Det er over 40.000 mennesker i Norge som stammer, rundt dobbelt så mange har løpsk tale. Det er behov for mer kunnskap om stamming og løpsk tale blant norske logopeder.

Stamming er en talevanske og en kommunikasjonshemming, og oppstår som regel i 2-5-årsalderen. Det har vært vanlig å regne med at 4-5 prosent av alle barn stammer i løpet av taleutviklingen, men ifølge nyere forskning er tallene nå 8-13 prosent. For de fleste avtar stammingen etter hvert som man blir eldre.

Opptil ett års ventetid

Nylig ble Norsk interesseforening for stamme (NIFS) invitert til å holde foredrag om stamming og løpsk tale for logopedstudentene ved universitetet i Oslo. Studentene hadde så mange spørsmål til de to som stammet at NIFS er blitt invitert tilbake for å lære bort mer. Vi håper den store interessen kan være et tegn på et positivt skifte. Tidligere erfaring tilsier nemlig at alt for mange logopedstudenter velger bort stamming og løpsk tale når de skal ut i praksis, fordi de mener at de har for lite kunnskap og dermed frykter å mislykkes.

NIFS har lenge vært bekymret når det gjelder logopedtilbudet til barn, unge og voksne i kommunene. Tilbakemelding fra medlemmene er at det i mange kommuner er vanskelig å få tak i logoped, og at mange ikke får den hjelpen de har krav på. Det kan ta over ett år før barna får logopedhjelp, og det er ikke da sikkert at logopeden har erfaring med stamming. Bosted kan avgjøre om familien får hjelp eller ikke. Slik skal det ikke være!

Færre logopedstillinger

Videre må Statped (Statlig spesialpedagogisk tjeneste) satse mer på taleflytvansker. I dag har landets fire Statpedsentrene fem-seks logopedstillinger til sammen. Før 2000 var det nær dobbelt så mange. NIFS er også kritiske til at fra 2013 er det kun PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) som kan henvise personer som stammer til Statpeds sentre. Før hadde også leger og psykologer denne hjemmelen.

Retten til logopedtjenester er hjemlet i opplæringsloven, mens tilbudet er altså svært ulikt fra kommune til kommune. Opplæringsloven oppleves dessverre som lite forpliktende av kommunene.

Individuell stamming

Det finnes like mange historier om stamming som det er personer som stammer. Jeg har stammet siden jeg lærte å snakke. I dag er ikke stammingen et like stort hinder i hverdagen som da jeg var yngre. Det skyldes nok at jeg fikk mangeårig logopedhjelp som barn og ungdom, og at jeg som voksen har tatt flere intensivkurs i McGuire-programmet. Jeg har da lært meg teknikker for å få kontroll over stammingen.

Sist, men ikke minst: jeg har aldri akseptert at stammingen skal hindre meg fra å gjøre det vil. Jeg har da heller ikke tillatt stammingen å bestemme over mine valg. Veien har vært lang, jeg har møtt mange utfordringer i livet. Jeg kan fortsatt kjenne på de frustrerte følelsene over at jeg ikke klarte å uttrykke meg slik det hørtes ut inne i mitt eget hode. De følelsene har blitt et merke for livet.

I fjerdeklasse da vi begynte med engelskundervisning, måtte jeg alltid på do. Det var i alle fall det jeg sa til læreren. Jeg torde ikke å lese høyt for klassen. Jeg var redd for reaksjonene fra de andre.

Frykt og skam

For mange som ikke stammer er det en selvfølge å snakke slik man vil. Det er en selvfølge å snakke fort og impulsivt, og skyte inn en morsom kommentar i lystig lag. En person som stammer kan bli stående igjen med pustebesvær, svette i pannen og et famlende blikk – uten å ha klart å si et eneste ord.

Stamming er forbundet med frykt, skam, ensomhet og en følelse av å være utilstrekkelig i forhold til egne målsettinger og andres forventninger til deg. Det begynner gjerne med høytlesing på skolen og følger deg langt inn i voksenlivet. Stamming kan ha innvirkning på studievalg og yrkesretning.

NIFS jobber derfor for en bedre logoped-dekning og dermed et bedre behandlingstilbud – sammen med rette instanser og myndigheter.

Vil du vite mer om vårt arbeid for folk med taleflytvansker, gå inn på vår nettside www.stamming.no.

Martin Aasen Wright

Varamedlem, medlemsbladansvarlig og likeperson i Norsk interesseforening for stamme