Når pedagogikk blir politikk

Misbruker de kartleggingsprøvene i sin iver etter å mele sin egen politiske kake?

Under Høyres styre ble elevene i Oslo-skolen satt til å øve til kartleggingsprøvene. Dette har endret seg etter at de rødgrønne tok over makten. Det betyr ikke at elevene er svakere enn før.

Dette krever åpenbart litt dypere forståelse enn vi ser hos Høyres skolepolitikere.

Kommentar: «Barn skal kjenne lærelyst og glede. Ikke prestasjonsangst og umulige krav»

Høyres Mathilde Tybring-Gjedde og Øystein Sundelin slår alarm om Oslo-skolen i Dagbladet. De mener tallene på elever på 1.–3. trinn som ligger under kritisk grense på lesing og tallforståelse viser at utviklingen går i negativ retning.

Det er lett å bli bekymret når politikere går ut med megafonen i mediene på denne måten. Men stemmer det at Oslo- skolen ikke følger opp elevene på en god nok måte? Eller konstruerer Høyre en problemstilling hvor de først og fremst bruker tallene for å trekke velgere?

Er det forutsetningene for å tolke tallmaterialet det skorter på?

«Det er et demokratisk problem hvis mennesker ikke forstår informasjonen som genereres i de systemene som de skal «holdes ansvarlige» (accountable) for», har filosofen Onara O´Neill uttalt.

Grunnlaget som Høyre slår alarm på, viser at vi kan ha et demokratisk problem, slik O´Neill advarer om. Kartleggingsprøvene er laget for å finne elever som skårer under bekymringsgrensen i lesing og tallforståelse, slik at de skal få ekstra oppfølging.

I retningslinjene er Utdanningsdirektoratet tydelige på at prøvene verken er egnet eller skal brukes som styringsinformasjon, eller kan brukes for å sammenlikne funnene. Prøvene er først og fremst ment som informasjon til den enkelte lærer og skole, slik at de finner elever som strever og trenger ekstra oppfølging.

Årsaken til at Høyre og Tybring-Gjedde allikevel velger å bruke resultatene av kartleggingsprøvene er derfor uklart. Er det som en brikke i et politisk prestisjespill for å angripe sin politiske motstander? Misbruker de kartleggingsprøvene i sin iver etter å mele sin egen politiske kake?

Eller har de rett og slett ikke forstått intensjonen med kartleggingsprøvene?

Les også: Barnevernsjef i Oslo: – Vi må ikke stenge skolene igjen. Det må ikke skje (+)

Mye kan tyde på at det er en blanding av begge. På veien bryr de seg verken om retningslinjer eller testenes egentlige formål – men tvert imot er mest opptatt av å bruke tallene for å fremme seg selv. Politikere som er mest opptatt av å slå politisk mynt bør holde seg lengst mulig unna makten over hverdagen i norske klasserom.

For det virker som om Høyre ser på tallene fra Oslo som en gyllen anledning til å rope ut i mediene med setninger som at skolebyrådens «ideologi er at kunnskap i skolen ikke er viktig».

Men er det virkelig elevenes læring Høyre er mest opptatte av?

Da Høyre styrte Oslo førte denne prestisjedrevne bruken av målingstall til at skolene frenetisk øvde fram mot kartleggingene. Presset kom fra Oslo Høyres karriereorienterte politikere.

Rektorer stod fram og fortalte at skolene ble målt på resultatene på kartleggingsprøvene – de ble berømmet for å finne færrest mulig barn med behov for ekstra oppfølging.

Kartleggingsresultater er ikke til for at politikere og skoleledere skal konkurrere om å ta seg godt ut. Nettopp derfor advarer direktoratet sterkt mot enhver øving fram mot kartleggingene. Prestisjejaget i Oslo-skolen under Høyres styre kan ha rammet flere tusen barn. Resultatet ble at disse barna, som skulle vært fanget opp og fått ekstra oppfølging, gikk under radaren og fikk ikke den hjelpen de trengte.

Men denne urovekkende utviklingen så ikke til å verken «skremme» eller bekymre Høyre.

Les også: Guri Melby måtte stå skolerett om 6-åringene i Stortinget: – Flaut og overraskende, mener Ap (+)

Tvert imot ønsker Tybring-Gjedde og Sundelin seg tilbake til den ukulturen vi var vitne til, ved å redusere utfordringene i skolen til en prestisjekamp mellom politiske partier. Det fører til faglig uholdbare utsagn som at man kan se bort fra foreldrenes utdanning når man måler skoleresultater og at noe annet ville være «bortforklaring» av at noen skårer lavere enn andre.

Dette stiller seg i rekken av historier som forteller at Høyre som parti har et behov for større kunnskap om skolesektoren. Det vil si: hvis det er der skoen trykker, og uttalelsene ikke er et resultat av en politisk, strategisk agenda som en del av å konstruere narrativet om «den norske skolen».

Når skolen styres av voksnes prestisje på kort sikt, taper det faglige hensynet til elevenes læring og utvikling på lang sikt.

En slik skole kan verken foreldre, eller samfunnet forøvrig, ha tillit til.

Vi må ha en skole som er opptatt av å støtte og fange opp de som sliter. Kartleggingsverktøyene og skolebidragsindikatorene er utviklet for å kunne gjøre nettopp dette – ikke for å konstruere tall for å få de til å fungere som politisk pynt.

Da må vi ha en skole som ikke kamuflerer lave skårer for at politikere og skoledirektører skal ha gode resultater å vise til, slik man så under Høyre-styret i kommunen med massiv øving til prøvene. Da kan man ikke vite om bedre resultater skyldes et reelt kunnskapsløft, men en kunnskapsbløff, som i realiteten hindrer barnas læring.