Øvelse i selvkontroll

Ekstrem vold, destruksjon og hat, ser ut til å være sentrale elementer hos Anders Behring Breivik (ABB). Utbredd islamhat og fremmedfrykt ga ham mulighet til å uttrykke sitt grenseløse personlige behov for voldsutøvelse og hat. Først i ord og tekst (manifestet), så i bestialsk handling. Rettssaken i Oslo tingrett har gitt en skremmende nærhet til en massemorder og hans meningsunivers.

ABBs selvkontroll i Oslo tingrett som misforstått maskulin dyd, er blitt en pervers oppvisning i iskald kynisme da han ikke hittil har latt seg synlig følelsesmessige berøre etter hvert som grufulle vitneberetninger og obduksjonsrapporter er blitt gjennomgått. Det har vært spekulert i om når ABB eventuelt skulle revne emosjonelt i sin fremtreden. Hele hans uttrykksregister er blitt nitidig gransket for å se om han viser tegn på noen som helst emosjonell innlevelse i hva han har forårsaket av ufattelige lidelser, men ABB har så langt stått standhaftig i mot og framvist en provoserende form for selvkontroll. Det er ingen spor etter anger og det kan nesten virke som om han faktisk nyter situasjonen i retten selv om det er som tiltalt i norgeshistoriens verste draps- og terrorsak. Han har også ved flere anledninger dessuten uttrykt sitt karakteristiske smil over uttalelser fra overlevnende vitner, noe som ytterligere understreker hans manglende innlevelse i andre menneskers situasjon. Det kan nesten virke som om han fremdeles er i en virtuell spillverden og at mennesker rundt ham ikke er noe annet enn brikker i hans syke spill.

I massemorderens tilfelle er det nettopp selvkontrollen som er det mest skremmende aspektet ved hans opptreden, men det er en bevissthet og kalkulasjon bak denne atferden i form av et grundig mentalt forarbeid. Når det gjaldt utførelsen av grusomhetene 22.juli, har ABB sagt at bruken av ”et avemosjonalisert språk er viktig” i planleggingen i forkant og bearbeidelsen etterpå (20.04.12, rettsakens 5.dag). ABB uttalte at for å gjennomføre ”en slik aksjon” må man være ”følelsesmessig avstumpet” og trene seg opp til å bli det. ABB sa videre at han har bygd seg ”mentale skjold” som selvbeskyttelse for å unngå å ta innover seg det grufulle han har gjort.

Massemorderen gir i det såkalte manifestet også uttrykk for hva som ville skje med ham hvis han overlevde 22.juli og måtte gjennomgå en ”multikulturalistisk rettssak”. Han beskriver hvordan han vil bli gjenstand for omverdens hat og forakt, at hans familie og venner vil snu ryggen til ham, at han vil bli demonisert som et ”monster” og forsøkt utsatt for et ”karakterdrap”. Alt dette har han kalkulert med på forhånd og det er på denne bakgrunn at hans selvkontroll og følelseskulde i retten må forstås.

Står vi ikke her overfor en person som i sine grandiose forsøk på perfeksjonisme har planlagt så å si alle eventualiteter og scenarioer? At han nå faktisk har klart å splitte rettspsykiatrien gjennom to motstridende rapporter med ulike konklusjoner om tilregnelighetsspørsmålet, viser nettopp massedrapsmannens kalkulerende kynisme og kapasitet også til å ”dekonstruere” rettspsykiatriens prestisje og autoritet.

Aldri før har rettspsykiatrien blitt så faglig utfordret siden landssvikoppgjøret etter 2.verdenskrig. Den farseaktige behandlingen av den siste sakkyndige rapporten fra rettskommisjonen, tilkjennegir hvordan 22.juli-rettssaken er blitt en kamp for rettspsykiatrien til å gjenvinne en faglig og prestisjemessig selvkontroll. Den rettspsykiatriske usikkerheten og rettskommisjonens ”forvirringstilstand”, understreker kraftig behovet til å innta en langt mer kritisk holdning til faglige koryfeer, psykiatriske fagfolks vurderinger, psykiatriens definisjonsmakt og dens hevd på vitenskapelighet og objektivitet.