undervisningen.» «Jeg svarer tilbake når læreren irriterer meg eller irettesetter meg.»

Dette er ikke et isolert påfunn på én skole. Det er en kartlegging som anslås å ha blitt brukt på over en halv million skoleelever hittil.

Og svarene elevene gir danner grunnlag for skoleutvikling i hele landet.

Det hadde vært interessant å se hvordan voksne arbeidstakere hadde reagert dersom tilsvarende spørsmål ble stilt i en medarbeidersamtale. Liker kollegaene dine deg? Sjansen er stor for at det kunne blitt oppfattet som trakasserende.

Les også: Ber 6-åringer sette surefjes på seg selv og svare på om læreren liker dem

Reaksjonene er sterke allerede etter at Dagsavisen publiserte de første sakene om dette søndag kveld. I kommentarfelter på Facebook tar folk til orde for at dette må stoppes.

At testregimet og kartlegging av barn har gått for langt. Barnepsykiaterne Stein Førde og Trond Diseth ved Oslo universitetssykehus bruker harde ord i dagens avis.

«Ja, jeg mener dette er en form for mishandling av barn. Det å skulle sette surefjes på seg selv, fortelle deg selv at du ikke er god nok som du er, og at du til og med er en dårlig venn eller «dum» elev, mobiliserer følelser små barn ikke har forutsetning for å takle», sier Førde.

Det er oppsiktsvekkende formuleringer fra fagpersoner. Barnemishandling, faktisk.

Professor Thomas Nordahl, fra Høgskolen Innlandet, som har utviklet kartleggingen, forteller at dette er en måte å kartlegge barns sosiale kompetanse på.

Fordelen er at barna er 100 prosent anonyme, sier han, og målet er å forbedre skolen og undervisningen.

Å undersøke hvordan barn trives i skolen er ikke noe galt. Men det åpenbart problematiske her er hvordan spørsmålene er stilt, og det som oppleves som underliggende.

Når du blir spurt om du er sint på skolen, eller om du sier negative ting om skolen og undervisningen, så er det ikke lang vei til en tolkning av at du burde svare nei til begge deler.

Det er problemet med slike kartlegginger, både for voksne og barn. Vi vet hva vi bør svare. Og bare ved å få spørsmålet oppstår en usikkerhet.

Har jeg venner? Nei, kanskje jeg ikke har det. Hva er galt med meg?

Nordahl mener spørsmålene er formulert slik at små barn skal håndtere det. Men er det godt nok? Barna takler helt sikkert å måtte svare på om de har venner eller om læreren liker dem.

Men hvorfor skal de måtte det? Og er kartleggingen til barnas beste? Eller er det viktigere å samle inn data som skolen skal bygge videre på? Som kan brukes til å bekrefte eller avkrefte om noe fungerer?

Jevnlig dukker debatten om barn og unges psykiske helse opp i offentligheten.

Undersøkelser viser at vi bør være bekymret over en oppvoksende generasjon som har blikket vendt innover mot seg selv. Som er selvkritiske, perfeksjonister, og som ikke ser lyst på framtida.

Hvordan har det blitt sånn, spør vi kanskje, og begynner å rette pekefingeren mot sosiale medier og populærkultur, som er de enkle faktorene å skylde på.

Det er mye som spiller inn i hvorfor unge sliter psykisk.

Men i dette bildet er det helt uforståelig at barn skal påføres enda mer destruktiv selvrefleksjon , og at de skal måle seg selv på en skala. Det er få nyanser ved bruk av smile- og surefjesene.

Og hvilken selvutvikling og læring ligger det egentlig i å måtte innrømme at man ikke har venner?

Lærerprofesjonens etiske råd vil se nærmere på denne kartleggingen, sier de til Dagsavisen. For de mener enkelte av spørsmålene kan virke krenkende på barn.

De vil dessuten at lærere skal kunne ha en reservasjonsrett. Lærerne skal nemlig svare for hver enkelt elev om hvordan eleven oppfører seg. De skal blant annet ta stilling til om eleven: «Forholder seg rolig når han/hun blir ertet», «Tåler å få kritikk uten å bli opprørt», og om eleven «Reagerer egnet på fysisk aggresjon fra medelever».

Hvordan reagerer man «egnet» på fysisk aggresjon?

Og er det et mål å forholde seg rolig når man blir ertet? Spørsmålene i denne kartlegginga gir tidvis gåsehud. Det er et gufs av noe autoritært over dem. Sure- og smilefjeskartleggingen er et farlig spill, og vi vet altfor lite om konsekvensene.

Tatt i betraktning hvor mange som har deltatt i disse undersøkelsene, har vi hatt veldig få kritiske tilbakemeldinger, sier professor Nordahl til Dagsavisen.

Det er et tankekors at denne kartleggingen som nå vekker sterke reaksjoner, har fått pågå i så stort omfang. Problemet er kanskje at både foreldre og lærere har akseptert den i rekken av kartlegginger og tester som barn skal gjennom.

Man vil jo ikke være den som sier nei.

Men som mor til en treåring håper jeg på et større oppgjør med kartleggings- og testregimet for barna. For jeg vil ikke at sønnen min skal måtte sette surefjes på seg selv, fordi en skoleforsker mener det er greit.