Økt profesjonsarbeid i skolen

Eksterne kan ikke fortelle lærerne hva de skal gjøre.

Dagsavisen har i flere oppslag stilt betimelige spørsmål ved at noen få aktører innkasserer stor fortjeneste på ordningen Desentralisert kompetanseutvikling (Dekomp).

For å forstå hva ordningen er etablert for å oppnå, er det nødvendig å sette den inn i en større sammenheng.

Et tema som har vært lite fremme i debatten er at uenigheten kan handle om ulike syn på kunnskap og læring. Jeg mener for eksempel at skoleutvikling må gå ut fra at lærere kan og vet mye, men at skolen er organisert slik at lærerprofesjonen i for liten grad får jobbe systematisk med kunnskapsutvikling.

Dette kan lærere klare uten å følge skjema som er utviklet av eksterne parter, men ved å bruke sin erfaringskunnskap og ved at vi fra UH-sektoren bruker vår forskningskunnskap til å støtte dem i arbeidet.

Bakgrunn: Her tjener de fett på salg av utdanning (+)

I likhet med andre profesjoner må lærerprofesjonen utvikles innenfra. Det styrker ikke profesjonen om eksterne eksperter eller administratorer lager materialet og forteller læreren, steg for steg, hvordan de skal bruke det. Dette er en teknisk måte å tenke læring på som også antar at den som skal lære mangler kunnskap.

Jeg mener imidlertid at lærere har kunnskap og er fullt ut i stand til å utvikle sitt eget materiell og sine egne prosedyrer, men at skolen har svak tradisjon for slikt kollektivt profesjonsarbeid, som også trenger faglig ledelse.

Forskning er både funn (forskning viser at) og en undersøkende, kunnskapsutviklende prosess. For å kunne bruke funn fra forskning trenger lærere og skoleledere forståelse for forskningsprosessen. Det hjelper dem ikke å få funn fra forskning presentert som sannheter som de skal iverksette.

Veien fra oppsummert forskning til praksis er lang, og lærerne må vite hvordan kunnskapen har blitt til om de skal arbeide med funn fra forskning.

Riktig brukt kan Dekomp styrke lærerprofesjonen – feil brukt bidrar Dekomp til å opprettholde et syn på lærere som en yrkesgruppe som ikke klarer seg uten ekstern hjelp.

Fire sjekkpunkt kan si noe om hvorvidt man arbeider i tråd med intensjonen i Dekomp.

Les også: Professor og utvalgsleder mener regjeringens nye skolesatsing kan stå i fare

Ordningen beskrives i Melding til Stortinget 21 (2016-2017) Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen som en ambisjon om et løft for lærerprofesjonen. Etter å ha presentert evalueringer av nasjonale satsinger på skoleutvikling, konkluderer meldingen med at tiltakene nok har gitt de ansatte i utdanningssektoren økt oppmerksomhet om viktige spørsmål, men at ønsket virkning på praksis har uteblitt. Derfor varsler meldingen behov for et skifte og skisserer følgende enkle modell for Dekomp:

For det første skal ordningen bidra til å styrke skoleeiers kapasitet til å ta ansvar for lokalt utviklingsarbeid. Skoleeier er en betegnelse som brukes på kommuner (som har ansvar for barnehage og grunnskole) og fylker (som har ansvar for videregående opplæring).

De sentralt initierte store satsingene som Dekomp skal erstatte ble ledet av Utdanningsdirektoratet, som både hadde ansvar for det faglige innholdet og organiseringen av skoleutviklingen. I en slik sentral modell for skoleutvikling kan ansvar oppfattes som uklart.

I tillegg til lang og spesialisert utdanning, som lærerprofesjonen er sikret etter at det ble innført grunnskolelærerutdanning på masternivå i 2017, er et annet kjennetegn ved profesjoner at de systematisk bruker kunnskap fra forskning og anerkjent god praksis når de utøver sitt skjønn.

Les også: Grande om advarselen fra Lillejord: – Vi må huske på at et råd bare er et råd

For at skoleeier skal kunne ta ansvar for kvalitetsutvikling, trenger de en samarbeidspartner som kan bidra til forskningsbasert kompetanseutvikling. Derfor skal Dekomp, for det andre bidra til mer og bedre regionalt samarbeid mellom lokale myndigheter og universiteter og høgskoler.

For det tredje skal Dekomp være skolebasert, det vil si at arbeidet må være forankret i skolen, og at det er lærere og skoleledere som – i tett samarbeid med lokal UH-institusjon – aktivt skal gjennomføre det målrettete og systematiske utviklingsarbeidet.

Lokalt skal Dekomp organiseres slik at ordningen støtter lærernes vedvarende arbeid med å utvikle og forbedre sin undervisningspraksis. Ordningen må derfor forankres i arbeid som allerede foregår på skolene, med sikte på å utvikle velfungerende profesjonsfellesskap som kontinuerlig arbeider med å forbedre praksis. For det fjerde skal tiltakene i Dekomp ikke være nasjonale satsinger på regionalt nivå, men bidra til tettere samarbeid mellom lokale UH-institusjoner og skoler. Dekomp skal altså ikke være samlinger hvor lærerne tas ut av undervisningen for å bli forelest for.

Konsekvenser av disse fire sjekkpunktene blir at UH-institusjoner og skoler må integrere Dekomp i eksisterende samarbeidsstrukturer, for eksempel etablerte partnerskapsmodeller. I tillegg må UH-institusjonene bruke mulighetene Dekomp gir til å styrke den praksisrelevante forskningen (som lærerne trenger) og praksisdelen av lærerutdanningen. Et sentralt mål med Dekomp er mer jevnbyrdige samarbeidsrelasjoner mellom universiteter og høgskoler og skolene.

Det er vanskelig å se at dette kan oppnås gjennom kurs hvor eksterne «eksperter» forklarer lærerne hva de skal gjøre.