Leken er truet

En skole for politiske ambisjoner – eller for barns behov?

Dagsavisen har i flere uker kastet lys over norsk skolepolitikk. Det er bra at folk får innsyn i hva som preger dagens skole. Jeg vil gjerne bidra med mitt blikk som lærer, og jeg er aller mest opptatt av de yngste elevene.

Det er en teoritung skole som møter de yngste barna. Det er mye stillesitting. Samtidig rapporteres det at de yngste barna er mest voldelige. Jeg kjenner igjen frustrasjonen som mange førsteklassinger formidler. Hvorfor klarer ikke jeg som lærer å gjøre noe med dette?

Det mangler ikke på velvilje

I 1997 ble det innført skolestart for 6-åringer, og intensjonen var å skape et begynnerår som bygde på det beste fra både barnehagen og skolen. Jeg påstår at intensjonene ikke ble fulgt opp. I mai 2018 ba Stortinget regjeringen om å «igangsette en ekstern evaluering av forholdet mellom intensjonene og prinsippene for skolestart for seksåringene, slik det ble uttrykt i Reform 97, sammenlignet med dagens situasjon for seksåringene». Hvor blir denne evalueringa av? Jeg etterlyser politikere som viser at de ikke slår seg til ro med dagens tilstand, og som forlanger at en slik evaluering faktisk blir gjort.

Solbergregjeringen skriver i Granavolderklæringen: «De yngste barna i skolen har et særskilt behov for omsorg og læring gjennom både fri og styrt lek». Yess – jeg vil gjerne ta i bruk lek både i undervisningen og for barn som trenger tid de selv kan styre. Men har kunnskapsministeren tatt noen grep for å realisere den frie leken?

Vi har regler for timefordeling som binder opp hele skoledagen til fag, som lærer er det denne som styrer mitt arbeid. Seksårsreformen la til grunn at «...opplæringen på småskoletrinnet krever at skoledagen organiseres på en friere og mindre bundet måte enn i dagens grunnskole». Denne tanken preger ikke den praktiske tilretteleggingen i dag. Det trengs både nasjonal og lokal politisk vilje, for å kunne tilrettelegge skoledagen på en annen måte.

Barn har rett til lek

FNs barnekonvensjon slår fast at leken er truet. Forskerne Sundsdal og Øksnes skriver: «Et norsk eksempel på dette er at barnehagen og småskolen i økende grad fokuserer på akademiske mål og formell læring på bekostning av lek, og at både dagsrytme og læreplan ofte ikke gjenspeiler at det er nødvendig å gi tid og rom for barns frie lek.»

Vi har fått en ny læreplan som sier hvilke verdier vi skal bygge på: «For de yngste barna i skolen er lek nødvendig for trivsel og utvikling» og «Et bredt spekter av aktiviteter, fra strukturert og målrettet arbeid til spontan lek, gir elevene en erfaringsrikdom». Også her blir verdien og nødvendigheten av den frie leken understreket.

Rammer, forventninger og praksis

De økonomiske rammebetingelsene for Reform 97 viste en vilje til å satse penger og ressurser på de yngste: «Dersom det er flere enn 18 elever i en klasse det første skoleåret, skal klassen ha to pedagoger», het det i Stortingskomiteens behandling. Dette er en lærertetthet som mange ønsker tilbake til dagens klasserom. Kommunene fikk den gang også økonomisk kompensjon for «investeringer til nybygg og tilpasning av skolelokaler for 6-åringene». I dag er det fysiske læringsmiljøet for de yngste oftest et vanlig klasserom.

Den pedagogiske tenkningen var også annerledes i læreplanen som fulgte seksårsreformen. Der skulle elevene «...møte symbol, bokstavar, tal og skrift, … og ta bokstavane i bruk i si eiga takt». Dagens undervisning blir styrt av kompetansemål. Lekser, ukeplaner og tester innretter seg etter dem. Elevene skal følge samme progresjon, og bruken av ferdige undervisningsprogram er utbredt.

Både Stortinget, regjeringen og forskerne formidler god vilje. Men likevel er det lang vei fra gode intensjoner til virkelighet. Jeg er urolig for at vi har en skole som er bygget på feilaktige ambisjoner hos politikere – ikke på barns behov.