Sa du nei?

Å forebygge seksuell trakassering er et kollektivt arbeid.

Se for deg at du blir invitert på kino av noen du kjenner. Men du kan ikke gå, eller du har kanskje ikke så lyst til å gå på kino akkurat den kvelden. Hvordan svarer du?

Sier du nei?

Mange ville nok heller gått for: «Jeg kan ikke i kveld, dessverre». Kanskje ville man også pakket det litt inn: «Å, så hyggelig, men jeg kan ikke i kveld, dessverre. Jeg har lovet å hjelpe mormor med å rydde i boden».

Les også: Nå kommer metoo-merket for kulturlivet

Når vi sier ja til en invitasjon er det vanlig å bruke ordet ja. Vil du bli med på kino?

Ja, sier vi. Men når vi skal takke nei til en invitasjon, er det mye mindre vanlig for oss å bruke ordet nei. Vi er sosiale vesener som vil avvise andre på en ivaretakende måte.

Vi trenger heller ikke bruke ordet nei. Selv om det ikke er et eneste nei i eksemplene over, forstår alle at jeg ikke blir med på kino.

Når det kommer til seksuell trakassering kan det imidlertid virke som om de høflige vendingene vi bruker ellers plutselig er uforståelige.

En høflig avvisning er visst ikke nok. «Sa du nei? Var du tydelig?»

Mange som opplever seksuell trakassering har kanskje ikke brukt ordet «nei».

Mange av oss har kanskje ikke vært så tydelige når en kollega spør spøkefullt om seksuelle preferanser, eller lar hånda hvile på korsryggen etter en lite gjensidig klem.

Det beste er selvfølgelig når vi klarer å si tydelig ifra, men vi må også anerkjenne at det kan være vanskelig å gjøre det.

Der det i tillegg er ujevne maktforhold kan det å si nei være enda vanskeligere. I arbeidssituasjoner vil det, langt på vei, alltid være elementer av makt.

De aller fleste er avhengige av jobben, karrieren og lønnsarbeidet sitt. Vi vil dermed stå i et avhengighetsforhold til personer vi jobber med, og især til ledere og andre maktpersoner.

I arbeidslivet er vi kanskje i enda større grad forventet å yte service, være samarbeidsvillige og si ja framfor nei. Slike maktperspektiver er sentrale når vi snakker om seksuell trakassering.

Det finnes en rekke faktorer som skaper skjeve maktforhold i kulturlivet, og med det øker også risikoen for seksuell trakassering.

I kulturlivet jobber mange frilans og som selvstendig næringsdrivende. I miljøer hvor rekruttering ofte foregår via sosiale nettverk er man avhengig av å opprettholde gode relasjoner.

Uten fast ansettelse kan det oppleves vanskeligere å stå opp for seg selv, og ikke minst å varsle, i frykt for at konflikter kan ødelegge for fremtidige karrieremuligheter.

Deler av kulturlivet er preget av tøff konkurranse om få og prestisjefylte plasser og muligheter.

I hierarkiske og konkurransepregede miljøer kan det koste mye å varsle om uønsket atferd. I tillegg kan vi snakke om karismatisk makt hvor særlig talentfulle kunstnere får mye innflytelse, enten formalisert eller uformelt.

Hvordan er det da å selv skulle sette grenser og si tydelig nei?

Vi kan også legge til at for skuespillere, dansere og andre scenekunstnere er kroppen ens arbeidsverktøy, samt at kunstneriske praksiser ofte kan være kjennetegnet av ønsket om å sprenge grenser.

Det er med andre ord en rekke kjennetegn ved kulturlivet som gjør det vanskelig å sette grenser og skaper økt risiko for seksuell trakassering og maktmisbruk.

Hvordan møte dette? Kunsten skal jo være grensesprengende? Enkelte vil kanskje mene at det nettopp er disse kjennetegnene som gjør det interessant å jobbe i kulturlivet.

Frilansarbeid gir frihet, konkurranse og prestisje skaper driv, og det å bryte med konvensjoner og normer ligger i kunstens DNA. Vi mener imidlertid at det er mulig å la kunsten sprenge grenser og samtidig ivareta personlige grenser. Målet er ikke nødvendigvis å endre på disse kjennetegnene, men i høyere grad å sørge for at vi kjenner risikoen og kan møte risiko med tiltak. På den måten kan vi skape et tryggere kulturliv hvor ikke alt hviler på den enkeltes evne til å si nei.

Det sies om scenekunstnere at de er den eneste yrkesgruppen som jobber under hengende last uten hjelm. Da er hengende rekvisitter til gjengjeld ekstra godt sikret. På samme måte må vi møte risiko for seksuell trakassering med noen ekstra sikkerhetstiltak.

I et arbeidsliv preget av særegne maktforhold er ryddige og grundige rutiner ekstra viktig.

Like viktig er et aktivt holdningsskapende arbeid, bevisstgjøring rundt rolleforståelse, makt og grenser, og samtaler som gir trygghet til utsatte grupper.

Den nylanserte merkeordningen Balansemerket er en ressurs for både store og små kulturaktører, utviklet for å motvirke seksuell trakassering i kulturlivet.

Seksuell trakassering finner sted mellom individer, men problemet kan ikke forventes å løses individuelt. Å øve på å si nei kan være nyttig, men strukturelle problemer krever også et kollektivt arbeid.