Vi får stadig mer konkurranseutsetting. Og konkurranseutsettingen blir stadig mer upopulær. Det er ikke så rart.
En rapport som Fafo har laget på oppdrag for LO, viser at oppslutningen om konkurranseutsetting av velferdstjenester synker. Siden 2012 er det færre som synes at konkurranseutsetting av renovasjon, sykehjem og videregående skoler er en god idé. Nedgangen i oppslutning er størst blant dem som stemmer Høyre og Frp.
I løpet av perioden undersøkelsen dekker, har flere store, kommersielle velferdsprofitører tatt store markedsandeler. Det er interessant at de ikke har levert tjenester som er gode nok til at oppslutningen om konkurranseutsetting har økt. Fafo-rapporten kan heller ikke konkludere med at privatisering og konkurranseutsetting er mer lønnsom enn offentlig velferd. Funnene er usikre og peker i både negativ og positiv retning.
Når kommersielle tilbydere utkonkurrerer ideelle og offentlige på pris, skjer det fordi de har lavere kostnader knyttet til lønn og pensjon. Konkurranseutsetting er ikke et spill uten tapere. De ansatte får dårligere vilkår. Det øker igjen risikoen for at velferdstilbudet får redusert kvalitet.
Tidligere har det vært en utbredt oppfatning at privatisering fungerer som tannpasta på en tube. Er den først klemt ut, kan den ikke presses tilbake. Rekommunaliseringen av renovasjonstjenestene i Oslo etter søppelskandalen motbeviser denne myten. I det hele tatt er det rødgrønne byrådets arbeid med å ta velferdstjenester tilbake til det offentlige god og ansvarlig politikk som vi håper både Oslo, andre kommuner og staten vil føre mer av framover. Velferd er ikke egnet som arena for fortjeneste og profitt. Det eneste «overskuddet» som bør komme fra slik virksomhet, er et godt og tilgjengelig tilbud for alle innbyggere uansett egen lommebok, og et trygt og rettferdig lønnet arbeid for offentlig ansatte.
