Oslos usosiale eiendomsskatt

Av: Bettina Banoun, advokat og skattespesialist

Eiendomsskatten er en bruttoskatt — som ikke tar hensyn til inntekt eller gjeld — og Oslos modell gir fordelingsvirkningene som ikke er i tråd med formålet med eiendomsskatteloven.

Frode Jacobsen fremhever i Dagsavisen 8. august 2019 at det er viktig å holde seg til fakta. Det er jeg enig i, både som jurist og samfunnsborger. Faktum er at Ap før innføringen av eiendomsskatten lagde en liste med 17 eksempelboliger (se tabell under), hvor Jacobsens rekkehus på Bøler/Ulsrud var en av de utvalgte som etter modellen skulle slippe å betale skatt. Andre Ap-tillitsvalgte som etter modellen også skulle slippe skatt var stabssjef i Aps bystyregruppe Silje Grytten på Bjerke (det første eksempelet) og bystyrerepresentant Andreas Halse (det tredje eksempelet)

Dette Ap-notatet var beslutningsgrunnlaget for valg av eiendomsskattemodell. Det var de rødgrønnes villet politikk satt i system. De ønsket at eiendomsskatten i sin helhet skulle betales av 20-30 prosent av boligeierne; boligeiere som i all hovedsak er bosatt på vestkanten. Notatet tok selvfølgelig ikke høyde for at Frode Jacobsen senere flytter fra rekkehuset til en tomannsbolig eller til prisutviklingen etter at notatet er skrevet.

Det som i tillegg kom frem i rettssaken var at i 2016 betalte hverken Inga Marte Thorkildsen (SV), Lan Marie Nguyen Berg (MDG), Rina Mariann Hansen (Ap) eller Tone Tellevik Dahl (Ap) eiendomsskatt. Videre ble det avdekket at Raymond Johansen (Ap) i 2016 bare betalte 1417 kroner for en 300 kvadratmeter stor villa på østkanten.

Man skulle tro at politikerne med sine millioninntekter hadde rygg til å bidra mer til fellesskapet. Det ønsket de ikke. I stedet vedtok de en modell som favoriserte seg selv og boligspekulanter, mens flere pensjonister og barnefamilier på vestkanten i dag har fått en årlig eiendomsskatt på 15-20 000 kroner.

Pensjonister bor oftere i egeneidbolig, og det er proporsjonalt flere eldre i de vestlige bydelene enn i de østlige. Det er store levekårsforskjeller innad i bydelene, og det er mange lavinntektsfamilier også i de vestlige bydeler. Over 3000 skattytere gikk til søksmål mot Oslo kommune om eiendomsskatten for 2016. Høyesterett slo fast at utskrivningen var ugyldig. Kommunen må tilbakebetale over 400 millioner kroner i eiendomsskatt: all eiendomsskatt for 2016 og en tredjedel for 2017.

Når det gjaldt selve innretningen av eiendomsskatten, uttrykte Oslo tingrett at modellen "kan oppfattes som uheldig", den innebar "vern av egne velgergrupper" og det kunne stilles spørsmål ved om Oslo Aps opptreden "er samfunnsmessig heldig". Norges Høyesterett uttrykte at fritak av omkring 80 prosent av boligene "ofte vil være uforenelig" med loven og at Oslos eiendomsskattemodell "beveget seg nær den grensen eigedomsskattelova her setter". Fasiten var således at eiendomsskatten for 2016 var ugyldig, og på grensen til det lovlige.

Ingen by i Norge har like mange utleieleiligheter som Oslo. Utleieleilighetene er gjerne mindre leiligheter. Oslos modell har gjort at boligspekulanter kan eie leiligheter for milliarder og ha tusenvis av utleieleiligheter uten å betale en krone i eiendomsskatt. Kommunen har ikke gitt noe som helst forsøk på å begrunne favoriseringen av utleieleiligheter, bortsett fra at de forsøker å skylde på lovgiver for sin særegne utforming av den kommunale eiendomsskatten.

Dersom kommunen ønsker en moderat skatt med progressiv profil som også omfatter boligspekulanter, kan den vedta en kombinasjon av bunnfradrag, lokal reduksjonsfaktor som reduserer verdien på alle eiendommer med en fastsatt prosentsats og lav skattesats. I stedet har kommunen valgt en modell med høyt bunnfradrag som fritar mellom 70-80% prosent av boligene, 3 promille i skattesats og ingen reduksjonsfaktor.

Når Oslo kommune som eneste kommune vedtar en slik skjev modell, kan politikerne ikke senere klage over konsekvensene av egen skattepolitikk. Subsidiering av boligspekulanter har medført høy prisstigning på mindre leiligheter. Dette har skapt et delt boligmarked og fungerer som en fattigdomsfelle, hvor sykepleiere og andre med normal inntekt ikke får råd til å komme inn i boligmarkedet. I Oslo i 2019 viste den såkalte sykepleierindeksen at for en person med helt normal inntekt er 97,3 prosent av boligene i Oslo utenfor rekkevidde. At de rødgrønne går på valg for å opprettholde en slik boligmodell er oppsiktsvekkende.