Aftenpostens Gunnar Kagge og historiker Synne Corell har gitt det seneste bokbidraget til debatten omkring den norske hjemmefronten og Holocaust i Norge en kjølig mottakelse.
Kagges skepsis virker merkelig, med tanke på hans tidligere kommentarer.
Les også: – Merkelappene som settes på Marte Michelets arbeid underminerer reell diskusjon (+)
I sin anmeldelse av Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?», Aftenposten 8.11.2018, hadde Kagge en helt spesifikk bestilling på trykk: «Forhåpentlig får vi en debatt om dette, der de som har skrevet om denne trafikken, sammenligner kilder med Michelet.» Kagge tenkte her spesielt på spørsmålet om pengetransaksjoner i forbindelse med jødiske personers flukt fra Norge, et viktig poeng i Michelets bok.
Vi må likevel forstå det slik at Kagge allment etterlyste en kritisk gjennomgang av Michelets kildebruk.
En slik systematisk gjennomgang av Michelets kildebruk foreligger nå med «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?», forfattet av Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen. Kagge synes ikke å verdsette deres anstrengelser: Denne boken, mener Kagge i sin anmeldelse av den, er bare for «spesielt interesserte».
Michelets funn utløste tiårets mest omfattende offentlige debatt om et historisk emne. Hennes arbeid ble, med god grunn, oppfattet som viktig langt utover en krets av «spesielt interesserte», vel på grunn av hennes funn og konklusjoner. Det samme burde nødvendigvis gjelde for boken som mener å kunne undergrave disse funnene og konklusjonene.
Michelets prosjekt – å utfordre etablerte sannheter – er i seg selv verdifullt.
Les også: Fjernet flere avsnitt i ny utgave av Marte Michelets hjemmefront-bok
Skribenter som på grunn av sine funn er villige til å utsette seg selv for kritikk, fortjener vår velvillighet. Vi skal se kritisk på all historieskriving, også den som omhandler krigen.
En forfatters utfordrende positur alene er imidlertid ikke nok, og det er her den saklige kritikken mot Michelet kom inn. Det ble tidlig klart at historikere som selv kjente kildene Michelet viste til, opplevde hennes konklusjoner som svakt begrunnet i kildematerialet eller direkte motsagt i dokumentene hun viste til.
Debatten som fulgte var tidvis vanskelig å følge for andre enn de som har arbeidet konkret med de aktuelle kildene, og som har detaljkjennskap til litteraturen om Holocaust i Norge.
For oss uten slik spesialkunnskap ble det et spørsmål om hvem man skulle tro på – Michelet eller hennes kritikere. Derfor er arbeidet til Berggren, Bruland og Tangestuen viktig. Nå kan leseren i ro og mak, og helt uanfektet av hvem som framstår som den beste retorikeren i Debatten eller Dagsnytt Atten, selv trekke sine slutninger.
Berggren, Bruland og Tangestuen går detaljert inn på Michelets kildebruk, slik Kagge etterlyste.
Eller snarere – de sammenlikner sin lesing av kildene Michelet har brukt, med hennes utlegning av de samme kildene. I tillegg presenterer de tilstøtende kildemateriale som åpenbart er relevant. Slik synliggjør de en større kontekst. De mener gjennomgående å kunne tilbakevise mange av Michelets påstander.
Verdien av Michelets funn står og faller med om de har belegg i kildene. Alle som tok Michelets bok på alvor burde derfor med like stor interesse lese boken til Berggren, Bruland og Tangestuen.
Kagges devaluering av boken finner gjenklang på historikerhold: Synne Corell hevder (Dagsavisen 7. november) at det ikke er historikernes oppgave «å komme med motsvar med masse pirk».
Dette er en underlig påstand.
Debatt: «I stedet for å drøfte våre funn, går Michelet til angrep på oss»
Mener virkelig historikeren Corell at det å gjennomgå kildebruken i et dokumentarisk verk er «pirk»? Hun kaller tilnærmingen til Berggren, Bruland og Tangestuen for «uvitenskapelig».
Jeg ser det annerledes: fortolkning av kilder, og debatt om kildebruk, er et viktig fundament for historiefaget. Dette gjelder ikke bare for faghistoriske framstillinger, men for all dokumentarisk virksomhet. I så måte er denne siste boken et forbilledlig eksempel og et solid akademisk bidrag til debatten, og det motsatte av «uvitenskapelig pirk».
Kagge skriver, uten å begrunne det, at «Dersom målet er å svekke inntrykket svært mange satt igjen med etter Michelets bok, er det neppe vellykket.» Jeg kan ikke forstå dette som noe annet enn en klar oppfordring til potensielle lesere om å unngå å bruke tid på boken.
Jeg vil oppfordre til det motsatte: «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» er nemlig mer enn en debattbok. Den er en fullverdig historiebok i seg selv, og gir leseren innsikt i den mangefasetterte og kompliserte situasjonen den jødiske befolkningen i Norge og norske illegalister befant seg i gjennom det skjebnesvangre året 1942.
Aftenposten kaller boken «Slakt som nærmer seg karakterdrap».
Jeg kan ikke se at dette er ordbruk som fremmer et saklig ordskifte. Jeg kan heller ikke se at Michelets person, karakter eller intensjoner diskuteres i Berggren, Bruland og Tangestuens bok.
Når det er sagt, har jeg forståelse for at Michelet opplever det vanskelig å få slik motbør mot sin dokumentariske virksomhet. Det er få forunt å bli imøtegått i bokform, og sikkert ubehagelig. Jeg håper likevel at hun finner å kunne engasjere seg i den videre samtalen, som må handle om kildene og hva de faktisk forteller oss.
Les også: Nytt angrep på Marte Michelets hjemmefront-bok: – Svært mange feil (+)
Norges Hjemmefrontmuseum er glad for debatten, både denne og forrige runde i 2018.
Vi ønsker engasjement rundt okkupasjonshistorie velkommen, slik vi ønsket Marte Michelet velkommen til å gjennomgå våre samlinger. En kjerneoppgave for oss som arkivinstitusjon er å tilgjengeliggjøre dokumentarisk materiale.
Det er en oppgave vi tar på det største alvor.
Vi ønsker også å bidra til «å opprettholde et godt og åpent debattklima rundt feltet», slik Corell etterlyser. Men vi klarer ikke det alene. Aftenpostens beskrivelse av boken som «slakt» og «karakterdrap» fremmer ikke åpenhet, like lite som avfeiing av fagfellers arbeid som «uvitenskapelig pirk» gjør det. Michelets bok ble tatt på alvor, også av hennes kritikere. La det samme gjelde boken som nå reiser tvil om hennes funn.