Leken og skolens oppdrag

Skolens oppdrag er omfattende, men likevel konsist beskrevet i Opplæringsloven. Undervisningen skal bygge på «respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet».

Dette er ikke verdier som læres teoretisk, men noe barna våre skal oppleve og gjøre til sitt eget. Respekt er noe du viser, åndsfridom noe du opplever, tilgi noe du gjør.

Enda tydeligere blir det når lovteksten krever at elevene skal «få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong». Skolen skal skape aktive elever som får uttrykke hvem de er, hva de tenker og føler – noe barn gjør best gjennom lek.

Paradokset er at skolens pedagogiske struktur aktivt motarbeider disse kvalitetene hos barna våre. Mine barn får flere timer, mer teori og mindre lek enn jeg selv opplevde da jeg begynte på skolen som 7-åring.

Min egen datter på seks illustrerer problemet perfekt. Hun er faglig nysgjerrig og leser godt, men har likevel en trang hun ikke får utløp for i løpet av skoledagen.

Ofte når hun kommer hjem, går hun rett inn på rommet sitt og vil ikke forstyrres. Hun har rollelek for seg selv, og det er strengt forbudt å banke på for å dra henne ut fra fantasiens verden. Leken er et grunnleggende behov hun har, og hun er neppe alene.

Det er skrevet hyllemeter om lekens essensielle rolle i barns kognitive utvikling. Likevel lekes det mindre i barneskolen enn før. Klasserommet er mer lærerstyrt og bokstaver og tall tar mer plass enn tidligere. Skolen legger ikke tilstrekkelig til rette for at barna får utfolde seg gjennom lek, noe som i en kritisk fase av livet er den klart viktigste arenaen for læring.

Her kommer et radikalt forslag til skolestart: Hva med å leke mer? Mye mer. La barna leke én time mellom hver undervisningsøkt de første skoleårene. Dette vil ha flere positive ringvirkninger.

For det første vil barna få bevege seg mer. Særlig for energiske elever vil det bli lettere å sitte rolig etter å ha vært ute og blitt gode og slitne i kroppen. Effekten gjelder imidlertid alle. Elever som har beveget seg i friminuttet, viser mer «oppmerksomhet i undervisningen […] og er mindre impulsive».

For det andre vil elever med språkvansker få en langt bedre læringssituasjon. Det kan være enorm forskjell på barna ved skolestart. 6-åringen med norskspråklige foreldre og som er født tidlig i januar har levd nesten 20 % lenger enn 5-åringen som er født sent i desember og har to morsmål.

Barns utgangspunkt for leseopplæringen kan være svært ulike. De mest umodne elevene er ikke klare for tempoet som skolen legger opp til og er fremdeles avhengige av leken for å utvikle språket og oppleve mestring. Leken byr på varierte situasjoner der barna må strekke seg både språklig og sosialt. Dette er særdeles viktig fordi barn med svake språkferdigheter oftere faller utenfor klassefellesskapet.

Å ta bort leken, betyr for en del barn at man tar bort muligheten til å lære sosiale spilleregler og forme vennskap. De som strever med dette, strever gjerne også med den teoretiske delen av skoledagen.

For det tredje krever skolen etter hvert også andre ferdigheter som best utvikles gjennom fri lek. Idet undervisningstid og målfokus fortrenger leken, fortrenges samtidig barnas evne til å ta initiativ og utøve selvstendighet. Ja, i læringsutbyttets navn blir selv leken gjerne organisert av voksne. Barn befinner seg oftere og oftere i en situasjon der de blir instruert og tilsvarende sjeldnere i situasjoner der de selv tar initiativ til og bestemmer hva som skal skje.

I den frie leken må barnet kontinuerlig ta aktive valg. Hva skal jeg leke? Hvem skal jeg leke med? Hvor skal vi leke? Hvilken vei skal leken ta nå? Hvem skal bestemme?

Bak pulten derimot blir barnet satt til å følge instruksjoner. Det blir en form for institusjonalisering. Idet systemet tar de fleste avgjørelser for deg, mister du gradvis evnen til å være selvstendig. Dette ser ut til å være en tydelig tendens i skolen.

Altfor tidlig skal barna først og fremst utføre voksenverdenens bestillinger og oppnå mål definert av andre. Sakte avlærer de evnen til selvstendig initiativ, en ferdighet skolegangen paradoksalt er ment å utvikle.

Sist, men ikke minst tar det tid å absorbere læringen, noe man lettere gjør om hjernen får en luftepause gjennom lekens kognitive friminutt. Det hjelper ikke med mer teori om hjernen ikke tar til seg fagstoffet. Her gir ikke forskningen entydige svar, men mye tyder på at lengre pauser mellom undervisningsbolkene vil gi økt læringsutbytte, noe som særlig gjelder de minste skolebarna.

Undersøkelser blant lærere på førstetrinn viser at flertallet forventer at barna kan lese til jul. Disse forventningene kommer fra et sted – men ikke minst; legger opp til et tempo mange elever ikke klarer å følge.

Vi kan motvirke dette ved å sette av mer tid til lek. Flere vil glede seg til skolen, og med færre timer teori, tvinges skolen ned i et roligere tempo. Skal alle henge med, faglig og sosialt, kan vi ikke gå for fort frem.

Vi må la de minste barna få tid til det de naturlig lærer best av: Leken. Bare slik kan skolen utføre sitt oppdrag og utdanne hele mennesker.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen