Når målinger tar styringen

Skolestress er den viktigste årsaken til økt psykisk uhelse blant barn og unge.

Flere unge er mer misfornøyde med livet sitt nå enn de var før koronakrisen, viser en ny rapport fra Sintef. Men økende psykisk uhelse blant barn og unge var et utbredt problem også før de sosiale restriksjonene.

Skolestress skiller seg ut som en fremtredende årsak til unges psykiske helseplager.

Seksåringen som ikke får sove fordi han gruer seg sånn til morgendagens ukesluttprøve. Den skoleflinke niåringen som gråter til sin mor før de nasjonale prøvene og nekter å gå på skolen. Redselen for at klassen ikke skal gjøre det bra når resultatene offentliggjøres er så stor: «Jeg kommer ikke til å få det til, jeg er ikke flink nok».

Les også: Hun har byttet ut Søgnens mannskap: Dette er de nye toppene i Osloskolen (Dagsavisen +)

Det knyter seg i magen når jeg hører slike historier. Barn skal kjenne lærelyst, mestring og glede. Ikke prestasjonsangst, stress og umulige krav.

Stress oppstår når en person opplever å ikke ha kapasitet til å møte omgivelsenes krav og forventninger. For mange barn er det slik skolen oppleves. Derfor settes det i gang tiltak som stressreduserende programmer og mindfulness-øvelser. Det er barnet selv som må lære seg å håndtere stresset.

Men stressreaksjoner oppstår ikke uavhengig av omgivelsene. Skal skolen være til barnets beste, må vi ta tak i det som skaper stresset.

Med Kunnskapsløftet kom en økt hang til telling, kartlegging og rapportering inn i skolen. Det å få sammenlignbare data, ofte skapt gjennom testing og måling, skulle fremme kvalitet og læring i skole og barnehage.

Og testene er mange. Nasjonale prøver, obligatoriske og frivillige kartleggingsprøver, elevundersøkelsen, læringsstøttende prøver, karakterstøttende prøver, PISA, PIRLS og TIMSS, og ulike ukesluttprøver er bare noe av det en elev skal gjennom. I tillegg har mange kommuner utarbeidet egne prøver, som «Oslo-prøvene».

Hvordan oppleves det for de unge når de til stadighet blir utsatt for stresset som testene medfører?

Ungdata 2019 viser at flere og flere ungdommer har psykiske plager og at de opplever til dels overveldende stress og prestasjonspress knyttet til skolen. Seks av ti jenter og tre av ti gutter blir ofte eller svært ofte stresset av skolearbeidet, viser Ungdata. Forskere mener en stressende livsstil med krav og press kan være én av forklaringene på at ungdom rapporterer om plager med hodepine og at de tar mer smertestillende medisiner.

Les også: Slik har det gått etter at fraværsgrensen ble innført i skolen

Det er også en betydelig og urovekkende økning i antall unge som får diagnosen depresjon, og bruken av antidepressiva blant barn og unge har økt med over 70 prosent de siste 15 årene.

Ungdata og flere depresjonsdiagnoser gir ingen fasit. Det kan skyldes mer åpenhet rundt psykisk helse eller andre endringer i tilbøyeligheten til å rapportere. Men tendensen i retning psykisk uhelse med kobling til skolen, som i Ungdata, ser de også ved Rikshospitalet.

De har hatt en sterk økning i antall barn og unge med alvorlige psykosomatiske plager.

«Når man ikke finner noen organisk årsak til smertene, handler det ofte om det stresset som barnet står i. Økningen av disse pasientene har vært formidabel de siste årene», sa barnepsykiater Trond Diseth til VG (30.09.18). En faktor la de tydelig merke til: prestasjonspress og andre forhold knyttet til skolen.

«Å stille krav er å bry seg», hører vi igjen og igjen fra Høyre-politikere, blant andre Mathilde Tybring-Gjedde. Bare man stiller høye nok krav, så vil elevene få den beste læringen. Men resultatet kan være det stikk motsatte. Barn som er stresset eller som utvikler psykiske helseplager, er ikke er i stand til å nyttiggjøre seg undervisningen på en god måte.

De er lite tilgjengelige for læring.

Les også: «Koronakrisen utsetter voksenlivet med tre år»

Dette skyldes høye nivåer av stresshormonet kortisol, som gjør at kroppen er i et konstant «fight-or-flight-modus». Høye nivåer av kortisol over tid kan blant annet føre til lav konsentrasjon, dårlig hukommelse, vansker med oppmerksomhet, konstant bekymring og flakkende tanker.

Stress skader altså viktige funksjoner som må være til stede for at et barn skal lære. Kan vi være vitne til et økt prestasjonspress som ikke fremmer, men derimot hemmer læring? Hvis skolen i økende grad bidrar til stress, må vi stille spørsmål om hvem dette er godt for. Og hva er svaret på det store spørsmålet: Hva vil vi egentlig med skolen?

I Opplæringsloven står det at formålet med opplæringa er at elevene skal «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.» Men når testene synes å virke styrende på undervisningen, blir spørsmålet om elevene lærer for å mestre livet, eller for å mestre testene.

Kartlegging er nødvendig. Ved å bruke ulike kartleggingsverktøy får lærerne bedre kjennskap til elevens styrker og utfordringer, slik at undervisningen i enda større grad kan tilpasses elevens behov.

Les også: Ungdom føler seg mer ensomme i koronatiden

Men det er i undervisningen, og gjennom direkte oppfølging den viktigste kartleggingen gjøres.

«Uheldig bruk av vurdering kan svekke den enkeltes selvbilde og hindre utviklingen av et godt læringsmiljø,» heter det i læreplanverkets overordnede del. Lærernes faglige skjønn må derfor være tungtveiende i avgjørelsen om hvilke tester som er nødvendige, og riktige, verktøy til å fremme best mulig læring hos ungene.

Resultatene på de nasjonale prøvene og PISA-undersøkelsene er blitt brukt i det politiske spillet om å sikre velgere. Både mengde kartlegginger som barna utsettes for, og måten de gjennomføres på, gir grunn til å spørre om testene er viktigst for å fremme best mulig læring hos ungene eller tvert imot å fremme best mulige målinger for politikere og skoleeiere.

Alle faktorer som bidrar til at det går prestisje i måling, testing og rangering må derfor fjernes. Det er når det går prestisje i tallene at målingen tar styringen og målstyring forfaller til måle-styring. Resultatet blir et resultatorientert maskineri som står i fare for å valse over hensynet til hva som er best for det enkelte barnets læring på lang sikt.

Barnets stemme og synspunkter skal bli hørt og vektlagt, ifølge Barnekonvensjonen. Det er på tide at vi lytter.

Når vi ser at skolestress gjør dem syke, må vi ta tak i testregimet som forårsaker stresset, ikke sette barn til å drive med «mindfulness».